8

I 2016 utkom det en tynn, pent innbundet bok på Forlagshuset ved navn Ekte skriveglede. Forfatterne het Ken Jensen og Egil Foss Iversen.  På baksiden blir vi fortalt at ...

Ekte skriveglede er boken for alle som ønsker å bli forfatter, men som kanskje føler at de stamper litt i motbakke. Dette er også boken for deg som vil bli en bedre forfatter. Vi tar deg med bak kulissene og lar deg få et unikt innblikk i hvordan en bok blir til. Her finner du konkrete tips til hvordan du skal gå fra standardavslag til antagelse, fra skrivebordsskuff til utgivelse. Ekte skriveglede gir deg verktøyene for å lykkes i dagens stramme bokmarked.

Før jeg sier noe om boken, vil jeg disclaime litt: Jeg kjenner den ene av forfatterne, den godeste Ken Jensen. Vi har lest og kommentert hverandres skjønnlitterære tekster i tyve år. Hvilken betydning det vil ha for min anmeldelse av denne boken, ligger fullstendig utenfor min erkjennelseshorisont.

Ekte skriveglede er en fagbok av en type som er relativt populær i våre dager. Nesten like populær som skrivekurs med kjente forfattere, vil jeg tro. Det kan virke som om bokmarkedet i stadig større grad skifter fokus: fra å få folk til å betale for å lese, til å få folk til å betale for å lære å skrive. Nå er det nok lenge til "skrivebøker" gjør krimlitteraturen rangen stridig hva salg og offentlig oppmerksomhet angår, men jeg vil tro at den smalere litteraturen forlengst er passert. Jeg spekulerer gjerne i årsakene til denne utviklingen, men her skal jeg konsentrere meg om den foreliggende skriveboken.

Det første kapitlet i boken heter "Generelt" og serverer oss en ganske standardisert pakke med skriveråd: om disposisjon, struktur, karakterbygging, konflikter og litt om språkregler. Forfatterne går ikke mye i detalj på noen punkter, men haster fort igjennom. Informasjonen som presenteres, er stort sett grei skuring, men man finner akkurat de samme rådene og distinksjonene (f.eks. oppdelingen av "konflikter" i konflikt mellom mennesker, konflikt med sosiale krefter, osv.) på utallige nettsider og i en mengde andre skrivebøker. Det er med andre ord ikke noe nytt som fortelles her. Det brukes heller ingen eksempler fra kjente litterære verker som kunne ha illustrert noen av momentene som tas opp. Forfatterne sier ironisk nok i innledningen at det ikke finnes noen oppskrift på å skrive en bok, men fremlegger i stor grad håndverket som om det er klare regler som bare unntaksvis bør brytes.

Generelt utblikk

Boken hevder å være rettet mot dem som har lyst til å begynne å skrive, og mot dem som kanskje allerede har fullført et manus, men ikke kommer videre. Det fortelles i innledningen at boken ikke kommer til å befatte seg med ulike sjangre, heller ikke med forskjellen på roman og novelle. "Vi vil konsentrere oss om skrivningen. Reglene er stort sett de samme." Jeg vil tro at for en blodfersk nybegynner vil noen av rådene kunne ha en viss verdi, men for en relativt erfaren skribent har ikke boken særlig mye å bidra med. Til det er den altfor generell i sitt utblikk. Den som leter etter mer spesialiserte skriveråd, må finne en annen bok eller ta googlingen fatt.

Naturlig nok er det begrenset hvor spesialisert man kan være i en bok på 128 sider, men her har plassen vært dårlig utnyttet. Mellom hvert kapittel, enten det er på fem eller 20 sider, er det gjort plass til fem blanke sider hvor leseren kan gjøre egne notater. Et ganske uforståelig valg, med mindre man prøvde å få boken til å virke lengre enn den var. Jeg skjønner nemlig ikke hva det er meningen man skal skrive på disse fem sidene etter hvert kapittel. Stikkord fra kapitlet? Én blankside hadde vært evig nok. Hvis forfatterne derimot hadde laget konkrete skriveoppgaver som leseren kunne ha løst på disse sidene, hadde deres eksistens vært en smule rettferdiggjort, selv om jeg tror de fleste ville ha fikset den biffen på en datamaskin. 

I kapitlet "Hvordan en bok blir til" kommer vi mer inn på det praktiske håndverket, for der tilbyr den ene forfatteren (Foss Iversen) utdrag fra sin spenningsroman, Janus, som den andre forfatteren (Jensen) har vært konsulent på. Først presenteres et tidlig utkast av et kapittel, så konsulentens kommentarer og til sist den endelige versjonen. Dette var leseverdig, siden vi kunne se konkrete forbedringer i en kontekst, og det må sies at jeg generelt nikket min enighet til Jensens forslag: Teksten ble bedre.

"Troverdig og logisk"

Etter denne kapittelgjennomgangen følger en rekke løsrevne utdrag fra andre passasjer i Janus, akkompagnert av konsulentens kommentarer. Dette var en mer blandet opplevelse, for her manglet kontekst, og det var ikke like enkelt å se poenget med eksemplene, særlig fordi Foss Iversen stort sett begår de samme blødmene igjen og igjen, og Jensen ender nærmest opp med å karakterdrepe sin medforfatter. Heldigvis brukes det ikke for mye tid på dette, men det som dessverre ikke behandles, er narrativ struktur på et høyere nivå. Det handler om kommafeil, klønete setninger, dårlige dialoger, men når det gjelder det store bildet, pleier forfatterne bare å falle tilbake på at alt må være "troverdig og logisk".

I kapitlet "Tegnsetting og kommaregler" får vi en underlig tilståelse: Forfatter Foss Iversen kan ikke kommaregler. Han ser ingen logikk i når han skal bruke komma eller ikke. (Det er ingen spøk; se side 79 i boken.) Så den eneste regelen han har prøvd å lære seg, og som han også uthever som tips til leseren, er: "Skjer det to ting [i setningen], skal det være komma." Vi får til og med en dialog mellom de to forfatterne, hvor den grammatisk kompetente Jensen forsøker å belære sin partner om kommabruk, sannsynligvis til egen irritasjon. Men at en diskusjon som kunne ha hørt hjemme i en norskbok for ungdomsskolen, kommer med i Ekte skriveglede, er usedvanlig pinlig.

En annen besynderlighet som har fått plass i boken, er Jensens kjepphest "Regler for skrivekunst". Han hevder at når man skriver, bør man ha sine doktriner i bakhodet eller festet til PC-skjermen, og hans doktriner utgjør hele ti sider (her må det brukes mye tape) med mer eller mindre passable skriveregler under minititler som "unngå adverb", "ikke skriv 'plutselig'", "skriv så enkelt som mulig", "skriv klart og tydelig", "unngå fancy ord", "vær ærlig mot verket", "hold dine meninger for deg selv", "ikke skriv på en svulstig, selvgod måte", "velg dine ord med omhu". Noen av reglene er nærmest selvinnlysende, andre handler om smak og behag, atter andre er gjentagelser av tidligere regler, og noen er helt greie skriveråd, men det hadde vært en fordel å presentere dem mer kortfattet, mer systematisk og i en mindre insisterende tone. "Ikke skriv på en svulstig, selvgod måte" var åpenbart en regel forfatteren følte han måtte bryte for å hamre hjem budskapet.

"Stygg som et uvær"

Nettopp tonen i verket vil jeg si mer om. Forfatterne har lagt vinn på å være pedagogiske og oppmuntrende, men det skinner tidvis igjennom at den ene eller begge tenderer mot nedlatende og autoritære formuleringer. Disse er relativt milde sammenlignet med nedsablingen som Jensen utsetter Foss Iversen for, men røper likevel en utålmodig, overlegen og sogar pueril holdning til både faget og publikum. Eksempler: "Den som hevder noe annet, farer med usannheter." "Vær kreativ og original, ikke bli en klisjé." Men kaka ble tatt av: "Men det bør også nevnes at en virkelig god fortelling har alle muligheter for å bli utgitt, selv om man er gammel, fullstendig ukjent og stygg som et uvær."

Det siste jeg skal nevne, er det kapitlet mot slutten som omhandler forlagene. På to sider (omgitt av fem blanksider foran og fem bak) får vi vite nøyaktig det samme som forlagene selv skriver på sine nettsider under titler som "Skrivelysten?" eller "For forfattere". I en bok som denne kunne man ha håpet at forfatterne hadde gjort litt bedre research i en forlagsredaksjon, forsøkt å presentere en fortelling om hva som skjer med et manus når et forlag mottar det. Det enhver refusert forfatterspire lurer på, er jo: "Hvorfor ble mitt manus refusert? Alle jeg kjenner som har lest det, likte det kjempegodt."

Isteden nøyer forfatterne seg med å si at "det finnes gode og dårlige forlag", noen er "inkompetente" og "pengegrådige", andre "jobber hardt og lenge med manus" og "inngår samarbeid med forfatteren". Men hva er egentlig poenget med denne bråkjekke generaliseringen? Hvis boken skal diskutere forlagspolitikk, kan den behandle spesifikke, navngitte forlag og gi oss en oversikt over erfaringsbaserte forskjeller, i den grad slike finnes. Noe slikt kunne ha vært håpefulle forfatterspirer til hjelp.

Alt i alt er ikke Ekte skriveglede mye å skryte av. Forfatterne skal ha kred for å ha gitt en helt OK gjennomgang av skrivehåndverkets viktigste huskeregler på norsk, og for å ha delt litt originaltekst med konsulentanmerkninger. Men som helhet er dette et venstrehåndsarbeid som burde ha vært bredere og dypere anlagt, bedre researchet og strammere redigert.

Ekte skriveglede
Ken Jensen & Egil Foss Iversen
Forlagshuset 2016
128 sider
Facebook

Skitt au, jeg blogger så lite, så jeg kan like gjerne skrive om noe jeg egentlig tenkte å nevne i forrige innlegg: Hva skjer når man skriver en roman fra sin egen samtid, men bruker ti år på å skrive den? Plutselig er ikke samtiden samtid mer, men fortid. Og romanen er blitt en historisk roman.

"Burde ha hatt nettilgang, så jeg kunne ha gjort litt research på forholdene i Londons fattigstrøk for førti år siden." - Charles Dickens

Som jeg skrev for et par dager siden, påbegynte jeg romanen kalt Det absolutte nullpunkt 6. januar 2007. Romanen skulle være satt i nåtiden og strekke seg over noen få måneder, med en prolog satt tolv år tidligere. Siden jeg ville at romanen primært skulle foregå om sommeren, valgte jeg den nyligste sommeren verden hadde opplevd, nemlig sommeren 2006. ...les mer "Når en samtidsroman blir en historisk roman"

Facebook

1

De siste månedene har jeg vært beskjeftiget med omskrivning. Om tre måneder er det ti år siden Herrer i åndenes rike utkom, og som jeg vel har nevnt en myriade antall ganger, er det to nye romaner i limbo som strever etter å bli utgitt i bokform. Foreløbig er kampen ikke blitt kronet med seier.

Hva skjer? Hva er skjedd? Tillat meg å oppsummere:

I januar 2007 begynte jeg å skrive på Det absolutte nullpunkt, en roman som var tenkt å bli min andre utgivelse. Den skulle helst være ferdig et par år senere. Dessverre innså jeg gradvis at dette prosjektet krevde en betraktelig mengde research innen katolisisme og kryonikk, og jeg brukte derfor nesten fem år på å skrive førsteutkastet, som ble sendt til forlaget i november 2011. Deretter fulgte en relativt treg prosess med tilbakemeldingen, hvor jeg til slutt fikk beskjed om at romanen manglet fokus og måtte strammes inn. Først sommeren 2012 kom jeg i gang med omskrivningen. (I mellomtiden skrev jeg et utkast til en annen roman, som da måtte legges på is og fortsatt ligger der.)

...les mer "Romanens fundament i omskrivningsprosessen"

Facebook

3

Min gode venn Rolf Klaudiussen gjorde meg nettopp oppmerksom på en side med korte skrekkhistorier på bare to setninger. Jeg leste den første og måtte stanse der. I alle fall for en liten stund. Den var trolig den mest skremmende korthistorien jeg noensinne har lest, og gåsehuden som fortsatt omgav meg en viss tid etter lesningen, satte meg i tanker om hvorfor denne historien, eller snarere denne typen historie, kunne ha en så sterk virkning på meg og presumptivt også på andre.

Historien er muligens opprinnelig postet på Reddit av nicket justAnotherMuffledVo og lyder:

I begin tucking him into bed and he tells me, “Daddy, check for monsters under my bed.” I look underneath for his amusement and see him, another him, under the bed, staring back at me, quivering and whispering, “Daddy, there’s somebody on my bed.”

Hva er det som gjør denne historien så skummel? (Hvis noen lesere skulle synes at den ikke er skummel, er jeg lutter kommentarfeltøre.) Slik jeg ser det, skyldes skummelheten først og fremst den narrative strukturen som biter seg selv i halen. Historien starter med en helt ordinær hverdagssituasjon hvor både guttens far og vi, leserne, føler oss trygge, og ender med en sjokkerende avsløring som ikke bare river oss ut av tryggheten der og da, men retroaktivt ødelegger den tryggheten vi følte til å begynne med: Vi var nemlig aldri trygge. For monsteret braste ikke plutselig inn døren på et senere tidspunkt. Monsteret var der hele tiden.

...les mer "Monsteret var der hele tiden"

Facebook

Dessverre har jeg ikke lest mange skjønnlitterære bøker de siste to årene, da jeg har vært beskjeftiget på annet vis (og er det fremdeles; mer om den saken i løpet av en måneds tid). Men de siste tre månedene har jeg lest hele to litterære klassikere fra 1930-tallet av mer eller mindre fransk karakter, den ene skrevet av en amerikansk forfatter bosatt i Paris, den andre skrevet av en fransk forfatter bosatt i Frankrike, Afrika, USA og atter Frankrike.

Voilà:

tropic-of-cancer
Henry Miller: Tropic of Cancer (1934)
reisentilnattensende
Louis-Ferdinand Céline: Reisen til nattens ende (1932)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

...les mer "Luftig pariserloff og tørt franskbrød"

Facebook

4

Fredag 2. oktober deltok jeg på arrangementet "Ein Tag mit ... Karl Ove Knausgård" i Haus der Berliner Festspiele. Tyskerne har nemlig også fått opp øynene for min isverigeboende landsmann, og i forbindelse med utgivelsen av Min kamp 5, som i Tyskland har fått tittelen Träumen, stilte Knausgård opp for en times sceneprat med et par programledere som virket mer interessert i å holde seg til spørsmålsrekken på arket enn å lytte til svarene hans. Slik virket det når han ble spurt om ting han hadde sagt før, både implisitt og eksplisitt. Litt underlig kjemi der fremme, kanskje fordi samtalen gikk på engelsk (jeg hadde trodd det kom til å være en form for simultantolking mellom norsk og tysk), men ikke verre enn at Knausgård fikk sagt en del interessante ting om seg selv og sin skrivning. Ikke så mye nytt for meg, som har fulgt ham i Norge en del år, men likevel inspirerende å lytte til. Ingen avsluttende spørsmålsrunde, og han stakk fort ut etter å ha lest litt fra Min kamp 5. På norsk. Til stor applaus. Og det var mest tyskere i salen. Tilsammen 800 publikummere. Langt mer enn jeg hadde forestilt meg på forhånd.

Før Knausgård selv entret scenen, førte en av programlederne en samtale med Knausgårds tyske oversetter og en litteraturkritiker. Innimellom dukket det opp et par skuespillere som leste fra boken med god innlevelse, og på lerretet bak scenen sirkulerte en billedserie med motiver fra Bergen, byen som danner geografisk ramme rundt Min kamp 5. Jeg så frem til å høre oversetter Paul Berf fortelle litt om utfordringene med å overføre verket fra norsk til tysk, men det eneste jeg bet meg merke i, var det merkelige valget han hadde tatt ved oversettelsen av en bestemt anekdote i Min kamp 1 (Sterben på tysk):

Livet er en gamp, sa kjerringa. Hun kunne ikke si k.

...les mer "En kveld med Karl Ove Knausgård"

Facebook