Hopp til innhold

Jakten på den ukjente forlegger

Som min trofaste hærskare av lesere har fått med seg, har denne bloggen i lang tid hatt fokus på fordums skrivebordsmanuskripter og handlet lite om det som foregår i nåtiden.

Saken er at jeg har skrevet mye de to siste årene, primært på to prosjekter som ble refusert i tidligere versjoner. Jeg håper at neste år skal gi en endelig avklaring om begges skjebne. Og når avklaringen er et faktum, skal den omtales utførlig her på bloggen.

Men det som virkelig har vært en ulempe under arbeidet, er at jeg ikke har hatt et forlag eller en redaktør som har vært villig til å samarbeide om prosjektene. Når jeg sier samarbeide, mener jeg altså ikke en uforpliktende konsulentuttalelse, men en vilje til å gå inn i manus og finne ut hvordan dette kan ende i utgivelse.

"Klart du trenger en forlegger," sier Vidar Kvalshaug i sitt aller siste innlegg på bloggen Trampolineland.

Du trenger en øvet leser som bringer manuset videre. Kanskje har du en utydelig hovedperson, uryddig kronologi, for mange sidehistorier, svak dialog eller det mest vanlige ved alle manus som blir refuserte, nemlig overfortelling? En god redaktør skriver ikke boka for deg, men kan peke langt ned i detaljene.

Alt dette hadde Vidar Kvalshaug i arbeidet med romanen Trampolineland, som til slutt ble forkastet til fordel for novellesamlingen Trampolineland (Gyldendal 2012). Han forteller om førsteutkast som blir sendt inn, en redaktør som leser i løpet av en uke, manusmøter hvor konkrete innsigelser, råd og spørsmål serveres på løpende bånd, og en forfatter som sitter der og noterer og grubler og prøver å svare for seg. Så må forfatteren gå hjem og omsette alle notatene i forbedringer av manus.

Frustrerende? Sikkert nok, når man innser at alle de tingene man trodde var godt og klart skrevet, viser seg å være fulle av hull og klossete formuleringer. Men det kan ikke være på langt nær så frustrerende som "vi takker for at vi fikk lese manus, men vi kan dessverre ikke ..." eller en generell uttalelse som påpeker vage positive og negative trekk ved manus og ender i et "lykke til videre" fra forlaget.

Å få en uttalelse er naturligvis manna fra himmelen sammenlignet med en tolinjers refusjon, men fortsatt gjenstår problemet: Intet samarbeid. Ingen garanti for hvordan romanen vil bli vurdert neste gang, selv om du har skrevet den om etter noter.

Når du har et samarbeid med forlaget, når du har en redaktør med på laget, har du sikret deg et team som vil at du skal lykkes, og som bruker store ressurser på dette edle formål. Formidabelt salg eller begeistrede anmeldelser kan selvsagt intet forlag garantere, men forlaget kan gjøre det mulig for deg å få din litteratur bearbeidet på best mulig måte og utgitt med et anselig apparat i ryggen.

Så, kjære Vidar Kvalshaug, jeg må innrømme at jeg fornemmet et aldri så lite snev av misunnelse da jeg leste om din skriveprosess med Trampolineland. Jeg har et vagt minne om å ha vært i en lignende posisjon i en svunnen tid. Dessverre seilte det toget for mange år siden, men kanskje fremtiden bringer meg på stasjon igjen. Kanskje ikke.

Og før noen sier noe (i den grad noen sier noe her): Selvpublisering er jeg ikke interessert i. Da heller:

Facebook

28 kommentarer til “Jakten på den ukjente forlegger

  1. Ken Jensen

    "Jakten på den ukjente uteligger". Jøss, er dette et ukjent romanforsøk? En novelle? Niks, ingen av delene, kun Jensen som leste tittelen feil. Lykke til med refu... prosjektene.

  2. Øystein Tranås Kristiansen

    Jau, som du vet er jeg nok en som kategoriserer relativt mer og spiller ut relativt mindre, inntil alt blir snudd på hodet, selvfølgelig.

    Ser nå at skjeggbamsen forsøker å ha en wolverine-look. Jøss. Åpenbart et bra triks for å skaffe kvinnelig oppmerksomhet. Er nok grunnen til at han sitter med fanget formelig fullt av "pussy" i videoen. Hæ hæ.

    Forsøker å omfavne min nyvunnede freakdom etter at jeg ble sparket ut av skreverne ene og alene pågrunn av mine treffende parodier, og derfor har jeg lagt ut senromeren på freak.no. Dog, frykter at sansorene ikke skal skjønne noenting denne gangen heller.

    https://freak.no/forum/showthread.php?t=300449

    Som jeg skal kanskje skal skrive i et brev, og som jeg skal si her, vi freaks er jo avhengig av å kunne manøvrere oss blant vanlige mennesker. Det nytter ikke å bare være forvist til en trollhule i skogen. Til og med jokeren må jo nekte for at han er en freak, så han kan ha leverage til å sprenge alt i luften. Av den grunn bør jeg finne et nytt finere selskap jeg kan rasere.

  3. Stian M. Landgaard

    Den episke snusboksen skriver:

    «Nå er det ikke sikkert jeg er i målgruppen for det her, men jeg skjønner ikke helt hva det er jeg ser på? Er det dine tanker du viser i videoen og hva vil du med dem?

    Det virker litt usammenhengende, og jeg tror kanskje ikke at en video er den beste måten å fremstille tekst slik som du gjør her.»

    Selv om det første avsnittet vitner om en manglende forståelse for hva en aforismesamling er, er jeg enig med det andre avsnittet, men det har jeg vel sagt før. Tror ingen (unntatt meg) har lyst til å se på tekstslides i to timer. Hvorfor ikke bare gjøre det til en vanlig tekst og legge det ut porsjonsvis?

  4. Øystein Tranås Kristiansen

    Tenkte jo at videoen skulle virke stimulerende. Jeg ville iallefall vært henrykt om jeg kom over noe slikt, men det er et dårlig argument, for ingen andre er som meg. Hadde jo vært artig hvis en fyr i hasjrus eller på LSD hadde sett opplegget og bare: ".... Wooww, man .... that's deep." Men det er mine fantasier, og jeg har mange av dem. Noen av dem har det blitt, eh, kriminelt å nevne.

    Jau, er jo som sagt igang med en bokutgave av dette, men vil spare på kruttet til jeg kan gi dere (les: deg) en bredside. Tenkte bare jeg kunne få oppmerksomhet/tilbakemeldinger/views på det jeg allerede hadde laget.

  5. Stian M. Landgaard

    Ah, ja. Jeg tror jeg skjønner. Kanskje det er et behov for instant gratifikasjon? Du var forsåvidt inne på det i en mail, da du spurte om Ken og Rolf ville se på det du allerede hadde skrevet på en viss roman - selv om du i samme setning nevnte at du skulle omarbeide det uansett. Jeg tenker at det er best å vente til man kan vise frem det man virkelig er stolt av, fremfor det man allerede har funnet ut ikke holder mål.

    Eh, ikke at jeg har holdt meg til det her på bloggen, med min nylige skrivebordsskuffkavalkade. Men det var jo også forkastede prosjekter som uansett ikke kommer i noen forbedret versjon.

  6. Øystein Tranås Kristiansen

    Du naglet det. Gratifikasjon er det som er saken her.

    På en måte er jo senromeren et eget verk, om enn rotete. Du må huske at Alf Larsen skrev tusenvis av aforismer i sin tid, som de enda idag graver opp for å rase over (ho ho)

    Jo, tenkte jo at jeg skulle vise frem nivå og retning på min romankunst nå, men på den annen side er det urimelig av meg å forvente slik av travle familiemenn. Denslags hører unge svenner til, de som har livskraft og energi til å ta del i striden som foregår i en ekte livsverden, for å parafrasere det du skrev i undertegnelsen av den versjonen av Herrer i åndenes rike jeg fikk.

  7. Stian M. Landgaard

    Det er bare å glemme, ja. Denslags må man nok bruke skrivegrupper til. D'herrer familiemennene kan kanskje overtales til å lese et ferdig manus når det en gang foreligger.

    Husker dessverre ikke tilegnelsen i Herrer, men det hørtes bra ut!

  8. Roar Åsmund Sørensen

    Et bedre innlegg enn på lenge.

    Men du vil få samme manushjelp av dyktige, uavhengige redaktører og konsulenter bare du er villig til å betale for det.

    Men det er du tydeligvis ikke. Dessverre.

    Er det bedre å kaste bort tusenvis av ulønnede arbeidstimer på endeløse omskrivinger uten mål og mening enn å bruke 10 000 kroner på en ekstern redaktør som kan gjøre nøyaktig det du sier du savner i blogginnlegget?

    En sjakkspiller kan spille fem timer sjakk hver dag i 40 år uten å bli bedre.

    Med en dyktig instruktør kan han forbedre ratingen med 500 poeng i løpet av 4 uker.

    Slik er det med det meste. Også med litteratur, selvsagt.

    Det burde være noe å tenke over. For din skyld håper jeg du gjør det.

  9. Roar Åsmund Sørensen

    For øvrig er jeg av den oppfatning at de litterære tidene har forandret seg. Bare for 10–15 år siden var selvpublisering utenkelig og et nederlag for meg også.

    Men med internett har manushjelp og redaktørhjelp og mulighet for e-bokutgivelse og papirbokutgivelse tatt flere sjumilssteg i riktig kvalitetsretning.

    Det er blitt mainstream, ingenting spesielt, ingenting å skamme seg over, spesielt ikke hvis man allerede har bevist at man kan utgi på etablerte forlag, slik du har bevist.

    Forlagene i dag er først og fremst ute etter å tjene penger, og hvem kan egentlig klandre dem for det? Da faller bøker i din kategori, så vel som i min (krim fra Filippinene) helt gjennom. Det er ingen grunn til at forlagene skal utgi sånt, uansett hvor godt det måtte være.

    Ingen ville utgi MK og SA heller. Forlagene skjønte at dette var uhyre smalt. De ville ikke være med, ville ikke ta sjansen. Og rent økonomisk hadde de helt rett. Juritzen var kanskje desperat for ti år siden. Derfor ga han MK en sjanse, noe han raskt angret på.

    Salgstallene talte sitt tydelige språk.

    Forlagene driver ikke veldedighet på litteraturens vegne lenger. Kunstromaner med spesielle temaer er i hvert fall helt "ute". Nesten ingen leser slik litteratur lenger.

    Man kan få et forlag til å bite på, men sjansene er veldig små, og det har lite med kvalitet per se å gjøre. Det har med bunnlinjer å gjøre.

    Da blir det feil å brenne seg selv inne med gamle forestillinger og drømmer om at utgivelse på et etablert forlag er det eneste saliggjørende.

    Før så avisene ned på blogger og "nettaviser". De lo av dem og kalte det søppel.

    I dag er nettaviser og blogger også mainstream – ja, i mange tilfeller blir de faktisk mer lest og mer sitert enn store papiraviser. De er blitt minst like seriøse.

    Dette er utviklingen. Om den er god eller ikke, har liten betydning.

    Og du ser jo selv at det ikke har hjulpet Vidar Kvalshaug stort å ha et etablert forlag og mange ivrige og hjelpsomme redaktører i ryggen. Han mislykkes likevel. Bøkene hans blir ikke bedre av den grunn.

    Mange i CD står nok på pinne for Lahlum også. Men hva skjer?

    Alt dette burde være et tankekors.

  10. Ken Jensen

    Med tanke på at man ikke kan forvente å tjene mer enn maks 22 500 kroner før skatt på en bokutgivelse i våre dager (med en utsalgspris på 299 kroner per bok), er det ikke noe sjakktrekk å øse ut mer enn halvparten av dette på en ekstern redaktør, spesielt med tanke på at man slett ikke er garantert en utgivelse. Det er rett og slett et tussete forslag. Det eneste som duger, er å bli med i en skrivegruppe, der man gir hverandre bunn ærlig kritikk og driver hverandre mot utgivelse.

    Jo da, man kan selvsagt få dette til med en ekstern redaktør også, men det er et kostbart sjansespill. Enten sløser man vekk masse penger på dette, eller så skusler man bort brorparten av inntekten. Etter at redaktøren, forlaget og skattekontoret har forsynt seg grådig av ditt åndsverk, sitter du igjen med smuler. Er det greit? Det synes ikke jeg.

    Roar er inne på noe vesentlig her. Det handler om en stadig skrantende bunnlinje. Nordmenn har, sammenlignet med tidligere, langt på vei sluttet å lese bøker, iallfall på morsmålet. Det kan ha noe med prisen å gjøre, men mest sannsynlig er det direkte knyttet til det bruk-og-kast-systemet vi lever i. Litteratur har blitt ferskvare. Det skal være kjapt og lettvint. Mikrobølgelitteratur selger.

    Skal man ha noe håp om å tjene penger på dette her, spesielt hvis man utgir selv, må man kutte kostnadene ned til beinet. Den jevne leser er ikke i stand til å forstå om en bok er godt skrevet eller ikke. De bryr seg kun om historien er spennende eller ei. Man kan gjerne inkludere noen kleine sexscener. For eksempel:

    "Jeg slenger de tatoverte anklene hennes opp langs veggen og knuller henne flat mot panelet. Hun skriker og risper meg opp med neglene. Jeg legger hele kroppstyngden bak og knørver henne sammen som et trekkspill, knuser henne under meg mens hun biter meg i skulderen og stønner av nytelse."

    Den gode litteraturen er stort sett død i Norge, gutter. Det er bare å innse det først som sist.

  11. Roar Åsmund Sørensen

    Er målet å tjene penger på selvpublisering, er jeg enig i denne analysen.

    Er målet å få til en best mulig bok, eller kanskje få den utgitt på et etablert forlag, er jeg uenig. Da er en dyktig redaktør med mange års forlagserfaring verdt mye mer enn 10 000 kroner.

    Blir den antatt av et stort forlag, er du uansett garantert minst 70 000 kroner når kontrakten skrives under.

    I alle tilfeller gambler man. Alle bokutgivelser er i dag gambling, både for forfatter og forlag.

    Men når man gambler, bør man øke sjansene mest mulig. Det gjør man ikke ved å gnu og gnikke på et manus i ti år uten profesjonell hjelp.

  12. Poe

    Sånn ... da har jeg kjøpt romanen til Landgaard, i julegave til min polske samboer... tenker den boka med sitt lekre og sofistikerte språk er en perfekt innføring i det norske språk, nei hva sier jeg; sprog seff ... for henne...:)

  13. Poe

    Og til min snart to år gamle datter Lilie Ana tenkte jeg naturligvis forære Roar Sørensens siste krimroman...men finner ikke den linken du vedla her tidligere Roar...

  14. Poe

    MEN jeg forventer naturligvis noe til gjengjeld for denne ekstravagante gesten...som f.x. at du leser de tre første kapitlene i min nye røverroman og gir meg tilbakemelding på vidunderet.

    Hva sier du?

  15. Poetrixx

    Min polske trolovede Weronika takker og neier begeistred for boken som nettopp kom...med dedikasjon fra forfatteren selv!

    På spørsmål om hva boken handler om opplyste jeg at den er en semi-selvbiografisk roman om en ung mann som studerer filosofi og leter etter meningen med livet...og søker å bli vis.

    Jeg vet ikke om dette var helt eksakt, men syntes det hørtes bra ut...så da ble det sånn...:-)

  16. Poetrixx

    Her om dagen kom Kronprins Haakon med medbrakt Askepott på høyst overraskende besøk i Erlik Oslos lokaler i Skippergata.
    Kronprinsessen og jeg fant naturligvis straks tonen rundt frokostbordet, der Haakon serverte smørbrød, og hun lovet ivrig å sørge for at jeg som eneste selger får lov å markedsføre mine magasiner på selveste Slottsplassen i Oslo...rett foran inngangen til Slottet...!

    Etterpå stilte vi opp til avfotografering for pressen, og da insisterte hun på at jeg måtte stå ved siden av henne...:-)

    https://m.facebook.com/erlikoslomagasin/

  17. Stian M. Landgaard

    Godt å høre, Poetrix! Du nailer bokens innhold ganske bra der. Håper hun får noe ut av den. 🙂

    Rojalt bilde, må jeg si. Så det er selveste Poetrix som står ved siden av kronprinsessen. Ikke dårlig.

  18. Poetrixx

    Den jenta er et oppkomme av energi...har aldri sett mere rocka unge noen steds ever... jeg er overbevist om at hun i motsetning til hennes late og dekadente og pill råtne fader kommer til å drive det til noe, at det kommer til å bli noe spesielt av henne .. sannsynligvis kunstner .. i hvert fall skapende menneske av ett eller annet slag.

    Hun elsker musikk og å danse til musikk...i likhet med sin snart ett år gamle like fabelaktige bror...:-)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *