Utdrag

I 1886 skrev Nietzsche forord til sine tidligere publiserte bøker, deriblant Morgenrøde. Her kommenterer han sitt eget verk, i dette tilfelle publisert fem år tidligere. Forordet var inkludert i nyutgivelsen av Morgenrøde året etter, og er en god innfallsport til den øvrige boken.

Det er så mange morgenrøder som
ennå ikke har opprunnet." Rigveda

Forord (til 2. utgave, 1887)

1

I denne boken finner man en "underjordisk" i arbeid, en som borer, graver og undergraver. Man ser ham, forutsatt at man har øyne for slikt arbeid i dypet -- hvordan han langsomt, besindig, med mild ubønnhørlighet kommer seg fremover, uten at nøden som ethvert langvarig avkall på lys og luft fører med seg, røper seg altfor meget; man kunne sogar kalle ham tilfreds med sitt dunkle arbeid. Virker det ikke som om en slags tro leder ham, en trøst godtgjør ham? Som om han kanskje ønsker sitt eget langvarige mørke, ønsker å være uforståelig, skjult og gåtefull, ettersom han vet hva han også kommer til å få: sin egen morgen, sin egen forløsning, sin egen morgenrøde? ... Han skal vende tilbake, det er sikkert. Spør ham ikke hva han vil der nede, han skal selv fortelle dere det, denne tilsynelatende Trophonios og underjordiske, så snart han atter er "blitt menneske" igjen. Man lærer seg fullstendig av med å være taus når man, som ham, var muldvarp så lenge, var alene så lenge. -- --

2

Sannelig, mine tålmodige venner, jeg skal fortelle dere hva jeg ville der nede, her i dette sene forordet, som fort kunne ha blitt en nekrolog, en tale ved graven. For jeg er kommet tilbake, og -- jeg er kommet fra det med skinnet i behold. Men tro ikke at jeg vil oppfordre dere til det samme vågestykke! Eller bare til den samme ensomhet! For den som går slike egne veier, støter ikke på noen: det ligger i "egne veier". Ingen kommer for å hjelpe ham der; alt som tilstøter ham av fare, tilfeller, ondskap og dårlig vær, må han overvinne alene. Han har nemlig sin vei for seg selv -- og, som rimelig er, er han bitter og tidvis ergerlig over dette "for seg selv". Her hører det eksempelvis også med å vite at selv ikke hans venner kan gjette seg til hvor han er, hvor han går, og at de undertiden vil spørre seg selv "hva? går han overhodet? har han fremdeles -- en vei?" -- På den tiden foretok jeg meg noe som ikke alle og enhver turde befatte seg med: Jeg steg ned i dypet, jeg boret i bakken, jeg begynte å undersøke og grave i en gammel tillit som vi filosofer de siste to tusen år har pleid å bygge på som om den var den sikreste grunn -- igjen og igjen, selv om alle byggverk så langt har rast sammen; jeg begynte å undergrave vår tillit til moralen. Men dere forstår meg ikke?

3

Hittil har det blitt reflektert dårligst over godt og ondt; dette emnet har alltid vært for farlig. Samvittigheten, det gode rykte, helvete og under visse omstendigheter sogar politiet forbød og forbyr enhver fordomsfrihet; i moralens nærvær, likesom stilt overfor enhver autoritet, skal det nemlig ikke tenkes, enda mindre snakkes; her skal det -- adlydes! Så lenge verden har funnes, har ingen autoritet vært villig til å bli gjort til gjenstand for kritikk; og sogar å kritisere moralen, å betrakte moralen som problem, som problematisk: Hva? Har ikke det vært -- er ikke det -- umoralsk? -- Men moralen råder ikke bare over alle slags redselsmidler for å holde kritiske hender og torturredskaper fra livet; dens trygghet ligger i større grad i en viss fascinasjonskunst som den forstår seg på -- den vet hvordan den skal "begeistre". Det lykkes den, ofte med et eneste blikk, å lamme den kritiske viljen, sogar å lokke den over til seg; ja, det finnes tilfeller hvor moralen vet hvordan den skal vende viljen mot seg selv, slik at den, i likhet med skorpionen, stikker brodden i egen kropp. Moralen har nemlig fra gammelt av forstått seg på enhver djevelskap innen overtalelseskunsten; det finnes ingen talere, selv ikke i dag, som ikke vil ta den til hjelp. (Hør for eksempel når våre anarkister taler: hvor moralsk de taler, for å overtale! Til syvende og sist kaller de seg sogar "de gode og rettskafne".) Moralen har nemlig alltid, så lenge det har blitt talt og overtalt på jorden, vist seg som den største mesterforførerske -- og, når det gjelder oss filosofer, som den virkelige filosofenes Circe. Men hva er da grunnen til at alle filosofiske byggherrer fra Platon av har bygget forgjeves? At alt som de ærlig og alvorlig holdt for å være aere perennius, truer med å styrte sammen eller allerede ligger i grus? Åh, hvor falskt er svaret som man ennå i dag holder parat til dette spørsmålet, "fordi de alle overså forutsetningen, undersøkelsen av fundamentet, en kritikk av den samlede fornuft" -- dette skjebnesvangre svaret til Kant, som virkelig ikke har lokket oss moderne filosofer til et fastere og mindre bedragersk grunnlag! (-- og for å spørre i etterhånd, var det ikke noe besynderlig å forlange at et redskap skulle kritisere sin egen fortreffelighet og dugelighet? at intellektet selv skulle "erkjenne" sin verdi, sin kraft, sine grenser? var ikke det sogar en smule absurd? --) Det riktige svaret ville snarere være at alle filosofer har bygget i skyggen av moralens forførelse -- Kant også -- og at de tilsynelatende tok sikte på visshet, på "sannhet", men egentlig på "majestetiske moralske byggverk", for enda en gang å benytte oss av Kants uskyldige språk. Det var jo han som kalte det sin egen "ikke så funklende, men heller ikke så fortjenesteløse" oppgave og gjerning "å gjøre grunnen for de majestetiske moralske byggverkene jevn og fast" (Kritikk av den rene fornuft II, s. 257). Akk, det har ikke lykkes ham -- snarere tvertimot! -- som man må si i dag. Med en slik svermerisk hensikt var Kant en ekte sønn av sitt århundre, som mer enn noe annet tør kalles det svermeriske århundre. Det er han heldigvis blitt værende også med hensyn til dette århundrets mer verdifulle sider (for eksempel med den store porsjon sensualisme han trakk inn i sin erkjennelsesteori). Også han var bitt av moraltarantellen Rousseau, også hos ham lå den moralske fanatismetanke dypt i sjelen. Det var imidlertid en annen disippel av Rousseau som følte og bekjente at det var han som skulle realisere denne tanken, nemlig Robespierre, "de fonder sur la terre l’empire de la sagesse, de la justice et de la vertu" (tale fra 7. juni 1794). På den annen side kunne man ikke med en slik franskmannsfanatisme i hjertet bedrive dette på en mer ufransk, dypere, grundigere og tyskere måte -- hvis ordet "tysk" fremdeles kan tillates i denne betydning -- enn Kant har gjort: For å skape rom for sitt "moralske rike" så han seg nødsaget til å sette opp en ubeviselig verden, en logisk "hinsidighet" -- til nettopp det trengte han sin kritikk av den rene fornuft! Annerledes uttrykt: Han ville ikke ha trengt den dersom ikke én ting hadde vært viktigere for ham enn alt annet, å gjøre "det moralske rike" uangripelig og, enda bedre, ubegripelig for fornuften -- han fornemmet nettopp at en moralsk ordning av tingene altfor lett kunne angripes fra fornuftens side! Stilt overfor historien og naturen, stilt overfor den fundamentale umoralitet i naturen og historien, var Kant, i likhet med enhver god tysker fra gammelt av, pessimist; han trodde på moralen, ikke fordi den blir bevist gjennom natur og historie, men på tross av at den gjennom natur og historie stadig blir motsagt. For å forstå dette "på tross av" kunne man kanskje minnes noe beslektet hos Luther, hos denne andre store pessimisten, som en gang med hele den lutherske djervhet la sine venner dette på hjertet: "hvis man med fornuften kunne fatte hvordan Gud kan være nådig og rettvis, han som utviser så mye vrede og ondskap, hva trengte man da troen til?" Det er nemlig intet som noensinne har gjort et dypere inntrykk på den tyske sjel, intet har "fristet" den mer enn denne farligste av alle konklusjoner, som for enhver ekte latiner er en synd mot ånden: credo quia absurdum est -- med den trår den tyske logikk for første gang inn i de kristne dogmenes historie. Men også i dag, ett årtusen senere, værer vi dagens tyskere -- sene tyskere på alle vis -- et snev av sannhet, av mulighet for sannhet bak den berømte realdialektiske grunnsetningen med hvilken Hegel i sin tid hjalp den tyske ånd til seier over Europa -- "motsetningen beveger verden, alle ting står i motsetning til seg selv" --: Vi er nemlig, sogar inn i logikken, pessimister.

4

Men logiske verdidommer er ikke de underste og mest grunnleggende vår mistenksomhets tapperhet kan gå ned til; tilliten til fornuften, som disse dommenes gyldighet står og faller med, er -- i kraft av å være tillit -- et moralsk fenomen ... Kanskje har den tyske pessimisme ennå til gode å ta sitt siste skritt? Kanskje må den enda en gang på fryktelig vis stille sitt credo og sitt absurdum ved siden av hverandre? Og hvis denne boken er pessimistisk helt inn i moralen og hinsides tilliten til moralen -- skulle den ikke nettopp da være en tysk bok? For den fremstiller virkelig en motsetning uten å la seg skremme av det; i den sendes tilliten til moralen på dør -- men hvorfor? Av moralske grunner! Eller hva skal vi kalle det som utspiller seg i den -- i oss? -- for med vår smak ville vi foretrekke mer beskjedne ord. Men det er ingen tvil om at det fortsatt taler et "du skal" til oss, at vi fortsatt adlyder en streng lov over oss -- og dette er den siste moral som fortsatt gjør seg hørbar for oss, som vi fortsatt vet å leve. Heri, om i noe, er vi fortsatt mennesker av samvittighet: For vi vil nemlig ikke tilbake til det vi regner som utdatert og morkent, til noe "utroverdig", det hete seg Gud, dyd, sannhet, rettferdighet eller nestekjærlighet. For vi tillater oss ikke flere løgnbroer til gamle idealer. For vi er alle fra grunnen av fiender av det i oss som gjerne vil formidle og blande; fiender av enhver nåtidig form for tro og kristelighet; fiender av halvheten i all romantikk og patriotisme; fiender også av kunstnervelbehaget og den manglende kunstnersamvittighet, som gjerne ville overtale oss til å tilbe der hvor vi ikke lenger tror -- for vi er kunstnere. Vi er kort og godt fiender av hele den europeiske feminisme (eller idealisme, om man foretrekker det) som evig "løfter oss opp", og som nettopp derfor evig "bryter oss ned" -- kun som mennesker av denne samvittighet føler vi oss fortsatt beslektet med den årtusenlange tyske rettskaffenhet og fromhet, selv om vi er det i kraft av å være dens siste og mest tvilsomme avkom, vi immoralister, vi gudløse av i dag. Ja, vi føler oss sogar i en viss forstand som dens arvinger, som dem som skal realisere dens innerste vilje, en pessimistisk vilje, som ikke er redd for å benekte seg selv, siden den benekter av lyst! I oss fullbyrdes, dersom dere ønsker en formel -- moralens selvopphevelse. -- --

5

-- Men til slutt: Hvorfor måtte vi tilkjennegi hva vi er, hva vi vil og ikke vil, så høyt og med slik en iver? La oss se kaldere, fjernere, klokere og høyere på det, la oss si det slik det kan bli sagt blant oss, så hemmelig at hele verden overhører det, at hele verden overhører oss! La oss fremfor alt si det langsomt ... Dette forordet kommer sent, men ikke for sent -- hva betyr i grunnen fem--seks år? En slik bok, et slikt problem har intet hastverk; dessuten er vi begge venner av lento, jeg like mye som min bok. Man har ikke forgjeves vært filolog, man er det kanskje fremdeles, det vil si en lærer av langsom lesning: -- til syvende og sist skriver man også langsomt. Nå hører det ikke bare til mine vaner, men også til min smak -- en ondskapsfull smak, kanskje? -- ikke å skrive noe mer som ikke gjør alle slags mennesker som "har hastverk", fortvilet. Filologi er nemlig den ærverdige kunst som fremfor alt krever én ting av ham som dyrker den: å gå til side, ta seg tid, bli stille, bli langsom -- som en ordets gullsmedkunst og -ekspertise, som bare har fint og forsiktig arbeid å gjøre, og som intet oppnår når det ikke oppnås lento. Men nettopp derfor er filologien mer nødvendig i dag enn noensinne, av nettopp den grunn tiltrekker og fortryller den oss på det sterkeste, midt i en "arbeidets" tidsalder, det vil si hastverkets tidsalder, den uanstendige og svettende overilingens tidsalder, som umiddelbart skal "bli ferdig" med alt, også med alle gamle og nye bøker: -- filologien selv blir ikke så lett ferdig med noe som helst; den lærer å lese godt, det vil si å lese hensynsfullt, dypt, langsomt og varsomt, med baktanker, med dører som ikke har blitt lukket, med sarte fingre og øyne … Mine tålmodige venner, denne boken ønsker seg bare fullkomne lesere og filologer: Lær å lese meg godt! --

Ruta ved Genova, høsten 1886.

« Tilbake til bokinfo