Ekte skriveglede – anmeldelse

I 2016 utkom det en tynn, pent innbundet bok på Forlagshuset ved navn Ekte skriveglede. Forfatterne het Ken Jensen og Egil Foss Iversen.  På baksiden blir vi fortalt at ...

Ekte skriveglede er boken for alle som ønsker å bli forfatter, men som kanskje føler at de stamper litt i motbakke. Dette er også boken for deg som vil bli en bedre forfatter. Vi tar deg med bak kulissene og lar deg få et unikt innblikk i hvordan en bok blir til. Her finner du konkrete tips til hvordan du skal gå fra standardavslag til antagelse, fra skrivebordsskuff til utgivelse. Ekte skriveglede gir deg verktøyene for å lykkes i dagens stramme bokmarked.

Før jeg sier noe om boken, vil jeg disclaime litt: Jeg kjenner den ene av forfatterne, den godeste Ken Jensen. Vi har lest og kommentert hverandres skjønnlitterære tekster i tyve år. Hvilken betydning det vil ha for min anmeldelse av denne boken, ligger fullstendig utenfor min erkjennelseshorisont.

Ekte skriveglede er en fagbok av en type som er relativt populær i våre dager. Nesten like populær som skrivekurs med kjente forfattere, vil jeg tro. Det kan virke som om bokmarkedet i stadig større grad skifter fokus: fra å få folk til å betale for å lese, til å få folk til å betale for å lære å skrive. Nå er det nok lenge til "skrivebøker" gjør krimlitteraturen rangen stridig hva salg og offentlig oppmerksomhet angår, men jeg vil tro at den smalere litteraturen forlengst er passert. Jeg spekulerer gjerne i årsakene til denne utviklingen, men her skal jeg konsentrere meg om den foreliggende skriveboken.

Det første kapitlet i boken heter "Generelt" og serverer oss en ganske standardisert pakke med skriveråd: om disposisjon, struktur, karakterbygging, konflikter og litt om språkregler. Forfatterne går ikke mye i detalj på noen punkter, men haster fort igjennom. Informasjonen som presenteres, er stort sett grei skuring, men man finner akkurat de samme rådene og distinksjonene (f.eks. oppdelingen av "konflikter" i konflikt mellom mennesker, konflikt med sosiale krefter, osv.) på utallige nettsider og i en mengde andre skrivebøker. Det er med andre ord ikke noe nytt som fortelles her. Det brukes heller ingen eksempler fra kjente litterære verker som kunne ha illustrert noen av momentene som tas opp. Forfatterne sier ironisk nok i innledningen at det ikke finnes noen oppskrift på å skrive en bok, men fremlegger i stor grad håndverket som om det er klare regler som bare unntaksvis bør brytes.

Generelt utblikk

Boken hevder å være rettet mot dem som har lyst til å begynne å skrive, og mot dem som kanskje allerede har fullført et manus, men ikke kommer videre. Det fortelles i innledningen at boken ikke kommer til å befatte seg med ulike sjangre, heller ikke med forskjellen på roman og novelle. "Vi vil konsentrere oss om skrivningen. Reglene er stort sett de samme." Jeg vil tro at for en blodfersk nybegynner vil noen av rådene kunne ha en viss verdi, men for en relativt erfaren skribent har ikke boken særlig mye å bidra med. Til det er den altfor generell i sitt utblikk. Den som leter etter mer spesialiserte skriveråd, må finne en annen bok eller ta googlingen fatt.

Naturlig nok er det begrenset hvor spesialisert man kan være i en bok på 128 sider, men her har plassen vært dårlig utnyttet. Mellom hvert kapittel, enten det er på fem eller 20 sider, er det gjort plass til fem blanke sider hvor leseren kan gjøre egne notater. Et ganske uforståelig valg, med mindre man prøvde å få boken til å virke lengre enn den var. Jeg skjønner nemlig ikke hva det er meningen man skal skrive på disse fem sidene etter hvert kapittel. Stikkord fra kapitlet? Én blankside hadde vært evig nok. Hvis forfatterne derimot hadde laget konkrete skriveoppgaver som leseren kunne ha løst på disse sidene, hadde deres eksistens vært en smule rettferdiggjort, selv om jeg tror de fleste ville ha fikset den biffen på en datamaskin. 

I kapitlet "Hvordan en bok blir til" kommer vi mer inn på det praktiske håndverket, for der tilbyr den ene forfatteren (Foss Iversen) utdrag fra sin spenningsroman, Janus, som den andre forfatteren (Jensen) har vært konsulent på. Først presenteres et tidlig utkast av et kapittel, så konsulentens kommentarer og til sist den endelige versjonen. Dette var leseverdig, siden vi kunne se konkrete forbedringer i en kontekst, og det må sies at jeg generelt nikket min enighet til Jensens forslag: Teksten ble bedre.

"Troverdig og logisk"

Etter denne kapittelgjennomgangen følger en rekke løsrevne utdrag fra andre passasjer i Janus, akkompagnert av konsulentens kommentarer. Dette var en mer blandet opplevelse, for her manglet kontekst, og det var ikke like enkelt å se poenget med eksemplene, særlig fordi Foss Iversen stort sett begår de samme blødmene igjen og igjen, og Jensen ender nærmest opp med å karakterdrepe sin medforfatter. Heldigvis brukes det ikke for mye tid på dette, men det som dessverre ikke behandles, er narrativ struktur på et høyere nivå. Det handler om kommafeil, klønete setninger, dårlige dialoger, men når det gjelder det store bildet, pleier forfatterne bare å falle tilbake på at alt må være "troverdig og logisk".

I kapitlet "Tegnsetting og kommaregler" får vi en underlig tilståelse: Forfatter Foss Iversen kan ikke kommaregler. Han ser ingen logikk i når han skal bruke komma eller ikke. (Det er ingen spøk; se side 79 i boken.) Så den eneste regelen han har prøvd å lære seg, og som han også uthever som tips til leseren, er: "Skjer det to ting [i setningen], skal det være komma." Vi får til og med en dialog mellom de to forfatterne, hvor den grammatisk kompetente Jensen forsøker å belære sin partner om kommabruk, sannsynligvis til egen irritasjon. Men at en diskusjon som kunne ha hørt hjemme i en norskbok for ungdomsskolen, kommer med i Ekte skriveglede, er usedvanlig pinlig.

En annen besynderlighet som har fått plass i boken, er Jensens kjepphest "Regler for skrivekunst". Han hevder at når man skriver, bør man ha sine doktriner i bakhodet eller festet til PC-skjermen, og hans doktriner utgjør hele ti sider (her må det brukes mye tape) med mer eller mindre passable skriveregler under minititler som "unngå adverb", "ikke skriv 'plutselig'", "skriv så enkelt som mulig", "skriv klart og tydelig", "unngå fancy ord", "vær ærlig mot verket", "hold dine meninger for deg selv", "ikke skriv på en svulstig, selvgod måte", "velg dine ord med omhu". Noen av reglene er nærmest selvinnlysende, andre handler om smak og behag, atter andre er gjentagelser av tidligere regler, og noen er helt greie skriveråd, men det hadde vært en fordel å presentere dem mer kortfattet, mer systematisk og i en mindre insisterende tone. "Ikke skriv på en svulstig, selvgod måte" var åpenbart en regel forfatteren følte han måtte bryte for å hamre hjem budskapet.

"Stygg som et uvær"

Nettopp tonen i verket vil jeg si mer om. Forfatterne har lagt vinn på å være pedagogiske og oppmuntrende, men det skinner tidvis igjennom at den ene eller begge tenderer mot nedlatende og autoritære formuleringer. Disse er relativt milde sammenlignet med nedsablingen som Jensen utsetter Foss Iversen for, men røper likevel en utålmodig, overlegen og sogar pueril holdning til både faget og publikum. Eksempler: "Den som hevder noe annet, farer med usannheter." "Vær kreativ og original, ikke bli en klisjé." Men kaka ble tatt av: "Men det bør også nevnes at en virkelig god fortelling har alle muligheter for å bli utgitt, selv om man er gammel, fullstendig ukjent og stygg som et uvær."

Det siste jeg skal nevne, er det kapitlet mot slutten som omhandler forlagene. På to sider (omgitt av fem blanksider foran og fem bak) får vi vite nøyaktig det samme som forlagene selv skriver på sine nettsider under titler som "Skrivelysten?" eller "For forfattere". I en bok som denne kunne man ha håpet at forfatterne hadde gjort litt bedre research i en forlagsredaksjon, forsøkt å presentere en fortelling om hva som skjer med et manus når et forlag mottar det. Det enhver refusert forfatterspire lurer på, er jo: "Hvorfor ble mitt manus refusert? Alle jeg kjenner som har lest det, likte det kjempegodt."

Isteden nøyer forfatterne seg med å si at "det finnes gode og dårlige forlag", noen er "inkompetente" og "pengegrådige", andre "jobber hardt og lenge med manus" og "inngår samarbeid med forfatteren". Men hva er egentlig poenget med denne bråkjekke generaliseringen? Hvis boken skal diskutere forlagspolitikk, kan den behandle spesifikke, navngitte forlag og gi oss en oversikt over erfaringsbaserte forskjeller, i den grad slike finnes. Noe slikt kunne ha vært håpefulle forfatterspirer til hjelp.

Alt i alt er ikke Ekte skriveglede mye å skryte av. Forfatterne skal ha kred for å ha gitt en helt OK gjennomgang av skrivehåndverkets viktigste huskeregler på norsk, og for å ha delt litt originaltekst med konsulentanmerkninger. Men som helhet er dette et venstrehåndsarbeid som burde ha vært bredere og dypere anlagt, bedre researchet og strammere redigert.

Ekte skriveglede
Ken Jensen & Egil Foss Iversen
Forlagshuset 2016
128 sider
Facebook

8 kommentarer om “Ekte skriveglede – anmeldelse

  1. Ken Jensen

    Takk for anmeldelse av Ekte skriveglede, Stian. Jeg ønsker bare å kommentere én ting. Du skriver: "Det enhver refusert forfatterspire lurer på, er jo: "Hvorfor ble mitt manus refusert? Alle jeg kjenner som har lest det, likte det kjempegodt.""

    Dette blir tatt opp i boken. Jeg skriver noen velvalgte gloser om nettopp dette. Her har jeg en mistanke om at du ikke har lest godt nok. En refusjon kan ha mange årsaker, men som regel skyldes det at manuset ikke har blitt knadd tilstrekkelig. Dessuten er det ikke utenkelig at forfatterens testlesere er ja-mennesker eller personer uten dypere innsikt i litteratur. I tillegg er det en kjensgjerning at forlagene vurderer manus etter egne kriterier. Disse kriteriene kan variere fra forlag til forlag, fra redaktør til redaktør, fra konsulent til konsulent. Noen ganger handler det bare om hvilken person som får manus i hende. Det er likevel slik at dersom flere/alle forlag refuserer manuset ditt, er det som regel ikke godt nok. Gone with the Wind og Harry Potter er unntak fra den regelen. Er man i tvil om kvalitetene til eget manus, kan man alltids pakke det vekk i et par år og vende tilbake til det når man har fått det på behørig avstand. Ikke utenkelig at man blir en smule flau på egne vegne.

  2. Stian M. Landgaard

    Takk for kommentar, Ken. Jeg antar du refererer til det du skriver nederst på side 107. Disse tipsene er gode å legge seg på hjertet før man sender inn et manus. Men jeg savnet en beretning om hvordan manus rent konkret mottas hos et forlag, hvordan de fordeles, hvem som leser dem, hvor mye som blir lest, osv. Her varierer praksisen, men man kunne ha tatt for seg for eksempel to forlag og spurt dem hvordan de gjør det. For en refusert forfatterspire kunne det ha vært verdifull informasjon som hadde gjort det litt lettere å svelge refusjonspillen, ikke minst erkjennelsen av at dagens redaktører er overarbeidet og har altfor mange oppgaver til at de kan gå nøye inn i manus de ikke er bortimot brennsikre på at de vil gi ut. Kort sagt: Jeg savnet mer innsideinformasjon fra forlagssiden.

  3. Ken Jensen

    Jeg har ikke gått inn i detalj om det du etterlyser nettopp av den årsak at praksisen varierer voldsomt, men jeg er enig i at vi nok burde ha gitt noen eksempler på hvordan det kan fungere. Det er likevel ikke til å komme forbi at en refusjon ofte skyldes at ideen er for dårlig, at manusets potensial ikke er realisert, at karakterene er for svake, at historien ikke er fortalt på en tilfredsstillende måte, altså koker det ned til forfatterens uteblivende kvaliteter eller manglende evne til å bearbeide materialet. Mange forstår rett og slett ikke at kun halve jobben er gjort når førsteutkastet er skrevet. For de fleste av oss må det mer én runde til før det kan bli bok av manuset. Akkurat det har du skrevet en del om selv, så det burde ikke være ukjent terreng for dem som har fulgt bloggen din en stund.

  4. Kåre

    Jeg satt og vurderte denne boken Ken. Takk for inngående anmeldelse! Er det noen andre bøker om samme tema du kan anbefale?

  5. Ken Jensen

    Hei, Kåre. Ekte skriveglede skiller seg fra andre bøker i den forstand at den tar leseren med bak kulissene og viser hvordan et manus kan bli bearbeidet og kraftig forbedret, og det er nettopp slike ting man ikke finner i andre skrivebøker. Eksempelets makt er vanskelig å trumfe.

    Når det er sagt, vil jeg anbefale On Writing av Stephen King og klassikeren Becoming a Writer av Dorothea Brande. Skrivebøker på norsk har jeg ikke inngående kjennskap til, men de to jeg har nevnt her, er solide. I tillegg har du mange how-to-bøker på engelsk som tar for seg spesifikke emner som dialog, karakterer, plott og så videre. Det er bare å søke på amazon.co.uk

    Det viktigste er nok likevel at du leser mye og tar lærdom av andre forfattere, og helst finner likesinnede, om du ikke allerede har gjort det, som kan gi konstruktiv kritikk på det du skriver.

  6. Balta Tsar d-y. Edda

    Ufattelig at man sitter åpent og innrømmer at man anmelder et litterært verk forfattet av en kamerat ... ikke en eneste setning i anmedelsen kan dermed tas alvorlig.

    Verre korrupsjon har vel ikke vært sett siden den godeste Roar Sørensen herjet på Litteraturbloggen, der han under en rekke falske nick roste seg selv opp i skyene!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *