Innfør sperrefrist i innkjøpsordningen

Dennne kronikken ble publisert i Dagens Næringsliv 11. april 2007.

av Stian M. Landgaard © 2007

Innkjøpsordningen for ny, norsk skjønnlitteratur innebærer at staten kjøper inn 1000 eksemplarer av alle påmeldte (og godkjente) utgivelser, herunder romaner, noveller, lyrikk og dramatikk. Disse bøkene blir så distribuert til landets biblioteker (i tillegg kjøper bibliotekene inn noen bøker over eget budsjett, slik at det ofte er flere eksemplarer på hylla).

Innkjøpsordningen sikrer norske forlag mot økonomisk tap i tilfelle dårlig salg og gir forfatteren en ”garantiinntekt” ved utgivelsen. Dette virker umiddelbart som en gunstig ordning, men er den nødvendigvis gunstig i alle tilfeller?

Ordningen favoriserer utvilsomt diktsamlinger, novellesamlinger og smal litteratur som i utgangspunktet selger lite, men er ikke like fordelaktig for bøker med større salgspotensial. Mange tenker nemlig: Hvorfor kjøpe i bokhandelen når jeg kan låne gratis på biblioteket? Selv kort tid etter utgivelsen er det sannsynligvis noen eksemplarer som er ledige.

Dette er imidlertid ikke et problem for bestselgerne. Bøker av Erik Fosnes Hansen og Anne B. Ragde er så etterspurt at bibliotekenes beholdning langt fra er nok til å tilfredsstille lesernes behov. Selv flere måneder etter utgivelsen er det over hundre reserveringer av Løvekvinnen på Deichmanske bibliotek i Oslo. (Eremittkrepsene kan skilte med lignende tall.) Hovedbiblioteket og filialene har 30 eksemplarer. Skal jeg ha Løvekvinnen i minnelig tid etter utgivelsen, må jeg altså kjøpe den.

Innkjøpsordningen er en velsignelse for bøker som selger lite, og en ekstra bonus for bøker som selger godt. Men i mellomsjiktet svikter den. Bøker som selger passe godt, og som kunne ha innbragt forfatteren en viss inntekt, selger ikke så mye som de kunne ha gjort, og dette skyldes at bøkene er tilgjengelige på biblioteket like etter utgivelsen. Som debutant i 2006 oppdaget jeg at bokhandelsalget av min roman, Herrer i åndenes rike, stagnerte på 800 eksemplarer rundt juletider. Men på bibliotekene lever den videre. Den lånes flittig ut over hele landet. Det er tilsammen 17 eksemplarer på Deichmanske bibliotek, fire er utlånt, tretten er ledige. Boken kan skaffes på dagen.

Jeg er selvfølgelig glad for at boken leses, og jeg ser ikke med ublide øyne på dem som låner den på biblioteket. Tvert imot. Jeg blir svært smigret, og jeg låner selv bøker der.

Men dette handler om mer enn bare godvilje. Dette handler om økonomi. Den kanskje typiske norske forestillingen om at bøker er ”gratis”, må utfordres. Det samme gjelder den beslektede forestillingen om at kunstnere ikke skal tjene godt på det de skaper. Jeg har forståelse for at ikke alle forventer en betydelig inntekt, men for min egen del synes jeg det er langt bedre å leve av salg mot frivillige kjøpere enn av statlig stipend og garantisalg. Norge er et lite marked, det er alle enige om, og det er vanskelig å leve av forfattergjerningen. Skal man ha til litt mer enn salt i maten, er det påkrevet at man selger. For forfattere som befinner seg i det salgsmessige mellomsjiktet, er innkjøpsordningen derfor ugunstig i sin nåværende form.

Tillat meg derfor å foreslå en endring som ville tilgodese våre økonomiske interesser. Som vi vet, tjener man mest på en bok det første året den er i salg. Etter det er boken gjerne økonomisk ”død”, med mindre den kommer i pocket og selger i hundretusener.

Så hva om innkjøpsordningen endres slik at bøkene ikke blir satt i bibliotekhyllene umiddelbart? Hva om det innføres en ”sperrefrist”, kanskje på åtte-ti måneder, slik at man i denne perioden kjøpe bøkene? I teorien vil salget øke, selv om man risikerer å få færre lesere i begynnelsen. De som absolutt ikke vil betale for boken, kan da smøre seg med litt tålmodighet, slik de allerede må gjøre når de vil låne Løvekvinnen.

Jeg innser at det er kontroversielt å foreslå at staten skal betale i dyre dommer for tusen eksemplarer av en bok som må støve ned på et lager i flere måneder før de endelig kan se dagens lys på våre biblioteker. Her er det kanskje nødvendig med en smule nytenkning.

Dessuten er det nok noen som på ”moralsk” grunnlag vil innvende at man fratar fattige lesere muligheten til å lese gode bøker. Ikke bare ved at boken er utlånt, men ved at det ikke er lov å låne den ut. Dette går også på tvers av den allerede nevnte forestillingen om forfatteren som idealistisk kunstner.

Men leserne får tidsnok sine bøker, og de bør vite at ingenting er gratis, selv ikke bøkene som står på biblioteket. De har allerede betalt for dem med sine skattekroner. Og jeg tror på forfatterens moralske rett til å selge og tjene stadig mer, såfremt det er det han ønsker. Det er ikke snakk om å skrive ”mer kommersielt” for å tekkes massen. Det er snakk om å skrive gode bøker som blir lagt merke til, om å heve leserne opp til litteraturen man skaper. Markedet er lite, men det kan bli større.

Forfattere lever altså ikke av god omtale og bibliotekutlån alene. Vi må også tjene på det vi skaper, slik at vi har anledning til å skape videre. Som foreløbig representant for det økonomisk utsatte mellomsjiktet foreslår jeg derfor en endring som vil gjøre det mulig å selge bøkene våre en viss tid, før alle løper til biblioteket: Innfør sperrefrist i innkjøpsordningen!