Hopp til innhold

Opplesning i Bad Berleburg II

Evangelische Kirchenkreis Wittgenstein, som var vertskap for arrangementet, har også omtalt opplesningen Karin Nohr og jeg gjorde i Bad Berleburg onsdag 2. oktober. Med forfatterens tillatelse gjengir jeg herved den tyske artikkelen på norsk.

Abenteuerdorf Wittgenstein: Lite håp i de første setningene

Jens Gesper / Evangelische Kirchenkreis Wittgenstein, 2. oktober 2019

To forfattere med to verker på en "Literaturpflaster"-opplesning - det er sjelden kost. Og i begge tilfeller spiller musikk og fare en rolle.

"Mitt liv har spilt fallitt." Den første setningen Stian M. Landgaard leser på "Literaturpflaster" i Abenteuerdorf Wittgenstein, er det lite håp i. "Jammen gjorde det vondt." Også den første setningen i første kapittel av Karin Nohrs roman Kieloben, som her blir presentert, er det lite glede i.

Foto: Ev. Kirchenkreis Wittgenstein

To forfattere med to verker på en "Literaturpflaster"-opplesning - det er sjelden kost. Men de to forfatternes veier hadde krysset hverandre mye tidligere på grunn av Kieloben. Tyske Karin Nohr trengte pålitelig informasjon fra norske Tromsø til sin femte roman - og en komplisert vei førte henne til Stian Landgaard, som var født og bodde i Nord-Norges største by. Der foregikk også hans egen debutroman, som utkom i Norge for 13 år siden. Nå bor han imidlertid i Berlin. I Wemlinghausen leste han fra manuset til sitt andre verk, som naturlig nok også foregår i Norge, for dette skandinaviske landet er i år gjesteland på bokmessen i Frankfurt og tema for Berleburgs arrangementsrekke "Literaturpflaster".

Dype innblikk i selvtvilen

Og på tross av de første setningene med lite håp og glede ble det en vellykket kveld for de 30 tilhørerne på arrangementet i Abenteuerdorf som den evangeliske kirkekretsen Wittgenstein står bak. Til stede var Stian Landgaard, som gav oss dype innblikk i selvtvilen hos en forfatter med skrivesperre, nemlig hovedpersonen i forfatterens forhåpentlig andre roman, som kanskje kommer på markedet om ett eller to år. Og på forespørsel lot forfatteren publikum ta del i hans egne erfaringer med en lignende vanskelig livssituasjon. Det var spennende å få disse personlige innblikkene i en forfatters sjeleliv. Og siste setning i det første kapitlet, det siste Stian Landgaard leste opp, vekket så absolutt lysten på mer: "Jeg begynte å synge ... fordi jeg skulle dø."

Foto: Ev. Kirchenkreis Wittgenstein

Også i kveldens andre bok var det musikk forbundet med fare. Hovedpersonen i Karin Nohrs roman Kieloben får i begynnelsen av første kapittel en tykk sangbok over seg mens hun tørker støv. Inga er redd det blir et blåmerke, ikke verre enn det. På de neste knappe 200 sidene legger hun ut på en reise ut av sin tyske hverdag: i rom og tid, til det naziokkuperte Tromsø i 1944, hvor det tyske slagskipet "Tirpitz" ble bombet og sank. Mens hun på en litt annen måte tørker støv av sin familiehistorie, oppdager Inga en norsk halvsøster ved navn Mette. Karin Nohr hadde satt sammen ulike tekstpassasjer som hun for anledningen leste opp i Wittgenstein. Dette gjorde at mange brikker falt på plass og dannet et omriss som likeså vekket lysten på mer. Det var også tydelig at det var en profesjonell psykoterapeut som hadde skrevet denne romanen, hvor man både kan og skal tenke mye mellom linjene.

Tre ganger takk i stein

Foto: Ev. Kirchenkreis Wittgenstein

Etter opplesningen mottok Karin Nohr, Stian Landgaard og Stefan Berk, kirkekretsens prost og ansvarlig for lokalet, hver en "literaturpflasterstein" [Pflasterstein = brostein] fra Ulla Belz i planleggingskomiteen. Disse sagnomsuste brosteinene er nummerert og finnes kun i begrenset antall. De foræres som en tradisjonsrik takk fra Berleburgs arrangementsrekke "Literaturpflaster".

Facebook

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.