Du må endre ditt liv

Peter Sloterdijk om fremtiden

 

I den hvite trappeoppgangen kommer en sort hovawart hoppende mot gjesten. Øverst i trappen står døren åpen, et innsurret juletre lener seg mot hjørnet i gangen. Filosofen står i vinduet, han ser på Wiens Stefansdom, som later til å være så nær at man kan ta på den. Nå ser man i hvert fall spiret igjen, mumler han, hallo, kom inn. Arbeidsværelset hans er et høyt, lyst rom med et majestetisk skrivebord, og bokhyllene når helt opp til taket. Hva kan jeg by deg? spør den gutturale stemmen. Vann, takk.

av Eva Karcher

 

Intervjuet stod på trykk i Süddeutsche Zeitung nr. 2, lørdag-søndag 3.-4. januar 2009.

Oversatt fra tysk av Stian M. Landgaard © 2009.

Publisert i Vagant 1-2009 / 03.04.09.

 

Professor Sloterdijk, det er ikke noe begrep man har hørt så ofte den siste måneden som ordet krise.

Det kommer fra legevitenskapen, i hvert fall i den formen vi bruker det. ”Krisis” betegner en organismes avgjørende kamp, hvor den ender som overlevende seierherre eller død taper.

Det høres dramatisk ut! Er dette treffende for den aktuelle situasjonen?

Nei. Ifølge denne definisjonen er ikke tilstanden vi befinner oss i, noen krise. For, og dette er alle enige om, resultatet av den nåværende krisen kan kun være den neste krisen. Det beste vi kan oppnå, er en utsettelse av den endelige krisen, eller enda bedre: at den endelige krisen mister all sin kraft på grunn av den permanente krisen.

Så vi må bli fortrolige med krisen?

For å holde oss til medisinske talemåter: Vi observerer en kronisk defekt i dagens økonomi. For kronisk multimorbide mennesker – og i det moderne samfunn er det dem det dreier seg om – finnes det ikke lenger noen krise som kan føre til helbredelse. Det eneste vi sitter igjen med, er forholdsregler vi kan ta for å dempe eller dekke over livsfarlige forverringer av diagnosen. Vi befinner oss her innenfor den palliative medisin, som lindrer symptomer, men ikke helbreder.

Oppstod ikke krisen på grunn av et misforhold mellom virtualitet og realitet? Slik at de virtuelle finansmarkedene ble adskilt fra den reelle økonomi?

For mange år siden brukte tidligere forbundskansler Helmut Schmidt en fin metafor om forholdet mellom finansvesenet og den produserende økonomi: Pengemengden burde være en slags kjole skreddersydd for en kropp. Den bør helst være løstsittende, casual, som man sier.  Av denne løstsittende finanssømmen har det nå utviklet seg en vanvittig, spøkelsesaktig kappe som blafrer formløst i rommet. Typisk nok er antagelsene også uskarpe: den ene går ut ifra at finansøkonomien har blåst seg opp i forholdet én til ti overfor realøkonomien, den andre sier at forholdet er én til femti. Det hører med til denne umåteligheten at man nå ikke engang vet hvilke dimensjoner man skal forestille seg den i. Av dette følger alt det øvrige, først og fremst følelsen av en bunnløs verdi-inflasjon som ikke bare rammer økonomiske goder, men samtlige verdiskalaer. Man vet ikke lenger hva som er stort og smått, hva som er mye og lite. Stabilitet er det ingen som tør snakke om lenger.

Isteden snakker man om en syklus av glupskhet og angst som om det var en naturgitt ond sirkel – er ikke det en pinlig darwinistisk begrunnelse?

Jeg tror ikke at glupskhet-og-angst-sykluser gir oss den rette formelen. Vårt system svinger gjennom ekstreme følelser av trengsel og romslighet, annerledes formulert: av alvor og frivolitet. De egentlige opponentene er altså trengselstilstander som bekymringer og mangelopplevelser, som igjen motiverer en til å begrense seg selv, og fornemmelser av romslighet inntil man innbiller seg at man kan fly. Det siste tiåret var helt klart frivolitetens – den typiske belle époque-stemningens – tiår. Den tillot glupskhetens ørneflukt over et veldig landskap av profitt. Den utslagsgivende antitesen er altså bevegelsen mellom angstbetont bekymring og lettsinnets rus. Sistnevnte inntrer når man ikke lenger merker at virkeligheten gjør motstand.

Rus – det ordet tilhører avhengighetenes vokabular.

Riktig. Likevel er det rent semantiske narkotika som har gjort folk ”høye” de siste 20 årene: på førsteplass hemningsløse profittforventninger og uholdbare formuefantasier.

Deres drivkraft, glupskheten, er et entydig avhengighetsfenomen. Det er jo ikke uten grunn at den regnes til de syv dødssyndene. Er ikke den bibelske moralen relevant mer?

Pave Gregor den store har i sin lastekatalog beskrevet to økonomisk relaterte holdninger som farlige deformeringer av sjelen. Den ene er gula, fråtseri eller oral umåtelighet; den andre er avaritia, griskhet eller grenseløs havesyke.

Er dette tendenser som er aktuelle også i dag?

Jeg har lite sans for å anvende den gammeleuropeiske lastekatalogen direkte på dagens situasjon. Verden er ikke blitt glupskere eller griskere enn før. Men når den amerikanske sentralbanken emitterer penger til null rente, må en fornuftig global player – jeg hadde nesten sagt – global prayer

… så treffende!

… da må han slå til, ellers kommer han dårligere ut enn dem som får karet til seg pengene. Finanskrisen skyldes tekniske feil hos sentralbankene. Bak denne krisen står striden mellom en inflasjonistisk og en anti-inflasjonistisk pengepolitisk kurs. Det vi opplever i dag, er en følge av at henholdsvis inflasjonistene og gjeldsakrobatene har satt seg igjennom over hele linjen.

En skandale!?

Når den amerikanske sentralbanken lar rotasjonspressen gå og spytter ut ytterligere trillioner av dollar for å fjerne underskuddet, skjønner man tydelig hvordan omvurderingen av alle verdier fungerer. Her er det ingen perverse cæsarer i arbeid, ingen oppblåste overmennesker som snur opp ned på det som menneskeheten inntil nylig har holdt for å være godt og rett. Dagens verdikrise er de grå byråkratenes verk, de som tror man kan bøte på tapet av tillit ved å emittere fiatpenger.

Ettersom de er maktesløse?

De er ikke maktesløse, men de er somnambule, søvngjengere som aldri våkner. Kilden til all demoraliseringen ligger i at de fortsetter på gal kurs. Også vår egen regjering, i likhet med nesten alle de andre, erstatter manglende penger med fiatpenger. Den forsøker å mestre turbulensen med en energisk tilslørt inflasjonsstrategi som allerede er en inflasjonskrise. Har du lagt merke til at ordet inflasjon har vært tilstede gjennom hele debatten?

Det stemmer. Og alt skjedde i den nyliberale troen på markedets problemløsende makt …

I virkeligheten på grunn av et magisk verdensbilde. Nyliberalismens egentlige helt er Harry Potter.

Hvordan da?

Potter-romanene utgjør en ABC-bok for en verden uten realitetsgrenser. De overtalte en hel generasjon til å oppdage sin indre trollmann. Det engelske ordet ”potter” betyr forresten pottemaker, en håndverker som lager hullegemer. I dag er det bare tapere som fortsatt tror på arbeid, resten driver med magisk pottemakeri og får sine strukturerte produkter til å fly.

Siden de ikke kan ha noe innhold?

Jo, innhold må de ha, men ikke som mål i seg selv! Kar er midler som tar noe opp i seg for å gi det fra seg. I en dypsindig betraktning om ”tingenes” vesen har Martin Heidegger brukt et krus som eksempel, hvordan det oppfyller sin funksjon kun i den grad det er hult og dermed kan fylles. Det det mottar, gir det videre når man skjenker med det. Det moderne menneske har tilstoppet tuten på kruset. Ingenting renner ut mer, og det går ikke bra i lengden.

Og derfor burde vi heller slutte med tryllingen?

Trylling er en virksomhet som mørklegger forholdet mellom årsak og virkning. Forvirringen begynner når virkningen skyter umåtelig langt over årsaken – økonomisk talt, når profitten ikke lenger står i forhold til ytelsen. Det er nettopp denne uforholdsmessigheten som har preget grunnstemningen de siste tiårene. Talløse mennesker ville stige ut av en virkelighet hvor man knapt får en gjennomsnittsinntekt etter en 40 timers arbeidsuke, mens man etter et par timer med magi blir opptatt i de superrikes krets. Vi har oppfunnet en farlig regnemåte. Mirakuløse ulikheter erstatter prosaiske ligninger. Dette ødelegger sansen for balansering.

Betyr ikke det at samfunnet vårt er havnet fullstendig i ubalanse?

Også oppdragelsen bryter sammen så snart hvis-så-logikken blir satt ut av spill. I dag kan du vanskelig forklare dine barn at når de oppfører seg slik og slik, blir følgene det og det. Det er jo ingen følger, for alt går an. Vår sans for hvis-så-sekvenser er like rasert som sansen for proporsjoner.

Men har vi ikke også viktige grunner til å være optimistiske?

Først og fremst er det bemerkelsesverdig – noe man kunne se på den blomstrende julehandelen i Tyskland og mange andre land: menneskene immuniserer seg! De skjermer seg mot svindlere og lar knapt livsfølelsen bli fordunklet av kriseretorikken. Dette er et fenomen som venter på en passende tolkning. Er det en del av frivolitetssyndromet? Eller dreier det seg om en sunn reaksjon?

Vi får håpe på det siste! Kanskje ligger det et perspektiv i den filantropiske eller etiske kapitalismen som debatteres for tiden?

Konseptet om den filantropiske kapitalismen kan anvendes på en enkel idé: De sinte, fattige menneskene hadde to hundre år på seg til å bevise hvorvidt de var i stand til å forbedre verden. Resultatene var dels katastrofale, dels ambivalente. Ved begynnelsen av det 21. århundre ligger motforslaget i luften: La nå de rike vise hvordan de kan gjøre det bedre. De skylder virkelig verden å bevise at de kan mer enn å gafle i seg et urimelig stort stykke av verdenskaken.

Nærmer redningen fra oven seg?

De rike vil redde seg selv, det er innlysende. Men for å klare det må de kanskje redde resten av verden på kjøpet. Spørsmålet er altså om en filantro-kapitalistisk makropolitikk i samspill med en spandabel, global skattestat kan føre til levelige forhold på verdensbasis.

Og hvordan overlever jorden vår?

Jorden vil klare seg i 50 millioner år frem til det neste store meteorittnedslaget, også uten oss, våre yachter og luksusresorter. Den trenger oss ikke. Derimot trenger vi den, som ressurs og som grunnlag for vårt sivilisasjonsdrivhus.

Drivhus? Hvorfor drivhus?

I drivhus gjelder det indres primat. Nettopp slik er tilstanden i den tekniske kultur vis-à-vis naturen. Naturen må for fremtiden bli internalisert som en del av sivilisasjonen. Mennesket i prehistoriske og historiske tider kunne oppføre sine dramaer på bakgrunn av en natur som man aldri trodde ville reagere. Man lot avfallet sitt ligge, praktisk talt konsekvensløst, hvor som helst. Hesteskoene fra det romerske kavaleriet ligger jo fremdeles i tysk gjørme. Men nå har vi de lykkelige årtusener med menneskelig ekspansjon bak oss. Naturen var det ytre som våre handlinger tilsynelatende forsvant sporløst i. Denne oppfatningen er borte for alltid. Med ett fungerer ikke våre eksternaliseringer lenger, avfallet kommer tilbake, vanviddet fordufter ikke lenger ut i de store, vide oseaner. Nå viser det seg at naturen har hukommelse, den samler inntrykk, den husker oss. Nå må vi forsone oss med en tilsynelatende evig hevnlysten natur som besitter faretruende erindringsevner.

Det er det da mange som prøver på allerede.

På dette punkt vil de rike måtte yte et stort bidrag, de ligger jo også et hestehode foran med eksternaliseringen av sine handlingskonsekvenser. Slik sett gjør en mann som Al Gore bare sin plikt. Hvis han og mange andre gjør for naturen det som tilsvarer dens way of life, ender vi i beste fall på null. På en økologisk dommedag blir de rike som har gjort noe for miljøet, i gunstigste fall tilgitt.

Din nye bok bærer tittelen Du mußt dein Leben ändern – du må endre livet ditt: tidens appell. Handler den om hvordan vi kan overleve?

Den handler om antropoteknikk – om menneskets selvutforming. Den begynner med en meditasjon over det berømte diktet av Rainer Maria Rilke: ”Archaischer Torso Apollos”. Der går den svakelige versemakeren gjennom Louvre omtrent i 1906 – på samme tid som Rilke var sekretær for den franske billedhuggeren Auguste Rodin – og støter på en gresk statue. Dermed oppstår et av de mest storartede dikt i moderne tid. Selv i dette kroppsfragmentet uten armer, ben, hode og kjønn aner han en overflod av vitalitet og mannlighet, av dionysisk energi og atletisme som bent frem ydmyker ham. Skuldrene av polert sten glinser som rovdyrpels –  nåvel, Rilke hadde lest Nietzsche og visste at Apollon her kommer til syne i Dionysos. Han ser på statuen, og statuen betrakter ham. Så hører han en stemme fra stenen: ”… for det finnes intet sted som ikke ser deg. Du må endre ditt liv.”

Og hvordan angår dette oss?

Jeg skriver historien til denne appellen, en historie om det aktive liv. I 3000 år har det vært et imperativ i verden som har forbudt mennesket å fortsette som før. Allerede de brahmaniske asketene i det gamle India oppfattet det slik. Da karmalæren blomstret opp, utviklet det seg en forestilling om gjenfødelsens hjul – med den følge at det oppstod en kultur basert på metafysisk pessimisme. Ut av denne kulturen vokste blant annet buddhismen frem, som ikke uten grunn blir til en verdensreligion nettopp i vår tid.

”Du må endre ditt liv”, det høres radikalt ut.

Først kreves det at man legger alt bak seg og går sin vei for å prøve ut en ny definisjon av eksistensen et annet sted. Pythagoras pålegger først sine elever en femårig taushet – den antikke form for psykoanalyse.

En hard skole …

… den katartiske grunntanken er klar: Det ”gamle” mennesket må bli taust før det nye kan oppstå.

Snakker du om et slags hamskifte? En transformasjon?

I begynnelsen av alt står en etisk avgjørelse: Den skiller dem som mener man skal fortsette som før, fra dem som vil tre ut av sitt gamle liv og skape et nytt.

Oppfordrer du til en bevissthetsrevolusjon, en åndsrevolusjon?

Oppfordringen ligger i forholdene. Anvendt på det nåværende øyeblikket høres alternativet dramatisk ut – men ikke mer dramatisk enn den faktiske situasjonen. Atmosfæren vibrerer med denne appellen. Det virker som om alle hører den, selv de mest vulgære bladene skriver om den. Til det trenger man ingen guru, ingen ytre autoritet. Verdenssituasjonen formidler selv budskapet.

Og Barack Obama personifiserer budskapet?

Han er det levende ekko av det etiske imperativet: Ja, vi kan – endre våre liv! I hans tilfelle hadde optimistene rett. Bare det faktum at han ble valgt, har endret verden. Den som nekter å vedgå det, er stadig et offer for kynismen man la seg til for å holde ut to regjeringsperioder med Bush junior. Vi har en dumhetsperiode uten like bak oss. Det verste ved den var hvordan våre europeiske ”realister” hele tiden preket at man måtte spille på lag også med et stygt og dumt Amerika. Den tid er forbi. Den gode nyheten lyder: Intelligence is back.

Peter Sloterdijk ble født i Karlsruhe i 1947. Han studerte filosofi, germanistikk og historie i München og Hamburg. Bare seks år etter doktorgraden han tok i 1976, ble han på grunn av sin bestselger i to bind, Kritik der zynischen Vernünft, til en av samtidens mest populære filosofer. I tillegg til å være rektor ved Staatliche Hochschule für Gestaltung i Karlsruhe, har han også med sine senere publikasjoner, nå sist den voluminøse Sphären-trilogen fra 2004, Im Welterinnenraum des Kapitals året etter og Zorn und Zeit fra 2006, befestet sitt internasjonale ry som en dristig tenker som tar pulsen på samtiden. Hobbysyklisten er gift og har en datter. Han bor og arbeider i Karlsruhe, Wien og Syd-Frankrike. Hans nye bok, Du mußt dein Leben ändern. Über Anthropotechnik, utkommer i mars på forlaget Suhrkamp.