Hopp til innhold

Mysteriet i Crouton Mansion

1. romanforsøk fra skrivebordsskuffen

I november 1996 begynte jeg på en roman jeg kalte Mysteriet i Crouton Mansion. Historien var kraftig inspirert, nærmest et plagiat, av eventyrspillet The Colonel's Bequest, utgitt på Sierra On-Line i 1989. Historien oppsummeres slik på Wikipedia:

"The Colonel's Bequest is set in 1925. The game's main character is Laura Bow, a Tulane University student, daughter of a detective, and an aspiring journalist. Laura is invited by her flapper friend, Lillian, to spend a weekend at the decaying sugar plantation of Colonel Dijon. When the reclusive and childless Colonel gathers his quarrelsome relatives for a reading of his will, tensions explode and the bickering leads to murder."

Spillkarakteren Laura Bow (til venstre) og hennes venninne Lillian Prune kommer til sukkerplantasjen i Louisianas bayou.

Jeg spilte dette spillet med stor entusiasme i 1991. Jeg har alltid likt historie og gamle steder. Det spesielle her er den dobbelte reisen tilbake i tid. Spillet foregår i 1925 på en tidligere sukkerplantasje med en nedslitt herregård. Man har datidens flapperkostymer og grammofonplater, og stemningen er umiskjennelig tyvetalls. Men overalt ser man rester av plantasjens velmaktsdager før den amerikanske borgerkrigen (1861-1865). Man finner et gammelt lekehus og funderer på hva som hendte med barna som en gang lekte der. Man passerer et forfallent slavekvarter som har stått tomt i seksti år. Alt er som et ekko fra det hinsidige. Denne fortiden-i-fortiden ligger som en dyster og fascinerende atmosfære over hele spillet.

Fem år senere, da jeg bestemte meg for å prøve å skrive en roman, dukket denne historien opp for mitt indre øye. Jeg gikk siste året på videregående den høsten og hadde tenkt å satse på en karriere i realfag (fordypning i matematikk og fysikk), men slike ting var i ferd med å bli stadig mer uinteressant. Historie og litteratur, i skjønn forening, var det som fascinerte meg nå. I mitt tilfelle ble foreningen en uskjønn røverhistorie.

Under streken følger de tre første av totalt nitten sider som jeg skrev på romanen i november-desember 1996. Jeg lot premisset for historien forbli omtrent det samme som i The Colonel's Bequest, men forandret årstallet til 1913 og omformet en del av personene. Ikke minst gjorde jeg hovedpersonen og hennes venninne til mannlige studenter, Richard Sidney og hans kamerat James Watson. Jeg kan ikke helt forklare hvorfor jeg flyttet historien tolv år tilbake i tid. I dag ville jeg ha tenkt at det var en ubevisst dragning mot førkrigstidens edwardianske lettlivethet og uskyld, men i 1996 var nok heller intensjonen å kunne inkludere en veteran fra den amerikanske borgerkrigen i persongalleriet, for denne krigen var min store lidenskap gjennom mesteparten av nittitallet.

Vel hadde jeg god kontroll på rettskrivning og grammatikk, men jeg var helt grønn på fortellerteknikk, dramaturgi og dialoger. Etter å ha lest de nitten sidene sa Ken Jensen, som med sine egne skriverier hadde inspirert meg til å ta tastaturet fatt: "Du trenger mer skrivetrening."

Jeg innså at han hadde rett, la romanen i skrivebordsskuffen og begynte å skrive korthistorier for å øve meg i min nye hobby som forfatter. Men neste romanforsøk lot ikke vente på seg særlig lenge.

 


MYSTERIET I CROUTON MANSION

Det var en strålende fin dag. Jeg, Richard Sidney, satt i parken utenfor Tulane University i New Orleans denne junidagen i 1913. Fysikkprøve i morgen – om den nye kvantemekanikken.

”Et vanskelig og lite utforsket emne. Gud vet hva som er riktig”, tenkte jeg. Jeg gjespet og lente meg tilbake på parkbenken.

”Hvorfor slike moderne og uforståelige greier?” grublet jeg.   ”Fysikk er greit å ha, men jus er selvsagt hovedmålet. Hadde vi i stedet lært mer om Newton...”

Plutselig tok noen meg på skulderen, og jeg skvatt til. Jeg snudde meg raskt og så inn i et kjent fjes.

”Tok deg der, Richard!”

”Åh! Det er bare deg, James. Trodde ikke du var her i dag. Jeg så deg ikke i fysikkforelesningen.”

”Fordi jeg var ikke der,” sa James likegyldig og så ut i luften.   ”Jeg gir blaffen i fysikken; økonomi er det eneste jeg egentlig bryr meg om.”

”I så fall, hvorfor valgte du fysikk?” spurte jeg undrende. James satte seg ved siden av meg på benken.

”Det var bare en impulsiv handling. Hvis jeg slutter nå, vil det ikke se særlig bra ut til høsten. Vi har jo bare en uke igjen, så hvem bryr seg?” svarte James med den samme likegyldige holdningen til alt og alle.

”Har du glemt prøven i morgen?”

James så på meg med et skjevt smil.   ”Å nei! Hvordan kunne jeg glemme den? Det er bare det at... jeg kommer ikke til å være der!”

”Du risikerer å miste karakteren slik som du holder på!” sa jeg lettere irritert.

James blåste.   ”Nei, da! Jeg har full kontroll!”

Jeg trakk på skuldrene og så ned i fysikkboken igjen. James sa ikke noe mer det første minuttet. Så så han på meg og sa:   ”Grunnen til at jeg kom hit, var for å spørre deg om du kunne tenke deg å bli med til min bestefars herregård ute i sumpene?”

”I sumpene!?” Jeg tvilte litt.

”Vel, det er ikke akkurat i sumpene, men ute i bukten er det en liten øy hvor han bor.”

”Du har snakket om dette før, har du ikke? Er det den franske sukkerplantasjen?” spurte jeg.

”Akkurat!” sa James entusiastisk.   ”Vi blir borte en uke sammen med mange andre folk. Familien min og noen andre bekjente av bestefaren min.”

”En uke? Er ikke det litt lenge?”

”Jo... vel. Men du liker jo mysterier, og Crouton Mansion er et skikkelig gammelt og spøkelsesaktig sted. Jeg vet ikke hvorfor bestefar vil at vi skal være hos ham så lenge. Kanskje han savner selskap?” sa James grublende og så på meg.

”Kanskje. Men hva er hensikten med denne sammenkomsten?”

”Bestefar fyller snart 66 år, og han er redd for at hans tid snart er ute. Derfor vil han fortelle oss om arven.”

”Jaså? Er han rik?” spurte jeg med et snev av entusiasme.

”Han sitter på fire-fem millioner så vidt jeg vet. Det er i hvertfall nok til å holde hjulene i gang ganske så lenge.”

”Hvor mange er det som kommer?” Spørsmålene mine gjorde James mer og mer ivrig etter å fortelle.

”Først er det Abraham, mor og meg. Så er det Jacksons – Miriam og avkommet hennes, Jeremiah og Maureen. De bor i Chicago, men har ikke vært sene om å komme hit ned når det var snakk om arv.” Jeg stusset litt over James’ fiendtlige holdning til dem, men tenkte ikke mer på det akkurat nå.

“Dessuten er det mr. Franklin og dr. Maxwell, og de fem tjenestefolkene som jobber der. Vi blir 13 arvinger, pluss deg og bestefar.

”Hva heter bestefaren din egentlig?”

”Gregory. Gregory Watson. Litt for stiv og gammeldags, men ellers en all right gubbe!” James så på meg og tenkte seg litt om.   ”Vel, Richard. Blir du med? En ting kan jeg si – du kommer ikke til å angre!”

Jeg tenkte litt og spurte:   ”Når drar vi i så fall?”

“Vi drar fredag 13. juni og kommer tilbake søndag den 22. Undervisningen slutter jo torsdag, så der er det i hvertfall ikke noe problem.”

”Men hvorfor vil bestefaren at jeg skal komme?”

”Jeg spurte ham. Bestefar er en stor beundrer av faren din, Howard Sidney. Privatdetektiven som er kjent over hele USA. Han tenker nok at du er samme typen.”

Jeg klødde meg på haken, smilte og sa:   ”OK. Jeg blir med!”

”Sånn skal det være!!” ropte James og hoppet opp fra benken.   ”Du får gratis kost og losji, så ikke tenk på det.” James dro opp uret og tok et raskt blikk på det.   ”Nå må jeg fly! Snakkes i morgen!” ropte han og jogget avgårde.

 

Litt over en uke senere var vi underveis. Vi brukte hjuldamper fra New Orleans til en liten landsby ved sjøen. Under reisen utspurte jeg James om mye, og han nølte ikke med å fortelle.   ”Crouton Mansion ble bygget en gang på midten av 1700-tallet. Den gangen var Louisiana fransk, vet du. Under borgerkrigen ble visst den franske familien drept, og oldefar kjøpte stedet etterpå og flyttet hit. Da var bestefar bare 19 år.”

”Hvorfor vil egentlig bestefaren bo på et så øde og dystert sted?” spurte jeg.

”Han var brigadegeneral under krigen mot Spania og gjorde en tapper innsats. Han var drevet av hat mot spanjolene, tror jeg. Far ble jo drept da slagskipet “Maine” eksploderte i Havanna 15. februar 1898,” sa James og fikk et dystert uttrykk i ansiktet.

”Jeg beklager. Det må ha vært forferdelig for deg å miste ham,” sa jeg medlidende.

James strøk seg over håret og rettet seg opp. ”Tja... Jeg var bare fire og et halvt år. Jeg husker at mor gråt noe ubeskrivelig. Men jeg er blitt fortalt at bestefar tok det hardest. Han pensjonerte seg året etter og flyttet hit ut.”

”Men har ikke han bestandig bodd her?” spurte jeg og så på James.

”Nei da. Bestefar var soldat de to siste årene under borgerkrigen. Rett etter at de hadde flyttet hit, dro han til New York og gikk på West Point for å gjøre militær karriere. Han var nesten aldri hjemme hos familien på Crouton Mansion. Da oldefar døde i 1880, bodde bestefar på Crouton i en måned, men etter det var han nesten alltid i militær tjeneste.”

”Men han trakk seg altså tilbake fra offentligheten etter at faren din døde?” sa jeg da jeg så landsbyen.

Vi gikk i land og fant raskt en fiskebåt som brakte James og meg til et poststed ved utkanten av sumpområdet. En cajun fraktet oss til Crouton i en liten båt som han staket gjennom sumpen. Det var tåkete og litt kaldt. Jeg dro opp lommeuret. Ti på halv ett om ettermiddagen. Faktum er at jeg aldri hadde vært ute i sumpen før. Det var en nifs, men spennende tur. Av og til så vi alligatorer som buktet seg ned i det mørke sumpvannet. De var relativt små, og slike hadde jeg sett før. De skremte meg ikke. Det var derimot den uhyggelige atmosfæren som fikk det til å gå kaldt opp gjennom ryggen.

Cajunen så helt gravalvorlig ut, og James hadde et nøytralt, dødt blikk. Han sa ingenting på hele den to timer lange ferden gjennom sumpen.

“Mor og broren min dro i går. De fleste andre er sikkert også kommet” sa James  plutselig idet vi så bryggen.

”Er det her?” spurte jeg avventende. James smilte litt og sa:   ”Her er det!”

Jeg kunne så vidt skimte herregården i tåken. Klokken var nå halv tre.

 

James betalte cajunen, og vi gikk opp på bryggen. Den imponerende bygningen stod noen hundre meter inn på øya. Som Versailles i et mindre format! Det så ut til å være fire etasjer, men det var bare lys i de tre nederste. Jeg ble stående og se omkring. James slo meg på skulderen og sa fornøyd:   ”Vel! Hva synes du?”

”Det må jeg virkelig si... Litt av et sted!” Jeg var fylt av ærefrykt for den majestetiske herregården, men likevel var det en dimensjon av kald, uforståelig angst som jeg ikke helt klarte å sette fingeren på.

“Er det alltid så tåkete og mørkt?” spurte jeg og tenkte at det kanskje bare var været som gjorde stedet så guffent.

”He, he! Nei da. Det finnes også solværsdager og regnværsdager. Dette er en typisk “tåkeværsdag”“ sa James og smilte.   ”Vel, men da går vi inn, Richard!”

Herregården ble større og større mens vi nærmet oss med hver vår koffert.

Vi gikk på en hellelagt sti omgitt av to hekker med gress utenfor.

Da vi kom helt frem, raget huset enormt over oss, og jeg kjente et kaldt gufs gjennom kroppen. Jeg flakket med blikket fra side til side og bakover, mens James banket med dørhammeren.

Etter en liten stund kom en høy, imponerende mann ut og sa:   ”God kveld, mr. Watson og mr. Sidney. Dere er faktisk de siste som kommer.”

”Hallo, hallo, Jonathan! Lenge siden sist nå!” sa James sprudlende.

”Faktisk ett år og fire måneder siden, sir” sa mannen i en ytterst formell tone. Jeg antok at dette var hovmesteren og sa:   ”God kveld, mr...”

”Stevenson, sir. Men bare kall meg Jonathan, sir” avbrøt hovmesteren.

”Greit!” sa jeg.   ”Om du kaller meg for Richard.”

”Så sier vi det, Richard” sa Jonathan og smilte.   ”Jeg går og melder deres ankomst” sa han og gikk gjennom en dør i enden av vestibylen. James og jeg gikk inn og tok av oss.

”Jonathan har vært her siden 1890. Han kommer opprinnelig fra New York, akkurat som du. Han kan virke temmelig formell og stiv, men egentlig er han en ganske grei kar” sa James med lav stemme og smilte lurt. Jeg forstod poenget og nikket. I det samme kom en eldre herre ut fra døren hvor hovmesteren hadde gått inn. Det kunne ikke være tvil om at det var Gregory. Han var skallet, men hadde både bart og skjegg.   ”God dag, James” sa han og kom mot oss. Jeg ble litt usikker siden han tok en så avmålt tone mot sin egen familie. Men da han fikk øye på meg, lyste han opp i ansiktet. Han tok meg i hånden, smilte og sa:   ”God dag og velkommen til oss. Du må være Richard Sidney. Faren din er berømt over hele USA. Selv her nede i Dixie!” sa han og lo.   ”Jeg er Gregory Watson, men for all del, kall meg Gregory!”

”Ganske som du vil, øh... Gregory” sa jeg, litt nølende og usikker over en så overveldende mottakelse av en mann jeg hadde hørt skulle være folkesky og sær.

James sa ingenting. Han bare stod der og så litt brydd ut.

”De andre er spredt ut over hele huset. Dere får hilse på dem etter hvert som dere møter dem” avsluttet Gregory og gikk opp i andre etasje. Jeg så på James med et spørrende blikk. Han forstod hva jeg tenkte på og sa:

”Bestefar og jeg har alltid hatt et litt... vel, anstrengt forhold. Men det trenger ikke du å tenke på. Bare nyt ferien og se deg gjerne omkring. Dette er en virkelig spennende plass!” James dro opp klokken og konstaterte at den var nærmere tre.

“Jeg går opp og steller meg litt. Jeg kan godt ta med kofferten din og sette den på rommet ditt.”

”Greit det. Jeg tar meg en tur omkring og hilser på de andre her” sa jeg og gikk mot døren i enden av vestibylen. På veggene hang det store malerier og i taket mange meter over meg hang en stor lysekrone.

Facebook

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *