Hopp til innhold

Evig krig

9. romanforsøk fra skrivebordsskuffen

I september 1999 begynte jeg å fundere på en ny roman. I mange år hadde den amerikanske borgerkrigen interessert meg, men jeg syntes ikke man kunne skrive en norsk roman om dette. Hva skulle det interessere et norsk forlag, enn si et norsk publikum, å lese om amerikanske generaler, amerikanske soldater, i en krig som bare affiserte enkelte emigrerte nordmenn, men ikke har noen plass i Norges kollektive hukommelse? På samme vis fryktet jeg at en historisk roman var jevngod med underholdningslitteratur. Og jeg ville jo skrive seriøs litteratur.

Løsningen ble da å sende sivile nordmenn til det krigsherjede landet, samt trekke paralleller fra historien til hendelser i nåtiden, slik den danske TV-serien 1864 skulle gjøre femten år senere. Riktignok rakk jeg bare å gjøre det første - jeg gjorde research på Charleston, en viktig sørstatsby som ble bombardert fra havet og siden invadert av nordstatsstyrkene - men jeg hadde planlagt at menneskene i året 1864 skulle få etterkommere som dukket opp i et senere segment, rundt 1925, og disse skulle igjen få etterkommere som vi ville møte i 1999. Tanken var å illustrere krig på flere nivåer, mellom stater, mellom personer, mellom to sjeler i ett bryst, osv.

Charleston i ruiner like etter borgerkrigens slutt i 1865.

Men som så ofte, visjonene var mektigere enn pennen, og jeg gav meg etter ett kapittel på rundt elleve sider, som jeg i all freidighet inkluderer under.

 


EVIG KRIG

Hjemme hos meg henger et bilde tatt våren 1865 av en viss Thomas O’Sullivan, etter hva man kan lese ut ifra signaturen i fotografiets høyre hjørne. Det er et flekkete og uklart bilde, men det viser tydelig en ung kvinne omgitt av tre menn foran et hvitt gjerde. Det ser ut som om bildet er tatt fra veien. I bakgrunnen står et herskapshus med altan i begge etasjer. Kanskje var fotografen en tilfeldig forbipasserende som så et godt motiv i denne scenen? Den unge kvinnen er kledd i hvit kjole med kniplinger. Hun bærer hansker og en sommerhatt med bånd. Et forsiktig smil kan anes, selv på den tiden da det å bli fotografert var en høytidelig affære. Mannen til venstre for henne er ung og rank. Det lyse, bølgete håret hans ligger nedover nakken som en manke. Han er kledd i dress, vest og lærstøvler. En middelaldrende, lubben mann står til høyre for kvinnen. Han har sort helskjegg og er kledd i stripete jakke og mørke bukser. Mannen lengst til høyre stirrer inn i kameraet med øyenbrynene hevet slik at ansiktet får et bedrøvelig drag. Han bærer en mørk uniformsjakke med bandolær, lyse bukser og sorte støvler. Det er selvsagt bare mulig å skjelne nyanser og gråtoner, så de ekte farvene vil forbli historiens hemmelighet for alltid.

Når jeg studerer disse gamle bildene, ser jeg inn i menneskets øyne, i håp om et glimt av dets sjel. Hva tenkte disse menneskene idet kameraet eviggjorde dem? Hva gjorde de før bildet ble tatt? Hva gjorde de etterpå? Hvordan levde og døde de? Det finnes mye litteratur skrevet om hvordan mennesker levde i de forskjellige historiske epoker, men kanskje er det bare ved å studere det de selv har skrevet, man kan få et autentisk innblikk. Muligvis er ikke engang dét nok. Hvor mye forstår man egentlig av et menneskes sjelsliv ved å lese dets dagbok? Man antar kanskje at folk skriver den fulle og hele sannhet når de skriver dagbok, men jeg tror ikke det. Jeg tror man skriver det man gjerne ønsker at man tenkte. Og hvor mye sannhet ligger i en slik tekst?

Den unge mannen til venstre retter blikket overlegent mot kameraet. Kanskje føler han seg ovenpå som blir tatt bilde av? Kanskje ligger det andre årsaker bak? Jeg undres hva hans forhold til de tre andre personene er.

 

I

South Carolina, mai 1864

Det banket bestemt på døren. Fire slag i jevn takt. Mary tørket hurtig vekk tårene og gikk for å åpne; tjenestepiken var ute og talte med begravelsesagenten. Utenfor stod to menn. Den eldste var ubarbert og kledd i en fillete dress. Han så ut til å være i førtiårene. Den andre var neppe mer enn femogtyve år. Han hadde et glatt, gutteaktig utseende; håret hans var blondt, bølgete, halvlangt. Han var kledd i rød snibel og hvite bukser.

Den eldste av dem bukket lett og presenterte seg og den andre på gebrokkent engelsk: «Mitt navn er Frank Krogh. Dette er min sønn, Christian Rosenborg. Vi er her for å se Pierre Goujon.»

«Det er – mitt navn er Mary Goujon – det er for sent … men kom inn.»

De to mennene så på hverandre, og forstod at de ikke hadde kommet tidsnok. Imidlertid kunne de ikke bare snu i døren etter å ha forsert så mange hindringer for å nå Charleston.

Med en plagsom følelse av å måtte dra samme farlige vei tilbake med uforrettet sak, trådte den middelaldrende mannen inn i det prektige herskapshuset.

I sitt sovekammer lå en mann i hvite klær med hendene foldet over brystet. Hvite lys var tent på hans nattbord og på speilkommoden ved vinduet.

«Commandant …» begynte den eldste, nå på fransk; underleppen hans skalv. Mary stod forknytt ved døren. Christian stilte seg ved siden av henne. Frank gikk frem til sengen og betraktet den døde, som var blek, litt blålig, i ansiktet. Hendene hadde et gult skjær. «Pierre … jeg beklager at jeg ikke nådde deg i tide. – Han må ha dødd nettopp?»

Mary nikket med våte øyne. «I … går. Han sa at du ville komme … en gang.»

«Jeg ville ha vært her for flere uker siden, hadde det ikke vært for blokaden.» Mannen gikk til vinduet og så utover Charleston havn. Mange små og store seilskip lå ved bryggene. Pierre var død. Hans bataljonssjef fra tiden i Algerie, hans gode venn og kampfelle, levde ikke mer. Sort røk steg fra to små skip som så ut som flyttbare jernholmer ytterst i havnebassenget. Han hadde fått brevet i november og ventet for lenge med å reise. Høye murer reiste seg på en liten øy ut mot horisonten – et havnefort som bevoktet byen. I brevet skrev Pierre at han var syk, at han trolig hadde fått en mavesvulst som sugde livet ut av ham. Han bad om et siste farvel og en tjeneste: bli i Charleston og ta vare på Mary til hun finner en ektemann. Pierre stolte ikke på sine såkalte venner her.

«Sir …?»

Mannen snudde seg.

«Jeg vet hva min far ønsket. Men jeg kan forsikre deg om at du ikke trenger å bli her for å passe på meg. Det kan jeg klare selv.»

«Mary, mannen som ligger i sengen her, var det eneste menneske jeg kjente nede i Algerie. Jeg skylder ham såpass for alt han har gjort —»

«Sir, jeg trenger virkelig ikke å høre noen historie om hvor edel min far var mot soldatene, hvor rettferdig og dyktig han var som kommandant, hvordan han ‘reddet ditt liv da du var såret’ eller ‘pleiet deg da du led under ørkenens brennhete sol’.»

Christian humret over denne uventede frimodighet.

«Åh … jeg …» Mary så vekselvis på dem begge, og øynene ble blanke. Hun snudde raskt om og lukket døren hardt bak seg. Skrittene nedover trappen falt i lydstyrke. Det ble stille.

Frank stilte seg ved Pierres side; han sov sin siste, evige søvn, naturlig nok uanfektet av datterens opptrinn.

«Hun slekter kanskje på deg, commandant?» sa mannen med et skjevt smil.

«Far, hva annet kan du vente? Hun har mistet sin eneste familie.»

«Jeg vet, Christian. Men jeg har en plikt å utføre …»

Akkurat da oppdaget Frank at nattbordskuffen var delvis åpen. Det lå et påskrevet ark der inne. Av nysgjerrig grep han papiret og oppdaget at det var adressert til ham selv. De to mennene leste brevet sammen.

 

Til Frank Krogh

Mitt forrige brev var fullt av håp og optimisme. Dette brev er det ikke. Jeg har heller ikke forsøkt å sende det gjennom blokaden, slik jeg måtte gjøre med det forrige. Jeg vet at du må ha mottatt det, for kaptein Ward kom seg trygt til Nassau og fikk brevet videresendt til Europa. Vel, dette brevet skal ligge her i min nattbordskuffe, i tilfelle du noensinne skulle finne det for godt å komme hit. Det er beklagelig at du ikke er kommet ennå, men dersom du en gang står her og leser dette, forstår jeg det slik at du enten har vært tvilrådig med hensyn til hva du skulle foreta deg, eller så har nordstatsskipene endelig maktet å blokkere alle våre havner, slik Lincoln har beordret.

    (Jeg vil, i parentes bemerket, la deg vite at håndskriften er meget ujevn og annerledes til tider. Jeg har diktert mesteparten av brevet til min datter, svak som jeg er i alle kroppens muskler og sener.)

    Min datter har gjort det klart for meg at hun slett ikke liker tanken på at en ukjent mann skal trenge seg inn her og styre hennes liv, og jeg har således inngått et kompromiss med henne: Skulle Frank Krogh før eller siden banke på vår dør, skal han få lov til å bo i vårt hus til min datter ekter en passende mann, men han skal kun være for henne en rådgiver; han skal ingenlunde ta min plass, slik jeg opprinnelig hadde ment.

    Ikke lenger har jeg kraft til å diskutere dette med Mary. Hun er en sterk og halsstarrig kvinne. I den forstand slektes hun ikke på sin føyelige mor, min kjære, avdøde Marie. Kanskje tør jeg si at hun har arvet sin mors skjønnhet og min stedighet.

    Fremdeles bærer jeg på et vagt håp om at du kommer, men leser du dette brevet, var jeg død før så skjedde …

Pierre Goujon, Charleston, 5te mai 1864

 

Frank la brevet fra seg og ristet på hodet.

«Så nå er det dét som er meningen? Jeg skal sitte her som en barnepike og se til at datteren hans velger seg en passende ektemann?»

Christian trakk på skuldrene.

Frank la brevet tilbake og gikk mutt til vinduet. Det virket ikke som om hun ville ha noe med ham å gjøre, så hvorfor skulle hun overhodet ta hans råd til følge? Kanskje valgte hun den verst tenkelige ektemann av alle – kun for å opponere. Han grunnet over dette. Naturligvis kunne Christian og han reise tilbake til Norge, såfremt det var mulig å forsere blokaden atter en gang. Krigen i dette forjettede land gjorde alt så meget vanskeligere. Dessuten visste han ikke hvor han skulle bosette seg, kom han til gamlelandet igjen. I Christiania var han uønsket av myndighetene, og Bergen ville han ikke tilbake til. Han hadde sverget på at han hadde forlatt den byen for siste gang. Det var selvsagt mulig å dra til en annen by; Trondhjem, Stavanger, Christianssand, Drammen (ved nærmere ettertanke var den kanskje for nært Christiania) eller Tromsø. Det måtte være en større by; han holdt ikke ut landsens tilværelse eller de små tettsteder hvor alle vet alt om hverandre, og hvor ryktene om ens fortid følger en tett i fotsporene. Men nei, ingen norsk by. Ikke Norge. Han maktet ikke å reise mer nå. Han trengte hvile, og ville helst bli her i Charleston. Mary måtte godta deres tilstedeværelse; hun kunne ikke gå imot sin fars siste vilje.

«Vel, far, skal vi dra tilbake til Wilmington og finne oss et nytt skip?»

«Hm? Nei, langt ifra. Vi blir her,» erklærte Frank. Så husket han på hestene som stod ute med all oppakningen. De to mennene skyndte seg ned trappene og gikk ut, lastet av hestene og satte bagasjen inn i vestibylen.

En liten negergutt kledd i brun bukse med seler, rutete skjorte og med stråhatt over det korte, krusete håret, kom frem fra bak huset, mumlet noen ord og pekte på hestene og seg selv.

Frank nikket til svar. Han forstod ikke helt hva den lille karen hadde sagt, men han forstod hva han mente. Gutten arbeidet nok for Goujons.

Da mennene kom inn igjen, stod Mary foran dem. Frank merket seg først nå hvor vakker hun var. Huden hennes var blek, midjen smal, og de små brystene var knapt synlige buler under den hvite og blå kjolen. Det mørkebrune håret hennes var oppsatt bak. Øyenvippene og brynene var omhyggelig frisert. Hun minnet ham om Paris.

«Charles tar seg av hestene deres. De står bak i stallen til dere trenger dem.»

«Charles? Det heter tjeneren?» spurte Christian.

«Tjeneren …? Jo, han heter så.»

«Kanskje det var feil av meg å si tjener?» fortsatte Christian.

Mary svarte ikke. Hun stod urørlig foran ham.

Frank dultet borti sin sønn og ristet på hodet, men Christian enset det ikke.

«Som dansk gentleman skal jeg muligvis ikke belære dere godtfolk i Amerika om samfunnsstrukturen på denne siden av Atlanteren, men sørstatsfolk er meget vel kjent for å holde afrikanere som slaver.»

«Tror du jeg vil ha denne diskusjonen med deg?» sa Mary overlegent.

«Jeg finner det bemerkelsesverdig at du aksepterer hvites formynderi over negre, men ikke min fars formynderi over deg – når du vet at det var din fars siste vilje.»

«Hvilke sammenligninger! Jeg har aldri hørt på maken!»

«Slik jeg ser det, er det bare to ting som skiller deg fra den gutten der ute: Du er født hvitere enn ham, og du er født rikere enn ham.»

«Åh! Hvorfor kan du ikke bare komme deg ut, din …!» Hun snudde seg og gikk bestemt mot enden av vestibylen.

«Jeg …!» begynte Frank høylytt, men svelgte resten. Han stirret arrig på sin sønn, som smilte skjevt tilbake.

«Du er ikke lite freidig, gutt.»

«Hah! Du skuffer, far. Lar du deg virkelig imponere av dette pikebarn, blott fordi hun er pent kledd og bor i et pent hus? Pill råttent, det er hva dette land er; det er hva hun er.»

«Du snakker ikke slik om henne! Hun er Pierres datter!»

«Pierre, ja. Den edelmodige major, din beste og eneste venn, en mann av ære og mot, som du ikke våget å risikere skinnet for å hjelpe – før jeg kom og tilbød meg å betale reisen over Atlanteren.»

«Dette, Christian, forstår du ikke. Du vil aldri forstå det!»

«Du taler faktisk til en teologistudent, ikke et barn. Hvis du tror din simple retorikk virker inn på meg, tar du grundig feil.»

Bak døren i enden av vestibylen stod Mary og lyttet intenst – uten å forstå et eneste ord. De to mennene snakket ikke engelsk, men sitt ubegripelige morsmål.

I diskusjonen kom Frank til kort mot sin veltalende sønn, og gikk heller for å bære opp bagasjen sin.

«Holberg har lært meg meget, som du kan se.» Christian lo og gikk ut i det varme vårværet. Ute på trammen ble hans sinn plutselig mørkt. Han hadde bare kjent faren sin i en måned, men allerede føltes det som om de alltid hadde vært omkring hverandre. Til begges ergrelse hadde far og sønn funnet ut at de var uenige om det meste. Christian angret på at han hadde fulgt ham over til Amerika, betalt – med sin morfars penger – for reisen til Nassau via London og for den farefulle ferden med blokadebryter til Wilmington. Nå ville han helst hjem til København.

Hushjelpen kom hjem mens Frank var i annen etasje. Han hadde ikke visst hvilket rom han skulle sove på – han var jo ikke engang sikkert på om han var velkommen –, og var således blitt stående og gruble utenfor Pierres værelse. Hushjelpen var en tredve år gammel sort kvinne som presenterte seg som Harriet. Hun fortalte Frank hvor han og hans sønn skulle sove; de fikk hvert sitt lille rom.

«Takk for det. Christian og jeg hadde ikke holdt ut lenge på samme værelse.»

Harriet sa ingenting, men smilte, neiet, og gikk ned i første etasje.

Frank hadde et lite vindu ut mot gaten. Der nede spaserte unge menn i dress og flosshatt i kompani med unge kvinner kledd i plisserte krinoliner og bærende på hvite parasoller. Christian var ikke å se. Hans latterlig gammeldagse galladrakt, åpenbart prakket på ham av morfaren, var ikke vanskelig å få øye på.

Nå ville han imidlertid ikke tenke på sin sønn mer. Christian hadde vært en nyttig ledsager på reisen via London og Vestindia til Amerika, og da hadde han kunnet tåle guttens arrogante oppførsel. Nå skulle det bli slutt på den slags; han ville ikke lenger ta hensyn til en frittalende universitetsrotte. Han hadde en plikt å utføre overfor Pierre, og så lenge han bodde her, ville han få gratis kost og losji. Det var grunn god nok. Men hvordan skulle Frank vinne hennes tillit? Han ville forsøke bli hennes venn, og kanskje med tiden ville hun lære å se på ham som en faderlig stedfortreder. Så kunne de i fellesskap finne henne en ektemann. Men hastet det? Hastet det virkelig? Hennes jomfruelige ynde behaget ham. Hennes snerpete, avvisende oppførsel var typisk for piker som ennå ikke har hengitt seg til menn. De har ikke lært å sette pris på det sterke kjønn, tenkte Frank; de har ikke forstått sin plass i det moderne samfunn. Nå måtte han finne ut hvilke bøker hun leste.

Christian spaserte langs det som først fortonet seg som en velstelt hovedgate med mange vakre bygninger, men etter hvert ble skadene på bebyggelsen verre og verre. Av det som trolig hadde vært en vakker kirke, var bare et forbrent tårn tilbake. Videre nedover gaten stod en kirke som var blitt sortmalt; han undret seg hvem som kunne ha vandalisert en hellig bygning på sådant vis. Det var sårt å se disse raserte restene av en fordums vakker sørstatsby. Snart var han nede på havnen. Han hadde alltid følt en spesiell dragning på havet. Helst ville han gå Søkadetakademiet, istedenfor å studere teologi, men morfar ville ikke tillate det. Valgte han en militær karriere, ville han ikke ha fått videre økonomisk understøttelse. Morfaren, gamle Peder Rosenborg, hadde sagt at Christian var alt han eide og levde for – hans eneste datters eneste sønn. Han likte ikke at den unge mann tok pause i studiene for å reise over til Norge, men Christian ville så gjerne besøke landet hvor familien en gang hadde bodd, da Peder Rosenborg arbeidet for den danske stat i Christiania. Der hadde gamle Rosenborgs datter møtt en fattig arbeider ved navn Frank Krogh, og blitt hemningsløst betatt – en ung gutt og en ung pike for hvem intet annet eksisterte i verden. Men lykken ble kortvarig. Dette hadde Christian fått vite i fjor; i sitt treogtyvende år hadde endelig hans kjære mor, Amalie, våget å fortelle om ulykken som rammet henne, om skammen, om sin tapte kjærlighet. Hennes far mente at Gud hadde straffet Amalie for hennes lettsindighet, og at det var derfor hun aldri hadde funnet en passende mann. Nå var hun passert førti år, og ville nok forbli ensom resten av sine levedager.

Christian hadde aldri kjent noen annen far enn sin morfar, som var en konservativ, moralsk mann. Gamle Rosenborg lærte Christian at Guds lov stod over menneskets vilje. Den unge mannen ville så gjerne verve seg i marinen og kjempe mot Prøyssen, men morfaren beordret ham til å holde seg på universitetet – ville han kanskje risikere å miste livet i en fåfengt kamp mot en overlegen krigsmakt, når det danske folk trengte flere prester til å forkynne Ordet mot den lave moral som stadig hersket blant almuen? Det fantes menn i Danmark som var eslet til soldatlivet, og gamle Peder Rosenborgs dattersønn fikk klar beskjed om at han ikke var en av dem. Christian hadde levd under morfarens påbud og forbud hele sitt liv, og selv om han elsket gamle Rosenborg som en far, hadde de siste årenes tilværelse på universitetet fylt ham med tvil og mismot. For å bøte på dette hadde Christian tatt turen til Norge. Begrunnelsen var at han ønsket et avbrekk i studiene og å finne styrke og få livsgleden tilbake i den vidunderlige norske natur, men egentlig ville han lete etter sin virkelige far, som han aldri hadde kjent, som morfaren og mormoren aldri snakket om, og som hans kjære mor kun overfladisk hadde omtalt. Som ung fikk han vite at hans far hadde vært ambassadør i Frankrike, men døde da Christian var liten. I fjor hadde Amalie – kanskje i et øyeblikk av skyldfølelse og selvbebreidelse – fortalt sin sønn sannheten: Din far var en norsk fattiggutt som forlot landet for å unnslippe morfars vrede.

Den unge dansken nådde hovedgatens ende, hvor det gikk en gate på tvers. På den andre siden lå svære hauger av hardpakket jord og sten, og enorme kanoner pekte ut mot havnebassenget. En gruppe gråkledde artillerister befant seg ved kanonene. De fleste av dem døste i solen, spilte kort og røkte sigarer. Det stod et par bevæpnede vaktsoldater nærmere veien; de stirret morskt fremfor seg. Christian bestemte seg for å følge veien vestover til han kom til en bred gate forsynt med rekkverk som gikk langsmed vannkanten. East Battery stod det på et skilt. Selve havnen, med pirer, brygger og noen skip, lå lenger nord.

Hvordan gikk det med krigen nå, undret Christian seg, mens han stirret utover havnebassenget. To små panserede skip uten seil fløt der ute. Hvordan manøvrerte man slike klumpete skapninger? De eide ikke eleganse og skjønnhet, slik de storslagne fullriggerne gjorde. Christian forestilte seg i marineuniform i baugen på frigatten Niels Juel. Det danske flagg vaiet blafrende over ham. Stolt og rank skulle han kommandere flaggskipet i kampen mot prøysserjollene. Han holdt sin imaginære sabel over rekkverket, følte vinden blåse ham i fjeset, innåndet den salte lukten fra havet, hørte en kanon drønne i det fjerne. Han åpnet plutselig øynene og så røk stige opp fra et nes langt ute i bassenget. En hylende lyd og et kraftig smell – og vannet foran ham fosset opp. Christian hoppet skremt bakover. En bølge skyllet inn på gaten, og noen salte dråper kom susende gjennom luften og slo seg til rette på ansiktet og snibelen hans. Han snudde seg skjelvende og så at det begynte å livne til borte hos de gråkledde. En offiser skrek noen ordrer Christian ikke oppfattet. Den spente situasjonen engstet den unge mannen, så han nølte ikke mer, men skyndte seg videre nordover langs East Battery, i håp om at den indre delen av byen var tryggere.

«Hørte du det, commandant? Et skudd med en langtrekkende kanon.» Frank Krogh var igjen på den døde mannens soverom; Pierres lik lå fortsatt i sengen. «Det føles trist å stå her og tenke på at du ikke får oppleve krigens slutt. Jeg har ofte grublet over det – en mann som har levd et langt og komfortabelt liv i et fredelig samfunn, våkner opp en dag og finner sitt land kastet inn i en ødeleggende krig. Han vet han er for gammel til å kjempe – han utkjempet sin krig for mange år siden –, og nå er han overlatt til skjebnen. Han venter og håper hver dag på at stridighetene skal ta slutt, og den dagen kommer ikke. Han dør, vel vitende om at krigen fortsatt raser, om at hans land er invadert av fremmede soldater, om at hans hjem blir beskutt av langtrekkende kanoner. Heh …» Frank innså humoren i det han hadde sagt, og likte ikke helt at dette forsøk på høytidelig preken endte opp i kosteligheter.

«Din datter, Mary, er et interessant tilfelle. Jeg vet ikke ennå hvordan jeg skal komme innpå henne. Min sønn har allerede klart å fornærme henne, usmidig og arrogant som han er. Det har han etter sin elskelige morfar, som etter sigende skulle gjelde meg da jeg satte barn på hans dyrebare datter.» Et drømmende uttrykk gled over fjeset hans. «Jeg elsket henne virkelig, den pripne, eventyrlystne jenta. Bare synd at —»

I det samme hørte Frank skritt utenfor og knep igjen leppene. Døren gikk opp, og inn kom Mary og en liten gamling i sort dress og hatt.

«Herr Krogh, du her?» utbrøt Mary med klingende sørstatsaksent.

«Jeg har kikket utover havnen, bare.»

Den lille mannen kom frem til Frank og grep ham i hånden med begge sine never.

«Det gjør meg virkelig vondt, sir. Monsieur Goujon var et godt, tappert menneske. Han var høyt verdsatt av den franske sosieteten i Charleston.»

«Frank Krogh, en av min fars soldatvenner fra tiden i Algerie. Monsieur du Bellay, begravelsesagent,» sa Mary.

«Hyggelig.» Frank nikket.

«I mitt fireogsytti år gamle liv har jeg gravlagt mange flotte menn, men denne – ham finner man ikke maken til på denne siden av Atlanteren. Vel, på den andre siden var det spesielt én mann som utmerket seg … jeg fikk dessverre aldri æren av å begrave ham. Men så var jeg heller ikke begravelsesagent på den tiden …»

Mary smilte overbærende. «Monsieur du Bellay kjempet under Napoleon, skjønner du, herr Krogh.»

«Virkelig?»

Den lille mannen ble tilsynelatende forlegen over hva han oppfattet som applauderende anerkjennelse og skar en serie pussige grimaser i et blekt, rynkete ansikt.

«Jaja, det er da ingen stor sak, Mademoiselle Goujon. Mange menn kjempet under keiser Napoleon; jeg er bare en av de heldige som fikk leve og fortelle om det. Men – åh – hvor det er synd at man ikke er ung i dag, så man kunne dra ut og banke disse innpåslitne yankees! I min alder må jeg nok ta til takke med den sorgfulle oppgaven å begrave sivilister. Det har falt mange unge og eldre liv de siste tre årene. Og nå også Monsieur Goujon! Takk og lov at det ikke var krigen som var skyld i det. Det ville da ha vært rent for tragisk og unødvendig.

Vel, jeg skal nå ta ham med til likhuset. Mine to assistenter kommer snart. Kanskje dere to, Mademoiselle Goujon og … ehm … Monsieur Krogh, kan gå ned i stuen og vente?»

«Farvel, far …» hvisket Mary og tok seg munnen. Tårene spratt frem. Hun løp ut av rommet og ned trappen.

Du Bellay og Frank ble umiddelbart grepet av den beklemmende følelsen man opplever når  noen i ens nærvær mister selvbeherskelsen. De smilte unnskyldende til hverandre.

«Jeg skal gå, jeg også,» sa Frank og nikket adjø til begravelsesagenten.

«Hyggelig å gjøre Deres bekjentskap, monsieur,» sa du Bellay og begynte å inspisere den døde.

Christian hadde fulgt East Battery nordover et stykke, og visste ikke helt hvor han befant seg. I det fjerne tordnet kanonskuddene. Han var foruroliget over å befinne seg i en by som var under ild. Det hadde han ikke forestilt seg kunne skje.

Han så seg omkring. Strøket virket kjent, men han var slett ikke sikker på hvilken gate han skulle til. Han la merke til en ung, velbygget mann som stod bak et høyt plankegjerde og betraktet et hus. Ettersom huset virket aldeles så kjent, pustet Christian lettet ut. Han fattet interesse for karen og gikk bort til ham.

«Unnskyld!»

Den fremmede snudde seg forskrekket og stirret inn i et smilende fjes.

«Beklager at jeg skremte deg. Jeg lurte bare på … er det ikke huset til Goujons vi ser bak gården?»

«Ehm … jo, det stemmer,» svarte den fremmede,

«Godt. Det var alt jeg ville vite.» Christian nikket og skulle til å gå videre, men den fremmede tok et skritt frem og grep ham i armen.

«Hvem er du?» spurte han.

«Hvem jeg er? Hvem er så du

«Jeg er … mitt navn er Robert Stark. Du må unnskyld min opptreden, men jeg har aldri sett deg før, og ville bare vite hva du vil med familien Goujon.»

Mannen slapp taket i Christians arm, og den unge dansken rettet på snibelen og trakk seg et par skritt tilbake før han svarte.

«Vel, navnet er Christian Rosenborg – fra Danmark. Jeg og min far kom til Charleston i dag i forbindelse med Pierre Goujons død. Hans datter —»

«Død!?» Robert stirret mistroisk på Christian. «Hva …?»

«Han døde i går, like før vi kom. Kjente du ham?»

«Ikke egentlig … jeg og hans datter gikk på skole sammen. Hvordan går det med henne? Dette var da virkelig uventet … et sjokk for henne.»

«Åh, hun klarer seg nok,» svarte Christian likegyldig.

«Det å miste sin far er ikke lett for en ung pike, vil jeg tro.»

De ordene stakk dypt i Christian. Han ble redd for å miste fatningen i samtale med denne Stark. «Hvis du nå vil unnskylde meg …»

«Selvsagt. Men hvis du ser —»

Christian snudde seg med et iltert blikk mot Robert, som tidde. Den unge dansken fortsatte ufortrødent mot huset.

I dagligstuen satt Frank og Mary og snakket sammen. Frank hadde forsøkt å være så forståelsesfull som mulig, men han fant det vanskelig å ordlegge seg presist på engelsk, så det ble mest til at han lyttet og nikket. Mary hadde mye på hjertet.

Det banket på døren, og Harriet gikk for å åpne.

Christian kom inn i stuen.

«Hvor har du vært så lenge?» spurte Frank.

«Jeg gikk en tur til sørenden av byen og tilbake. Møtte forresten en besynderlig kar like borti her, en viss Robert Stark. Lyder navnet kjent?»

Mary så opp. «Han …? Ja, jeg kjenner ham litt. Hva sa han?»

«Jeg spurte hva han gjorde der, og han ville visst bare vite hvordan det stod til med deg. Jeg fortalte ham om din fars død, noe han tydeligvis ikke kjente til.»

«Sa han noe mer?»

«Han sa ikke stort.»

«Neivel …» Hun reiste seg. «Jeg tror jeg trekker meg tilbake til mitt rom for en stund. Harriet serverer middagen klokken fem. Vi sees senere, gentlemen.»

Den formelle, kalde tonen skuffet Frank. Han håpet imidlertid at den kom som følge av Christians nærvær. Mens de hadde sittet i stuen, hadde hun vært meget åpenhjertig mot ham. En hovmodig sønn skulle ikke få bryte båndet han aktet å knytte til Mary.

«Hør, sønn,» sa Frank og reiste seg. «Kanskje det beste ville være om du drar til Wilmington og forsøker å komme deg tilbake til Europa. Det er jo denne krigen i Danmark – kanskje du burde være hos din familie og ta vare på dem? Ikke tenk på meg; jeg klarer meg fint alene her.»

Christian ristet på hodet. «Ikke glem hvem som betalte overfarten hit.»

«Din morfar er en rik mann, jeg vet. Jeg kan forsikre deg om at du skal få pengene tilbake.»

«Hvor skal du få dem fra? Du tenker vel å stjele arven fra Mary?»

«Hva er det du tror om meg? Jeg er kanskje ikke så rik som deg, men jeg er ingen forbryter!»

«Så hvorfor prøver du få meg vekk herfra?»

«Det er det beste for Mary; hun blir bare opprørt med deg i nærheten.»

Christian ble mørk i blikket. Han tidde.

«Likevel, Christian, jeg skylder deg en takk. Da jeg fikk brevet fra Pierre, visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg forhørte meg med norske skippere i Bergen, men de sa at på grunn av blokaden gikk det ingen skip til Charleston mer. Jeg forhørte meg om muligheten for å reise til New York og sørover derfra, men ble frarådet å gjøre det; å krysse militære linjer anbefales ikke for fremmede som er ukjent i området. Under alle omstendigheter hadde jeg likevel ikke penger til å reise – inntil du kom. Takk for det.»

«Hvorfor sier du dette? Jeg var dum som lot eventyrlysten og håpet om et godt far-sønn-forhold overtale meg til å bli med på denne sinnssvake ekspedisjonen! Alt du vil nå, er å bli kvitt meg! Men ånei, du! Jeg har fått et rom, og her blir jeg!»

Harriet kom inn i stuen. Hun så strengt på de to mennene.

«Vennligst demp dere, hva enn det er dere snakker om. Mary forsøker å sove.»

«Åh! Ja, selvsagt,» sa Frank mildt og nikket.

Christian fortsatte på dansk, men mer behersket nå: «Jeg trodde virkelig du innerst inne var et bedre menneske enn den udannede bryggesjaueren jeg fant i Bergen.»

 

«Vil de ikke tie stille der nede, Harriet?» klaget Mary. «Jeg har så vondt inni meg.»

«Jeg var i stuen og bad dem roe gemyttene, missy, og jeg tror den eldste tok hensyn til det.»

Mary lå i sin seng. Ansiktet var blekt og øynene blanke. Harriet stod ved siden av; Mary bad henne sette seg og prate litt.

Den unge kvinnen så på tjenerinnen – slavinnen – som hadde vært hos familien så lenge Mary kunne huske. Henne hadde hun alltid kunnet snakke med – det være seg om morens død, den første, uventede blødningen, brystene som aldri ville vokse, farens tungsinn … Det Mary ikke ville snakke med sin far om, tok hun diskré opp med Harriet.

«Fortell meg hva du synes om dem, de to europeerne som flyttet inn her i dag. Er det ikke underlig at to vilt fremmede mennesker på sett og vis har krav på å bo i huset til jeg gifter meg?»

«Miss Mary, din far hadde alltid sine egne ideer. Han stolte ikke på noen, ikke engang sine landsmenn. Jeg forstod ham sjelden. Men hvis han trodde at denne Frank Krogh er en rettskaffen mann, hadde han vel rett i det?»

«Det er mange år siden de kjente hverandre! Gud vet hvor mye han kan ha forandret seg siden den gang!»

«Det er sant, missy. Men din far visste nok best.»

«Han er død nå, Harriet.»

«Monsieur Goujon vil alltid være med oss.» Harriet smilte.

 

Det er ikke slik at jeg ønsker å skuffe gutten, tenkte Frank. Det er ikke slik at jeg ikke fordrar ham. Jeg klarer bare ikke å forholde meg til hans arrogante vesen – den delen som er skapt av hans morfar. Han oppfører seg som om alt var til for ham, som om verden skulle legge seg flat for hans føtter. Mary og Christian vil aldri komme overens – såpass har jeg forstått. Dersom gamle Pierres ønske skal bli oppfylt, må jeg oppdra henne alene og i fred. Dessuten, hva har jeg å gå tilbake til i Bergen? Absolutt intet. Christian har sin familie i Danmark. Jeg, derimot, har ingenting i gamlelandet. Her får jeg gratis kost og losji. Her kan jeg – hvis jeg spiller mine kort klokt – bli lenge, kanskje for alltid.

Christian hadde gått ut igjen. Han var nesten på gråten. Det er ikke lett for en knapt fireogtyve år gammel mann, som ennå ikke har funnet sin plass i livet, å ryke uklar med sin egen far, som han har kjent bare noen få uker.

Er jeg virkelig så uønsket? Hadde han bare visst hvorfor jeg oppsøkte ham … men det får han ikke vite. Ikke nå mer. Først trodde jeg han ville ha syntes synd på meg, men nå tror jeg heller han ville ha utnyttet det. Jeg vet ikke lenger om jeg skal bli her eller ikke. Kanskje kan jeg like gjerne risikere å gå ned med en blokadebryter enn å sitte her som vorte på min fars nese.

 

«Den yngste av dem er gått ut, missy.»

«Igjen?»

«Ja.»

«Hører du kanonene? Han må virkelig like å gå ute i granatregnet.»

«Enda godt at yankeene ikke når oss her nord i byen, missy.»

«Det er vel bare et spørsmål om tid, Harriet.» Mary sukket og trakk teppet godt over seg. «Jeg er trett. Du kan gå nå.»

«Skal jeg servere middagen klokken fem?»

«Gjør det.»

«Sov godt, Miss Mary.»

 

Christian tok seg en tur til baksiden av huset. Han merket seg at plenen ikke var velstelt. Jordflekker lå oppe i dagen noen steder, og gresset var ujevnt klippet. Busker var spredt omkring. Det stod en liten stall inntil det høye plankegjerdet som omgav eiendommen. Deler av gjerdet var revet ned mot naboeiendommen, og Christian antok at det var gjennom der denne Stark hadde stått og betraktet huset.

I det samme fikk han øye på Charles, den lille negergutten.

«Hei!» ropte Christian.

«Hei,» svarte Charles. «Kan … hjelpe deg?»

Han oppfattet ikke alt hva gutten sa, men han forstod stort sett meningen. Han satte seg på huk foran gutten og smilte vennlig til ham.

«Steller du hestene her?»

Gutten nikket. «Og … haven … buskene …»

«Er Harriet din mor? Er det flere som arbeider her?»

«Mamma Harriet. Søster Elize. Søster … hjem snart. Pappa … pappa i nord.»

«Pappa i nord?»

Han nikket.

«Hvorfor er pappa i nord?»

Gutten så i luften en stund før han svarte. «Pappa ikke … her mer. Han lei … rømme … vekk til nord.»

«Charles?» lød det bak hushjørnet.

Christian reiste seg opp.

En ung negerpike kom frem. «Charles, har du …? Åh, beklager, jeg visste ikke at det var noen her.» Piken neiet og stirret forlegent i bakken.

«Mitt navn er Christian Rosenborg. Min far var en gammel venn av herr Goujon.»

«Jeg skjønner, sir. Mitt navn er Elize. Jeg er bare tjenestepike her.»

Christian betraktet interessert den unge, mørkhudede piken. Hun var tynnere enn Mary, og kroppen så ut til å være yngre, mens ansiktet virket eldre og slitent.

«Jeg har nettopp snakket med din lillebror.»

«Charles, du har vel ikke fornærmet herren?» spurte hun nervøst.

«Nei, nei. Ingenting å være redd for. Det er en kjekk, liten kar. Vel, jeg skal gå videre. På gjensyn, begge.»

Christian gikk rundt på sørsiden av huset. Malingen var skallet av på veggen og et par vinduer var sprukne på denne siden. En kjellerdør førte ned under huset. Nysgjerrig grep han i håndtaket, men døren var låst. Han rynket på nesen og gikk videre til forsiden. En spasertur før middagen ville gjøre ham godt.

 

Så den gamle er død? Og Mary er nå omgitt av to velmenende herrer fra Europa? Jeg håper det lover godt, tenkte Robert. Han satt hjemme ved sitt skrivebord og tenkte. Han var alene i huset. Foreldrene hans var reist til Augusta; de fryktet en invasjon av Charleston. Robert ville ikke reise. Han kunne ikke forlate Mary. Det var det bare han og hun som visste.

Robert skrev dagbok. Han hadde begynt 12. april 1861, tidlig om morgenen. Det var den dagen Charlestons patrioter begynte å skyte mot fortet der ute, fortet som gamle Abe ikke ville gi fra seg. Febrilsk i sin søvndrukkenhet hadde Robert tatt med seg penn og papir og løpt mot East Battery mens han mumlet for seg selv: «Dette er historie. Dette er historie!» Han hadde skrevet ned alt han observerte, og senere den dagen førte han alt inn i en bok. Han var nitten den gangen, så ung og entusiastisk, så håpefull og lykkelig.

Men han hadde ikke meldt seg frivillig, hvilket hans mor var glad for. Faren hans, derimot, hadde kalt ham en feiging og forræder. Hvorfor skulle ikke han også verve seg og kjempe for sitt land og for gamle Charleston, slik alle hans venner og bekjente gjorde? Roberts far var nemlig veteran fra krigen i Mexico og patriot på sin hals.

Facebook

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *