Hopp til innhold

Luftig pariserloff og tørt franskbrød

Dessverre har jeg ikke lest mange skjønnlitterære bøker de siste to årene, da jeg har vært beskjeftiget på annet vis (og er det fremdeles; mer om den saken i løpet av en måneds tid). Men de siste tre månedene har jeg lest hele to litterære klassikere fra 1930-tallet av mer eller mindre fransk karakter, den ene skrevet av en amerikansk forfatter bosatt i Paris, den andre skrevet av en fransk forfatter bosatt i Frankrike, Afrika, USA og atter Frankrike.

Voilà:

tropic-of-cancer
Henry Miller: Tropic of Cancer (1934)
reisentilnattensende
Louis-Ferdinand Céline: Reisen til nattens ende (1932)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Henry Millers Tropic of Cancer leste jeg i original engelsk versjon nå i oktober, mens Célines Voyage au bout de la nuit ble lest i Axel Amlies norske oversettelse i juli, siden jeg så langt i livet uheldigvis ikke har tatt meg tid til å lære fransk.

I eget avsnitt bemerket: Jeg var skeptisk til å lese en oversettelse fra så langt tilbake som 1967, siden erfaringen viser at oversetterkunstens etos har endret seg (til det bedre) siden da. Per Qvale problematiserer dette i en meget interessant artikkel om Thomas Manns Der Zauberberg, som først ble oversatt til norsk av Finn Halvorsen i 1935 under tittelen Trollfjellet, og som Qvale selv oversatte til Trolldomsfjellet i 2002. Artikkelen heter "Klassiske kutt" og kan leses på nett i tidsskriftet Forfatteren 3/02, s. 15-19. Kort sagt hadde oversettere før ca. 1980 en tendens til å forkorte, forenkle og forvrenge originalverket i større eller mindre grad. Om dette har skjedd med Reisen til nattens ende, vet jeg ikke, men da vi på litteraturvitenskap grunnfag gjennomgikk Flauberts Madame Bovary, oppdaget jeg at min utgave, Peter Rokseths oversettelse fra 1930, var blitt sløyet både her og der.

Et wikipediaresymé av Célines og Millers bøker kan jo her være på sin plass.

«Vår reise går fra livet til døden,» sier Céline i en erklæring i begynnelsen av romanen. Den er skrevet i jeg-form og har sterke biografiske trekk, i alle fall på det følelsesmessige planet. Romanen begynner med at fortelleren må ut i krigen i 1914. Krigen er fullstendig meningsløs i sin råskap og uhygge. Dimittert sendes han til Afrika for å tjene fedrelandets interesser i koloniene. Varmen, uhyggen, sumpfeberen og korrupsjonen driver fortelleren ut på havet, og et skip plukker ham opp på seilas til USA. Han blir skiftarbeider på Ford-fabrikkene, som blir et nytt helvete, men han møter kjærligheten hos den prostituerte Molly. Likevel forlater han henne og ender opp i Frankrike, hvor han arbeider som lege i fattigkvarteret. Nød og nederlagsfølelse jager ham videre til han tar arbeid ved et sinnssykehus.

De norske bokklubbene oppsummerte Krepsens vendekrets (oversatt til norsk av Axel Jensen, passende nok) slik:

Sivilisasjonen er død. Kunst og sex står igjen som det eneste virkelige. Dette er forfatterens desperate budskap med denne boka, og denne anarkistiske holdningen til livet er bokas bærebjelke i større grad enn dens handling. Boka er fragmenter fra forfatterens første år i Paris. År preget av nettopp dette at det eneste virkelige er kunst og sex.

Begge bøkene vakte oppsikt i sin tid og er blitt stående som monumenter i 1900-tallets litteraturhistorie. Jeg leste dem fordi kyniske menns semiselvbiografiske fortellinger har en viss appell til meg. Spesielt når forfatterne ikke er skuggeredde, men våger å utfordre Gud og hvermann på sin vei. Dagens litteratur er fylt til randen av et feelgood-dilldall som kun bekrefter anerkjente normer og konvensjoner, akkurat som den såkalt samfunnskritiske krimlitteraturen. Ja, i Vesten lever vi i en nedgangstid, på alle vis. Og den kulturelle nedgangen er bare en del av det store bildet. Men også en viktig del.

Reisen til nattens ende har en ganske tydelig historie sentrert rundt hovedpersonen Ferdinand Bardamu, som også er en kondensert fremstilling av Célines eget liv over en del år. Vi blir kjent med en rekke halvtomsete og elskverdige bipersoner, og vi får ta del i Bardamus refleksjoner over alt fra slagmarkens redsler i første verdenskrig til de offentlige toalettene i New York, alt sammen skildret med svart humor og ikke så lite menneskeforakt.

Menneskeforakt - og kanskje spesielt misogyni - er det mye av i Tropic of Cancer også, men til forskjell fra Célines bok er det ikke noen historie å snakke om i Millers stream-of-consciousness-refleksjoner. Miller i boken er forfatter, men bruker mesteparten av tiden på å surre rundt i Paris, treffe sine kunstnerkompiser og en serie med ansiktsløse damer, ofte kalt "cunts", samtidig som han håper at kona i USA skal sende ham mer penger. Tropic of Cancer er en nøkkelroman, skal man tro den engelske wikipediaen, for de viktigste bipersonene er basert på folk Miller kjente i sine Paris-dager.

Likevel er det ikke slik at vi på noe vis blir kjent med Millers figurer. De kommer og går som margspøkelser. Det viktige i hans roman er narsissismen, språket, de saftige skildringene av denne latrine av en planet (for å låne et fyndord fra Bjørneboe). Den evige jakten på penger og sex dominerer romanen, og det er sjelden noen genuin menneskelighet å spore i Henry Miller, bortsett fra i enkelte øyeblikk, som her:

I want to be able to surrender myself to a woman. I want her to take me out of myself. But to do that, she's got to be better than I am; she's got to have a mind, not just a cunt. She's got to make me believe that I need her, that I can't live without her. Find me a cunt like that, will you? If you could do that, I'd give you my job. I wouldn't care then what happened to me: I wouldn't need a job or friends or books or anything. If she could only make me believe that there was something more important on earth than myself. Jesus, I hate myself! But I hate these bastardly cunts even more--because they're none of them any good.

Det er ikke forfatterens nihilistiske, kyniske, menneskefiendtlige moralsyn som er problemet. Moral er aldri et problem for kunsten (noe jeg skal si mer om i et senere blogginnlegg), problemet med Tropic of Cancer er at den forsaker substans for form. Formen er fantastisk, det swinger av hver eneste setning, og mange av Millers "musings" er innsiktsfulle og tankevekkende. Men det som skjer i romanen, er for-bausende kjedelig. Det er ingen fremdrift, ingen oppdrift, ingenting som står på spill.

Reisen til nattens ende henger de kyniske refleksjonene i det minste på en tentativ historie. Det foregår alltid noe som angår og påvirker hovedpersonen. Vi forstår hvorfor Bardamu kun kjenner forakt for sin jobb i "Nedre Kongos Utsugnings-kompani". Men hvorfor er alt bare "cunts" for Miller? Det er ingen forklaring, det er bare jamring. Det er ingen struktur, bare kaos. Og det er dessverre ikke et kaos som er altfor forlokkende.

Både Louis-Ferdinand Céline og Henry Miller er meget skriveføre og intelligente menn. Språket og refleksjonene er deres styrke. Det er ingen store overraskelser i Célines historie, intet vendepunkt å snakke om, men i det minste skjønner man psyken til en mann som gjennomgår det Bardamu gjennomgår. Hans historie gir mening.

Det samme kan ikke sies om Henry Miller i den plottløse Tropic of Cancer. Det er ingenting som går opp eller ned her, det er ingen forløsning eller forsøk på å se ting utenfra. Det blir en endeløs onani foran speilet - med en heller svak ereksjon.

Boken var naturlig nok banebrytende i sin skamløse omtale av sex og kjønns-organer i en tid da denslags var tabu (og boken forble forbudt i USA og Stor-britannia i nesten 30 år), og jeg skjønner utmerket godt at forfatteren Henry Miller kunne ha behov for å skrive en slik bok. Som han bemerket til en venn: "I start tomorrow on the Paris book: First person, uncensored, formless - fuck everything!" Noen ganger må en forfatter simpelthen tømme seg for giften i sitt indre, og noen ganger finner akkurat denne giften gjenklang i en redaktør, et knippe lesere, kanskje sogar en del personer høyt på strå som finner at denne boken, denne unike, halvgale boken, taler til dem.

Tropic of Cancer talte ikke til meg. Språket var en fryd å lese, om det hadde for-skanset seg til noen få sider. Men den evinnelige surrealismen uten mål og mening gir meg intet incitament til å forfølge en litterær karakter gjennom tre hundre sider. Jeg applauderer konvensjonsrasering og normbryting i litteraturen, men jeg fast-holder at litteraturen bør finne en vei inn i det almenmenneskelige. Til syvende og sist er det nok et spørsmål om verdensbilde. Selv en bok som roper ut "fuck everything!", vil gripe dypere dersom den også "loves something".

Interessant nok så jeg filmen Henry & June like etter at jeg hadde lest Tropic of Cancer. Filmen handler om Henry Miller og hans forhold til Anaïs Nin i den tiden han skrev Tropic of Cancer, og er basert på en bok som er basert på Nins dagbok. Uten at jeg skal gå så langt som til å kalle filmen et mesterverk, er den som erotisk, menneskelig og kunstnerisk drama langt mer involverende og tankevekkende enn Millers roman.

Henry Miller (Fred Ward) og Anaïs Nin (Maria de Medeiros) i filmen "Henry & June".

Jeg tror denne filmen maler et langt mer ærlig og sannferdig (om ikke nødvendigvis sant) bilde av Henry Miller og livet i Paris enn Tropic of Cancer gjør. Den endimen-sjonale, deprimerte hedonisten i romanen interesserte meg i alle fall langt mindre enn Fred Wards machoromantiske skuespillertolkning. Når det er sagt, var det likevel Maria de Medeiros som stjal showet med sin intense, intelligente og mange-sidige fremstilling av Anaïs Nin. Nå vil jeg ikke vite hvordan det virkelig forholdt seg i Paris' bohemstrøk på 1930-tallet. Denne kunstnermyten holder lenge.

Facebook

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.