Hopp til innhold

Opplesning i Bad Berleburg

Onsdag 2. oktober holdt min tyske kollega Karin Nohr og jeg en felles opplesning i Bad Berleburg, en liten by i Nordrhein-Westfalen. Hun leste fra sin nylig utgitte roman Kieloben, som fremstiller en tysk-norsk familiehistorie med røtter i den tyske okkupasjonen under 2. verdenskrig. Jeg leste fra Hvit rose, et romanprosjekt jeg har holdt på med siden 2017. Jeg hadde oversatt første kapittel fra romanen med litt morsmålstysk hjelp fra Karin Nohr.

Foto: Guido Schneider / Siegener Zeitung.

Avisen Siegener Zeitung har laget en liten reportasje fra evenementet. Ved å trykke på bildet kommer man til den tyske artikkelen. For mine ikke-tyskspråklige lesere har jeg (med tillatelse fra Siegener Zeitung) oversatt artikkelen under:

Opplesning med nordmann og tysker

av Guido Schneider / Siegener Zeitung, 4. oktober 2019

"Noe slikt har vi ikke hatt her før," sa Ulla Belz kvelden før den tyske gjenforeningsdagen, da hun i Abenteuerdorf Wittgenstein åpnet den nyeste opplesningen i Bad Berleburger Literaturpflaster 2019. For det første var det kommet to forfattere, for det andre leste den ene fra et upublisert manuskript hvor historien fortsatt er under utarbeidelse. Det interessante med en slik opplesning er at man får et innblikk i den skapende prosessen, man får høre hvordan en bok blir til, med en historie som ikke er fastlagt fra første stund.

Den ene nordmann, den andre tysker

Foto: Ev. Kirchenkreis Wittgenstein

Ved bordene satt Stian M. Landgaard og Karin Nohr. Den ene nordmann, den andre tysker. Sistnevnte var kommet til Wemlighausen med sin nyeste roman, Kieloben. Her befatter hun seg med et ikke ukritisk tema fra tysk-norsk historie, de såkalte tyskerbarna som ble født under okkupasjonen av Norge: Faren til Inga [romanens hovedperson] var stasjonert i Norge som marineoffiser og etterlot seg en datter der. Inga og hennes to eldre brødre vet ingenting om henne. Men så ferierer Inga i Norge og prøver å minnes farens gamle krigshistorier. Når hun skriver til sine brødre, begynner utforskningen, og til slutt dukker Mette opp. Hun vil lære om sin far. Dette setter hele familien på prøve. Inga står overfor et oppbrudd til en ny tid.

Språklig kontrastprogram: Landgaard og Nohr

Foto: Ev. Kirchenkreis Wittgenstein

Stian Landgaard hadde med seg manuskriptet til Hvit rose: Samuel Jørgensen er forfatter og bor i Tromsø sammen med sin kone. Han lider av skrivesperre. Siden debutromanen har ikke Samuel klart å skrive noe brukbart. På en konsert treffer han så Lilli, en pianist som har hoppet av sangstudiet. [Her er det en liten feil i artikkelen; hun har ikke selv blitt pianist, men en mannlig pianist akkompagnerer henne på konserten.] Hun fascinerer ham, og et finmasket kjærlighetsnett begynner å utspinne seg. Hvordan det skal ende, er tydeligvis også for Landgaard et åpent spørsmål.

Foto: Ev. Kirchenkreis Wittgenstein

Den norske forfatteren klarer å male sine bilder i en sky av detaljrike skildringer. Han mister aldri balansen mellom nødvendig informasjon og leserens frihet til selv å forestille seg steder og mennesker. Dette klarer han både på tysk og norsk. For tiden er det ikke planlagt noen oversettelse av Hvit rose, selv om et tysk forlag har meldt sin interesse. Oversettelsen av utdraget har Landgaard selv stått for, mens Karin Nohr har sørget for finpussen. Landgaard mener selv at han ikke er god nok til å skrive direkte på tysk, ellers ville han ha prøvd det. Egentlig en høflig underdrivelse av hans fremmedspråkkunnskaper.

Foto: Ev. Kirchenkreis Wittgenstein

Karin Nohr bød på et språklig kontrastprogram: Hun gir oss ingen sky som leseren kan la seg drive av sted på. Hennes stil er merkbart mer assosiativ og nærer seg på korte, inntrykksfulle ordbilder. Og skrivestilen hennes næres av en bestemt rytme. Det er en bok som man først må lese seg inn i, inntil man får den følelsen for tempoet som trengs for at historien skal få sin fulle virkning.

Facebook

9 kommentarer til “Opplesning i Bad Berleburg

  1. Poetrixx

    "Mitt liv har spilt fallitt." Den første setningen Stian M. Landgaard leser på "Literaturpflaster" i Abenteuerdorf Wittgenstein, er det lite håp i. "Jammen gjorde det vondt."

    VONDT?

    Hvis ens IKKE har spilt fallitt, i det primitive åndelig-fallitterske samfunnet vi vokser opp i i Vesten,der ensomhet og lede er det beste mennesket har å falle tilbake på ... ja da har man jammen ikke mye til sjel å skryte av...

  2. Poetrixx

    Jeg er STOLT av å erklære at mitt liv er totally fallitt, bankerott, et redningsløst fortapt ikke-foretagende av knuste drømmer, brustne håp og shattered illusions...og aldri har jeg følt meg mere happy og lettet enn etter at jeg greide å forsone meg med dette...:)

    Til HELVETE og back again med alt håp, alle ambisjoner, planer og drømmer om et bedre liv...:)

  3. Poetrixx

    JEG HAR SLUTTET Å LETE

    Jeg vakler rundt

    i de isnende gatene

    hører bygningene stønne

    Ikke av den nådeløse vinden

    men av forstenede minner

    fra et ødelagt liv

    Jeg går ut av kroppen

    ser ned på meg selv

    En fremmed

    i en fremmed verden

    som en gang

    for lenge siden

    tilhørte menneskene

    Hva gjør jeg her?

    Jeg bryr meg ikke lenger

    Jeg har tilgitt alle

    Til og med meg selv

    Alt er tilgitt

    Alle er tilgitt

    Ja satan selv er tilgitt

    Bare Gud vil jeg

    aldri klare å tilgi

    Snart skal jeg

    slutte å være

    meg

  4. Poetrixx

    En eneste gang har jeg for øvrig vært på et litterært evenement, det var på Litteraturhuset i Oslo i forfjor vinter, etter invitasjon av Maria Kjos Fonn.

    Hun hadde sørget for at jeg fikk sitteplass ved siden av hennes egen redaktør i Aschehoug, etter å ha introdusert henne for min første diktsamling, som hun som det hjertegode og elskelige mennesket hun er gjerne ville hjelpe med å promotere for meg.

    Maria satt og bablet om en masse høyttravende greier der på scenen sammen med en annen kvinnelig forfatter, om kompliserte sosiale, litterære og intellektuelle teamer som naturligvis gikk meg hus, hytte og hønsehus forbi, så etter en stund forsøkte jeg å innlede en samtale med redaktøren hennes, som viste seg totalt uimottagelig for mine vittigheter, som jeg må innrømme sannsynligvis opererte på et langt lavere, primitivere og plattere plan enn det nivået hennes egen humor befant seg på ... om hun da overhodet hadde noen.

    Jeg ble i hvert fall ved flere anledninger hysjet på når jeg forsøkte vitse med henne, og hun hunledet min oppmerksomhet på det som foregikk på scenen med en stadig mer insisterende og ilsken pekefinger.

    Det var da jeg begynte å kikke meg om og studere de andre deltakerne på denne høylittereære sammenkomsten, og dess mere jeg iakttok dem dess mere fikk jeg en følelse av at jeg befant meg blant pasienter på en psykiatrisk avdeling ... og ikke blant sunne, normale mennesker!

    Nesten alle hadde gustne, sykelige ansikter, og så livstrette og depressive ut ... svake og gebrekkelige både fysisk og psykisk ... som om de egentlig ikke hørte til og passet inn i vår verden, i samfunnet for øvrig...og at litteraturen for dem bare fungerte som en slags FLUKT inn i en annen virkelighet...på linje med den narkomanes flukt inn i en rusvirkelighet.

  5. Poetrixx

    Er DETTE den virkeligheten du er på full flukt inn i Landgaard????

    Har du som en slags Christiane F i filmen Å være ung er for jævlig ( Wir Kinder vom Bahnhof Zoo) flyktet til Berlin i det håp om å gå til grunne i det beinharde og kyniske litterære miljøet der, og ende opp som prostituert og narkis i området rundt Bahnhof Zoo?

    Ja det er virkelig å håpe...DA skal jeg sannelig ta av meg hatten for deg...:)

  6. Poetrixx

    ``og at litteraturen for dem bare fungerte som en slags FLUKT inn i en annen virkelighet...på linje med den narkomanes flukt inn i en rusvirkelighet.``

    En annen tragisk skikkelse kommer meg i hu ved disse betraktninger, en forhutlet stakkar som vansmekter i et høl i Filippinene og livnærer seg som oversetter av banale westernhistorier, pulp fiction a la Narvesen, bruksanvisninger for pessarer og katetere og lignende litteratur for åndseliten... en person som er redningsløst fortapt i en grav han har gravd for seg selv, fanget i et ubrytelig spider web av illusjoner og livsløgner som han aldri noensinne vil makte å vikle seg ut av ... MEN som likevel står han av just like that og eter frokost med et lyst og freidig sinn som om ingenting leit og vanskelig har hendt ... noensinne...:)

    Now THIS is my man ...en ekte HVERDAGSHELT!

    https://www.youtube.com/watch?v=oFCnoCjqi18

  7. POE den hellbårne

    Her knuser vår egen norske superhelt totally overlegent alle konkurrentene i Angeles-mesterskapet i fripadling for lettere overvektige expats i Filippinene i 2019!

    Stingo kom på en pen andreplass, etter å ha blitt kastet en redningsbøye til grunnet for lite whisky on the rocks på startplass...

    https://www.youtube.com/watch?v=6HiOkoJtHVA

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.