Nietzscheanske bødler
I går hadde jeg en artikkel i Dagbladet om den mulige overmenneske- ideologien som kan ligge til grunn for en rekke drap begått gjennom årenes løp, inkludert en og annen skolemassakre: Nietzscheanske bødler.
I går hadde jeg en artikkel i Dagbladet om den mulige overmenneske- ideologien som kan ligge til grunn for en rekke drap begått gjennom årenes løp, inkludert en og annen skolemassakre: Nietzscheanske bødler.
Her om dagen var jeg faktisk i ferd med å skrive et innlegg om prinsesse Märthas engleskole, men det ble så mye oppstyr i kjølvannet av nyheten at jeg følte det ville bli overkill. Dessuten har jeg jo på sett og vis hatt ferie fra det meste denne sommeren. Har hverken skrevet blogg eller skjønnlitteratur.
Riktignok har jeg arbeidet en del i bokhandel i sommervarmen, og mens jeg er inne på det, skal jeg faktisk bibringe et bilde fra mitt sedvanlige arbeidssted, som er filialen for medisin- og helsefagslitteratur ved Universitetet i Tromsø. Trykk gjerne på bildet for en større versjon, og legg merke til hodeskallene i skapet og boken foran kassen. Her leker vi definitivt ikke butikk.
I kjølvannet av mitt aldri så uskyldige metablogginnlegg om aristokrater og demokrater på Forfatterbloggen her i går oppstod det selvfølgelig en debatt i kommentarfeltet, men enda mer interessant var et innlegg som den godeste Damien de Villiers postet i natt: “Når det hele synes å koke ned til sosiologi”.
Med utgangspunkt i den franske sosiologen Pierre Bourdieus verk Distinksjonen karakteriserer de Villiers fire klasser med varierende kulturell kompetanse og økonomiske ressurser, og jeg synes dette hjelper oss å identifisere noe av årsaken til at det hersker så mye uenighet om “god smak” (eller som jeg ville sagt: “premisser”) i samfunnet.
De fire klassene er:
1) Høy kulturell kompetanse, sterk økonomi
2) Høy kulturell kompetanse, svak økonomi
3) Lav kulturell kompetanse, sterk økonomi
4) Lav kulturell kompetanse, svak økonomi
For en nærmere beskrivelse, en ganske festlig sådan, av de forskjellige gruppene henvises man til originalinnlegget.
Jeg oppdaget tilfeldigvis denne via Google:
«De som vil fornorske de engelske ordene, bommer i hvert fall grasalt. De finner opp ord som ikke betyr en dritt på norsk. HERREGUD!! Ola pottit på sitt verste.»
Men hva betyr i så fall “grasalt”?
For noen er kanskje kategoriseringen av forrige innlegg selvforklarende, men likevel: Siden jeg har to blogger, Landgaard.no og Hvert ord er en fordom (Forfatterbloggen), har jeg nå, takket være noen velvillige formaninger, bestemt meg for å parallellpublisere de fleste innleggene begge steder.
Praksis hittil var å benytte Landgaard.no som hovedblogg, mens enkelte innlegg ble skrevet eksklusivt for Forfatterbloggen. Da ble det publisert en “teaser” her med link dit. Denne praksisens raison d’être var min oppfatning om at de fleste leserne uansett ville komme til Landgaard.no først.
Nå viser det seg imidlertid at aktiviteten tidvis er større på Forfatterbloggen, media er mer interessert i det som skrives der, og mange lesere oppholder seg kun der. Den psykologiske/sosiologiske terskelen for å kommentere innlegg er også langt lavere på Forfatterbloggen, så man får mer respons.
Samtidig blogger jeg sjeldnere nå enn i fjor, hvilket medfører at det blir langt mellom innleggene på Forfatterbloggen. Dessuten handlet de innleggene primært om min debutanttilværelse og var skrevet i en litt annen stil og for et litt annet publikum enn innleggene her. Nå er ikke “debutanttilværelsen” så dominerende lenger, så den innfallsvinkelen er mer eller mindre falt ut.
For å bøte på aktivitetsproblemet vil de fleste innleggene som har en viss almeninteresse, bli parallellpublisert. Jeg gjør oppmerksom på dette ved å kategorisere de aktuelle innleggene i ”På Forfatterbloggen”. Samtidig vil parallellversjonen der borte forsynes med en link hit. Grunnen til dette er at interesserte lesere lett skal kunne finne frem til alle kommentarene som eventuelt måtte oppstå på de respektive bloggene.
Og hvis du leste helt hit, er du like glad i overforklaring som jeg er.