Serielitteraturkonkurranse

Postet mandag 18. oktober 2010, kl. 23:08
av Landgaard
Kategori: Bokbransjen, Litterær analyse

Schibsted Forlag utlyser serieromankonkurranse

Premien er 200.000 kroner.

Nora i Henrik Ibsens skuespill 'Et dukkehjem'. Filmversjon fra 1973.

En serieroman skal helst foregå på denne tiden – 1800-tallet – her eksemplifisert med Nora fra Henrik Ibsens Et dukkehjem, i en filmversjon fra 1973. Foto: Kai Krabbesund og Lilleba Torjussen.

Hva er Schibsted ute etter?

«Kanskje handlingen i romanserien er lagt til et storgårdsmiljø, en fattig fiskerstue eller et moderne advokatkontor – for å nevne noe. Det er bare fantasien som setter grenser!

Vi ønsker oss en romanserie om en livsglad ung kvinne – en historie fylt av kjærlighet og dramatikk – slik du selv helst vil lese.»

Man deltar ved å skrive manus til første bok i serien samt en oversikt over videre handling. Fristen er 15. april 2011. 

Flere detaljer på Schibsteds side om konkurransen. 

Hvordan skrive en god serieroman?

For dem som grubler på å delta, kan det være et tips å ta en titt på forfatter Kjetil Johnsens 6 grunnregler for en god pocketbokserie:

1. Hovedpersonen må være en kvinne, eventuelt flere kvinner. Fordi det i overveiende grad er kvinner som leser bøkene.

2. Historien bør først og fremst dreie seg om harde kvinneskjebner, med et sterkt fokus på kjærlighet. Men ikke lykkelig kjærlighet, lykke er gudsjammerlig kjedelig! Det må være motstand. Hovedpersonen(e) må slåss for å finne lykken. Det er gjerne denne kampen som er kjernen i en god pocketbokserie.

3. Legg handlingen minimum 60 år tilbake i tid. Nåtidsserier selger jevnt over dårligere enn historiske serier. Ikke dermed sagt at alle historiske serier selger fantastisk, men rådet fra forlagshold er meget klart: Helst ikke nåtid. Med fortid er sjansen for godt salg større. (Skjønt, dette kan jo jevne seg ut etter hvert, hvis folk blir vante til å få denne typen historier i nåtid. Det er mye tradisjon og “slik har det alltid vært” med i spillet.)

4. Legg gjerne handlingen til forblåst kyst, ensomme samfunn, det opprinnelige og værbitte norske. Det styrker spenningselementet “slit”. Den  kvinnelige helten må slåss mot elementene – og gjerne en snever kultur – i tillegg til alt annet.

5. Ikke prøv å forandre genren, ikke tenk at “her skal de virkelig få noe annerledes”. Leserne vil stort sett ha mer av det de allerede har fått ti ganger før. Forsøk på å fornye genren har gått galt. En serie skal være som en god og fortrolig venn/venninne. Og de fleste lesere er skeptiske til det som er annerledes og nytt, så hold deg sånn noenlunde til den faste oppskriften.

6. En bok må alltid slutte med en cliffhanger. Leseren må aldri få lov til å bli i tvil om hun har lyst til å kjøpe neste bok. Alle som har vokst opp med Dynastiet og Falcon Crest, vet hvordan dette fungerer, vi har fått det i blodet! (Heldigvis.)

Hvorfor disse reglene?

For dem som er interessert i Kjetil Johnsens forarbeider som ledet opp til reglene, skriver han selv:

Alle disse reglene kan brytes – unntatt de to første. Selv skriver jeg en nåtidsserie, og det går greit. Kanskje fordi jeg skriver for en målgruppe – ungdom – som er mer mottakelig for forandringer enn det genrens normale målgruppe – voksne kvinner – er.

Men bøkene min handler i høyeste grad om damer og skjebne og kjærlighet, så der adlyder jeg genrens lover.

Og hvem vet, hvis jeg hadde jobbet om bøkene mine, lagt handlingen noen tiår tilbake i tid og skrevet dem for voksne, så hadde kanskje salgstallene blitt atskillig bedre? Det kan godt være. Å skrive ungdomsbøker er morsomt, det gir stort spillerom når det gjelder handlingselementer og struktur, men det er nok mer kommersielt fornuftig å skrive for voksne.

Grunnen til at du må holde de to første reglene – kvinnelig hovedperson og kjærlighet som sentralt motiv – er at uten dem så skriver du for menn. Ingen forlag er i dag interessert i bokserier for menn.

Jeg har spurt, det er ikke sjans. Dessverre.

Schibsted Forlag gjør det jo dessuten uttrykkelig klart: Vi ønsker oss en romanserie om en livsglad ung kvinne – en historie fylt av kjærlighet og dramatikk.

Nåtid versus fortid er forøvrig en interessant problemstilling. Schibsted holder dette punktet åpent, mens Johnsen anbefaler fortid. Grunnen til at fortid fenger mer, tror jeg ligger i to elementer: Forutsigbarhet og eskapisme.

Forutsigbarhet

Nåtiden er svært pluralistisk og fragmentarisk. Kanskje vår nåtid, begynnelsen av det 21. århundre, mer enn tidligere tiders “nåtid”? Folk flest klarer ikke å relatere til alt som foregår. Utviklingen er altfor rask, og samfunnsstrukturer endres i løpet av et tiår. I en romanserie som foregår i fortiden, vil man som regel ha oversikt over de fleste eventualiteter. Man kjenner den tradisjonelle samfunnsstrukturen. Man vet at storbondens datter må gifte seg, og at hun må gifte seg godt. Man gjenkjenner, i hvert fall på overflaten, handelsmannens tanker om harde tider, kjøp og salg, melsekker og sildetønner. Alt dette tilhører vår felles kulturarv, den historien vi har lært om fra barnsben av. Men de færreste av oss som er tørr bak ørene, lærte om Internet på skolen.

Eskapisme

Å lese en serieroman om folk som på overflaten lever som oss, tenker som oss, har de samme problemer som oss, kan fort bli som et rent speil av vårt eget liv. Det ønsker vi kanskje dersom vårt mål er å tilegne oss eksistensiell innsikt, men det er ikke det vi ønsker dersom vårt mål er å slippe vekk fra hverdagens traurighet og rømme inn i en verden hvor farvene er sterkere, kontrastene større og fallet dypere. Og det som er den paradoksale belønningen, er å oppdage at disse kvinnene som går i skjørt, melker kyr hele dagen og må adlyde sin far i ett og alt, faktisk ikke er så ulike oss. De har de samme drømmer, de samme håp og lengsler. Men i en setting som er såpass annerledes at disse tilbøyelighetene ikke føles relevante for vårt virkelige liv. De forblir dagdrømmer, inspirerende kanskje på et abstrakt plan, men aldri noe incitament til å få oss til å handle annerledes per se. Da ville virkeligheten ha rykket for nært innpå, og eskapismen hadde gått tapt.

Nok om det. For dem som er interessert i Kjetil Johnsens opprinnelige innlegg om grunnreglene, ligger det på den nå nedlagte Forfatterbloggen. Det er også en del diskusjon i kommentarfeltet under, for ikke alle er enige med den godeste Johnsen.

Et lite PS: Det ser altså ikke ut til at forlagene er interessert i noen westernserie for menn. Morgan Kane har tydeligvis begått hostile takeover på det markedet.

Men lykke til, dere som går hjernesvanger med en serieroman! For dem som lykkes, venter svært gode penger og svært hardt arbeid.

1 kommentar »                                             Del:

Om å lese og skrive selvbiografisk … eller la være

Postet fredag 1. januar 2010, kl. 3:37
av Landgaard
Kategori: Bokbransjen, Litterær analyse

Karl Ove Knausgård

Karl Ove Knausgård

For et par år siden skrev jeg et innlegg om to masterstudenter i litteraturvitenskap som kritiserte norske forfattere for å være feige og navlebeskuende, som skrev selvbiografiske romaner uten tanke for hva som foregår ute i den store verden. Nå nettopp leste jeg i avisen at etter Knausgård må forfatterne begynne å dikte igjen. Med Min kamp har han simpelthen gått så langt som det overhodet er mulig å gå i bekjennelsesgenren. Selvbiografiske romaner holder ikke lenger vann, hevdes det.

Men vil forfatterne virkelig slutte å skrive selvbiografisk bare fordi kritikerne nå etterlyser noe annet? Neppe. Det er jo så gøy og så spennende, ja, litt småfrekt, sogar. ”Hva vil folk si? Hva vil mamma tenke hvis jeg skriver om den trekanten jeg hadde? Ånei, ånei … hihihi.” Det er jo ens eget liv man kjenner, noe som gjør researchbiten ganske så mye lettere. Leserne gir vel en god dag i hvorvidt forfatteren brukte ti år eller ti minutter på research, så lenge boken fenger. Og i vår tid, med realityporno i de fleste kanaler, hvor den store kinken ligger i å observere på nært hold det som faktisk skjer og har skjedd med vanlige eller smått uvanlige mennesker, og hvor biografigenren er blitt big business, er det klart at romanforfatterne også vil være med på bølgen. De vil at bøkene deres skal fenge folk flest.

Jo større aktualitet og nærhet romanen later til å ha, desto mer selvbiografisk later det til at man tolker den. Min egen roman, som jeg selvfølgelig ikke har tenkt å unnlate å nevne, tar soleklart utgangspunkt i faktiske, historiske begivenheter. Kvalitetsreformen, som ble innført i 2003, behandles utførlig i Herrer i åndenes rike, og i media kom det tidlig frem at forfatteren selv hadde gjennomgått Kvalitetsreformens kvaler. Boken kan naturligvis leses som en kritikk av denne reformen, altså som et etisk standpunkt, sogar som en politisk pamflett, selv om intet av dette er en spesielt estetisk lesemåte.

De fleste har nemlig lest boken med lite vekt på det estetiske og mye vekt på det (selv)biografiske og etiske. Universitetsfolk i Tromsø har fundert på hvorvidt universitetskritikken i boken var treffende nok, og hvem av de ulike filosofistudentene og filosofiprofessorene det er som dukker opp i historien. I min egen familie har det vært reaksjoner på hvordan moren og lillebroren til hovedpersonen, Christian Winther, fremstilles. Feminister har kritisert det de oppfatter som forfatterens misogyne kvinnesyn. Og enkelte anmeldere har gjerne hengt seg opp i hvorvidt Christian selv, samt forfatteren bak ham, er en nietzscheansk drittsekk. Som forfatter kan man fritt velge sitt stoff, men man kan ikke velge sin resepsjon. Alle leser sine egne fordommer, predisposisjoner og interesser inn i boken. Slik vil det alltid være, og det er ingenting galt i det. (Om ikke annet, skaper det debatt om boken og gjerne litt ekstra salg.)

Men fra et forfatterståsted, i hvert fall fra mitt ståsted, er det ikke så lett å forholde seg til denne kritikken – som om såkalt selvbiografisk skrivning skulle kunne erstattes med ikkeselvbiografisk skrivning. Hvor går egentlig grensen, når man begynner å analysere det nærmere?

”Alle bøkene mine bygger hundre prosent på selvopplevd stoff – og hundre prosent på fri fantasi,” sier Jan Kjærstad til intervjuer Alf van der Hagen i Dialoger 2 (1996), og gjør seg kanskje på sett og vis uangripelig for selvbiografiske anklager. Kjærstad er nettopp ikke blant de norske forfatterne som årvisst får mistanker om selvbiografi slengt etter seg. Han skriver så unorsk fabulerende, liksom så ”konstruert” og særegent kompositorisk at det umulig kan være tale om et virkelig liv. Kritikerne etterlyser jo stadig levende personer og lidenskap og ektefølthet i hans bøker. Når det derimot kommer for mye av det, da er det fare for at det er en selvbiografi vi har foran oss.

Jan Kjærstad

Jan Kjærstad

Sannheten er at Kjærstad har rett, i den forstand at det dypest sett er umulig å skille skarpt mellom selvopplevd og fantasi. Som forfatter vet man bare delvis hva man skriver om. Denne hendelsen står spikret i min hukommelse, tenker man, og nå skriver jeg den ned, for jeg synes den er viktig, morsom, interessant, innsiktsfull, påtagelig, besynderlig, og jeg synes den passer inn i denne romanen. Men allerede i minnene og tankene er denne hendelsen blitt fortolket, og når den skrives ned, fortolkes den ytterligere. Ofte pynter sogar forfatteren på sin hendelse, bare for å gjøre den tydeligere, eller fordi han synes noen elementer ikke fungerer så godt i det inntrykket han vil skape, eller til og med fordi hendelsen virker urealistisk. Dette kunne ikke ha skjedd akkurat på denne måten, vil folk tenke, så jeg må gjøre hendelsen mer sannsynlig.

Mange debutromaner er forkledde selvbiografier, sies det. Forfatteren er bare nødt til å skrive av seg barndomsminnene, problemene med foreldrene, den første forelskelsen, den smertefulle aborten, bestefarens død, osv. Klarer forfatteren å gi alt dette en tilstrekkelig litterær form, blir det bok av det. Og så er forfatteren fri til å skrive den vanskelige andreboken, som riktignok kan være en slags utvidelse av kampsonen i debuten, men som vanligvis handler om noe helt annet. Det er nå forfatteren må bevise at han kan skrive. Altså at han kan dikte.

Men noen forfattere vender stadig tilbake til den forjettede barndommen. De største forfatterstjernene i Norge i dag hadde sin barndom på 50- og 60-tallet, og stadig vekk dukker det opp bestselgere som omhandler en eller annen gutt som løper rundt i Oslos bakgater eller Østlandets skog og mark i knebukser og bukseseler. Kanskje disse bøkene er så populære fordi det finnes et betydelig lesersegment på samme alder som gleder seg over gjenkjennelsesfaktoren. Og kanskje til og med den yngre generasjonen synes det er noe eksotisk over disse barndomshistoriene fra en svunnen tid da alt var mer uskyldig og naivt enn nå, da munnene var rødere, de døde var dødere, det hvite var hvitere, og negrene var i Afrika, for å sitere Odd Børretzen. Kort sagt, da ting var på stell, da hierarkiene var på plass, da herrene bar hatt og damene gikk i skjørt. Ikke noe vi vil tilbake til, men noe vi kan kose oss med i en slags eskapistisk eventyrsone, omtrent som med underholdningslitteratur.

Min roman avfødte to typer reaksjoner. Den ene var den sedvanlige jeg har beskrevet her, at Herrer i åndenes rike er selvbiografisk, at Stian M. Landgaard er identisk med Christian Winther, at det meste av hendelsene i familien og på universitetet er sanne historier, og at ulike romanfigurer er fremstilt, om ikke nødvendigvis identisk med virkeligheten, så i hvert fall i tråd med hva forfatteren mener om de virkelige personene som naturligvis skjuler seg bak disse romanfigurene.

Den andre reaksjonen var sjeldnere, så den fordrer et eget avsnitt. En ekskjæreste av meg, som ufrivillig har inspirert en av figurene i romanen, sa til meg etter å ha lest boken at hun ikke identifiserte seg med vedkommende, at bokens skildringer av dette kjæresteforholdet ikke traff henne på noe vis. Det kan selvsagt være sagt for bevisst å berøve meg eventuelle poenger jeg måtte tro jeg hadde scoret i beretningen om henne og oss, men det kan like gjerne være sant og ektefølt fra hennes side. Og i så fall understøtter det min tese om at fortolkningen spiller en så sterk rolle at det en forfatter faktisk opplevde, rent historisk-biografisk, er noe helt annet enn det han etterhvert klarer å formidle på papiret. Eksen, som husker tilbake på vår tid sammen med helt andre forestillinger og minner, opplever min skildring av det hele som – ja, nettopp, en fiksjon.

Knausgårds Min kamp er jo det perfekte eksempel på at denne dimensjonen fortrenges og forglemmes. Svært mange later til å lese bøkene med den forestillingen for øye at romanteksten beskriver hva som faktisk skjedde. Dette sa faren hans i 1975, dette observerte Karl Ove i 1999, dette fant sted mellom ham og Linda i 2004. Noen har endatil kritisert ham for ikke å være noen ordentlig forfatter, for ”enhver skrivekyndig person kan jo sette seg ned og lire av seg alt som har skjedd ham i løpet av livet”. Det er en grov misforståelse av forfattergjerningen, som alltid og ufravikelig er basert på en fortolkning, først i hodet og så i selve skriveprosessen, hvor språket er et ufravikelig og uvurderlig verktøy, og språket har man nettopp ikke lagret i hodet sammen med alle opplevelsene.

På den annen side ville det være naivt å trekke over i motsatt ende av skalaen og påstå at forfatterens historiske biografi er irrelevant for hvordan romanteksten er gestaltet. Jeg ville aldri ha skrevet Herrer i åndenes rike uten å ha gjort meg mine spesifikke erfaringer, herunder studert ved Universitetet i Tromsø. Men den historisk-biografiske lesemåten som dominerer nå, burde ikke være det eneste som tilfører romanen verdi. Om hundre år er jeg død og begravet. Boken står der sannsynligvis uansett, i et aller annet bibliotek. Og den kan leses, uavhengig av mitt liv og levnet, og forhåpentligvis likevel med stort utbytte.

Sluttelig er jeg genuint interessert i andres syn på denne saken. Hva tenker forfattere om å skrive selvbiografisk … eller la være? Hva tenker lesere om å lese selvbiografisk, om de i det hele tatt tenker over det når de leser en bok som er blitt stemplet som selvbiografisk? Gir den antatte sannhetsgehalten et ekstra kick, eller er det uvesentlig for litteraturens opplevelse?

(Prepublisert på Litteraturbloggen 29.12.2009.)

15 kommentarer »                                             Del:

Dialoger fra årtusenskiftet

Postet søndag 13. desember 2009, kl. 10:39
av Landgaard
Kategori: Bokbransjen, Litterær analyse

I 2000 kom det ut en liten bok ved navn Dialoger 3: Stemmeskifter på Tiden Norsk Forlag. Boken var Alf van der Hagens tredje samling dybdeintervjuer med toneangivende norske forfattere. I Dialoger 3 intervjuet han fem unge forfattere rundt de tredve om deres forfatterskap og væren i verden.

Jeg leste denne boken for noen år siden. Grunnen til at jeg har lest den igjen nå, er kanskje at Karl Ove Knausgård er en av forfatterne som intervjues. Han får selskap av Erlend Loe, Cathrine Grøndahl, Tore Renberg og Linn Ullmann. Disse menneskene, som nå er i slutten av tredveårene (Renberg) eller har tippet over i førtiårene, var den gangen bortimot ti år yngre.

Jeg har lest tre bøker av Knausgård, to av Renberg, én av Ullmann og kikket litt på et par av Loes bøker. Grøndahl, som er den eneste poeten i prosagården, har jeg ikke lest noe av. Av disse forfatterne er det desidert Knausgård som jeg føler det nærmeste slektskapet med, men jeg synes alle intervjuene hadde interessante innsikter å by på. De er interessante både som uttrykk for disse forfatternes oppfatninger om kunst og virkelighet, men også som daterte tidsdokumenter. Disse menneskene visste ikke noe om sin skjebne den gangen, så det er artig å lese intervjuene i lys av hva det er blitt av dem. For eksempel er det særdeles virkningsfullt å lese om den relativt ferske debutanten Knausgård anno 2000 i lys av den litterære stormesteren Knausgård anno 2009.

Artig også å se hvilke prosjekter som materialiserte seg, og hvilke som aldri forlot skisseplanet. Cathrine Grøndahl forteller at hun skriver på en diktsamling som heter Lovsang, og i 2003 kom faktisk diktsamlingen Lov§ang. Denne er forøvrig allerede utgått fra forlaget og kommer ikke igjen, hvilket sier litt om litteraturens samfunnsmessige forgjengelighet i våre dager. Tore Renberg og Karl Ove Knausgård snakker om et filmmanus de samarbeider om, men så langt har vi ikke sett noen film med dem to som manusforfattere.

Erlend Loe rundt årtusenskiftet

Jeg prøvde meg på Tatt av kvinnen for et tiår siden, men klarte ikke å bli hektet. Et par år senere leste jeg begynnelsen av Naiv. Super. Samme problemet. Erlend Loe virker som en intelligent mann og en reflektert forfatter, men det er noe med hans litterære tilnærming jeg ikke helt klarer å ta innover meg. Hans prosjekt synes å være en skildring av den moderne mannens tafatthet. Men ikke for å kritisere og reversere denne trenden. Snarere aksepterer han tingenes tilstand, ironiserer over den, finsliper den, maler den frem. I L reflekterer en gruppe unge menn på en sydhavsøy over det begredelige faktum at de er født for sent til å ha bygget landet. Uten å ha lest disse bøkene i deres helhet må jeg henfalle til spekulasjoner, så det får holde i denne omgang.

“Jeg går med store planer om å skrive en roman om kjærlighet mellom to menn som ikke er homofile. Vi får se.” Det sier Tore Renberg, og tre år etter kom jo også Mannen som elsket Yngve. Renberg er ofte blitt kalt for en litteraturens gladgutt, noe han ikke er spesielt begeistret for, da han føler at det hviler en useriøsitetens aura over det. Men han har jo uttalt både titt og ofte hvor optimistisk han er på verdens vegne, og at vi lever i en god tid, litterært, intellektuelt, i det hele og det store. Da jeg leste Charlotte Isabel Hansen, fikk jeg et bestemt inntrykk av hvor Renberg var på vei. Det var en roman nesten fri for reelle motsetninger. Vi som lesere blir jo tydelig fortalt av den implisitte forfatteren at Jarle Klepp, som ung elitistisk student, er på feil spor, og at han kommer til å omfavne farskapet til lille Charlotte Isabel før romanen er omme. Omtrent samme vei har vel Tore Renberg beveget seg, fra å være en sortkledd akademiker med glattbarbert hode til å bli en kjærlig småbarnsfar med hår og huslån.

Tore Renberg rundt årtusenskiftet

Da jeg leste En god tid, Renbergs siste bok før dette intervjuet ble laget, tenkte jeg at Tore Renberg er en mann med perspektiver. Han skriver en roman om en “Tore Renberg” som sitter i 1926 og skriver en fremtidsroman om år 2000. Det er jo en unik måte å se samtiden på. Jeg synes kanskje ikke Renberg går veldig grundig til verks i sin samtidsanalyse, men han gjør i det minste et forsøk. Kanskje vil han bare skrive en litt sær kjærlighetsroman. I hvert fall er dette en Renberg som anerkjenner en grusomhet i bunn (hovedpersonen “Tore Renberg” blir nazist), men som aldri tillater seg å grave dypt i den. Og det er nok kanskje der gladguttstempelet stammer fra. Han vil ikke henge seg opp i fortiden og elendigheten, men stadig surfe videre i progressivitetens ånd.

Cathrine Grøndahl rundt årtusenskiftet

Felles for flere av forfatterne er imidlertid en oppgitthet over den samfunnsmessige utviklingen fra 70-tallet, da de var barn, og frem til 2000.  Det er vanskelig å samles rundt politiske standpunkter på venstresiden. Kapitalismen og markedskreftene har fått overtaket. Tore Renberg sier at forfatterne må være snille mot hverandre, og at aggresjonen må tas ut mot “de rike”. Han foreslår å kidnappe Kjell Inge Røkke, stjele pengene hans og gi til noen som trenger dem. Cathrine Grøndahl vil “avskaffe kapitalismen med et pennestrøk”. Erlend Loe kaller seg radikal på bunnen, men vil helst ikke delta i samfunnsdebatten med kronikker og uttalte standpunkter. Og Karl Ove Knausgård synes det er et problem at det ikke finnes noen venstreside i norsk politikk.

Denne orienteringen mot venstre synes å være selve adelsmerket for norske forfattere. Forakten for mennesker som er dyktige til å tjene penger, den underliggende antagelsen om at profitt alltid innebærer utnyttelse, og selvfølgelig ideen om at staten har et ansvar for absolutt alt. Mitt inntrykk er imidlertid at den ensidige venstrevridningen er blitt godt nyansert og pluralisert siden 2000. I dag har vi forfattere som, selv om de mener at de hører hjemme på venstresiden, leverer knallhard kritikk av venstrehegemoniet, eksempelvis Aslak Nore og Matias Faldbakken.

Linn Ullmann rundt årtusenskiftet

Linn Ullmann ser ut til å ha den mest unike bakgrunnen av de fem intervjuobjektene. Hun er oppvokst i USA, datter av Ingmar Bergman og Liv Ullmann, og identifiserer seg heller ikke så sterkt med sin generasjon. Hun ser kanskje på seg selv som en outsider, enda hun er godt befestet i norsk litterær offentlighet og har mange strenger å spille på, ikke minst i rollen som kulturjournalist før hun debuterte med Før du sovner i 1998. Boken i seg selv er ikke etter min mening så veldig banebrytende, sammenlignet med Ute av verden av samme årgang, men Ullmann og Knausgård turnerte land og strand rundt som en slags representater for noe nytt og spennende. På slutten av nittitallet var jo debutanter nærmest for popstjerner å regne, det ble snakket om en ny litteratur, noe også Knausgård nevner i intervjuet, mens det utpå 2000-tallet gikk inflasjon i debutanter, og den litterære offentlighet lot til å vende tilbake til det kjente og velprøvde, storkanonene Herbjørg Vassmo, Erik Fosnes Hansen, Dag Solstad og Jan Kjærstad, for å nevne noen.

Karl Ove Knausgård rundt årtusenskiftet.

Knausgård er den forfatteren jeg har fulgt mest med på. Ute av verden gjorde stort inntrykk, og det samme har Min kamp gjort. Intervjuet fra 2000 får en annen valør nå i 2009, med tanke på Knausgårds egne antydninger i Min kamp 2 om at den dramatiske motoren i Ute av verden, hovedpersonens romantiske forhold til tretten år gamle Miriam, faktisk er basert på forfatterens virkelige erfaringer. Knausgård snakker mye om den infantile autoriteten, som representeres av en liksom-autoritær farsfigur som ikke lenger har noen rolle i vår tid. Dette temaet later til å gjennomsyre både Ute av verden og Min kamp, og det skinner også igjennom hos både Renberg og Loe, ideen om mannen som en skikkelse som har tapt terreng og autoritet de siste tredve årene. Hos Loe reduseres han til et lallende offer for en sterk kvinne (Tatt av kvinnen) eller gjør seg selv til et barn (Naiv. Super). Hos Renberg blir mannen en selvutslettende skapning hvis identitet er fullstendig definert av kvinnen, som har seilt opp som det dominerende kjønn (Matriarkat).

Cathrine Grøndahl er blant dem som reagerer på dette. Hun synes det er forbløffende at menn av hennes egen generasjon sitter fast i en variant av hore/madonna-dikotomien, nemlig en kvinne/ungpike-dikotomi, hvor den modne kvinnen blir triviell og uinteressant, mens det asymmetriske forholdet mellom en voksen mann og en ung pike blir romantisert og idealisert. Dette synes jo umiddelbart å være en konsekvens av at mannen ikke lenger nyter den samme autoritet over kvinnen som han tidligere gjorde. Istedenfor å være de moderne kjønnsrollene voksen velger den infantiliserte mannen en infantil partner, nettopp for å bevare en identitetsbefestende asymmetri.

Og de mannlige forfatterne ser heller ikke ut til å betrakte dette som noe moralsk problem, eller i hvert fall ikke et problem som litteraturen trenger å ta stilling til. Knausgård fremhever sogar, i likhet med sin hovedperson Henrik Vankel, trettenårige jenters skjønnhet og mener at den utvetydige moralismen som Grøndahl etterlyser, gjør litteraturen mindre og snevere. Linn Ullmann betrakter på sin side en roman som Vladimar Nabokovs Lolita som et grusomt og hjerterått portrett av et overgrep begått av en kynisk, manipulerende mann, mens det nok er mange – kanskje helst menn? – som ser en vakker og tragisk kjærlighetshistorie utspille seg der.

Uansett moralsk og litterært ståsted er Dialoger 3: Stemmeskifter en rik og mangslungen bok som det er verdt å få med seg. Hvorfor lages det ikke slikt i dag? Alf van der Hagen er muligens opptatt med Morgenbladet. Måtte noen andre ta over stafettpinnen.

32 kommentarer »                                             Del: