Hopp til innhold

Mayas slør

Ett år har passert siden jeg sist skrev noe fornuftig om min litterære gjøren og laden, 17. desember 2012. Et begivenhetsrikt år har det vært, på godt og vondt. Jeg er fristet til å sitere Friedrich Nietzsche, som i forordet til Morgenrøde skrev noe om at han hadde boret i undergrunnen og vandret på ensomme, slyngete stier og såvidt var sluppet fra det med skinnet i behold. Vel, en parafrasering får holde.

Det er jo en gang slik at på en offentlig blogg kan man sjelden presentere de underliggende beveggrunner, man er nødt til å fortelle den historien alle kan leve med, og trekke Mayas slør over resten. De underliggende beveggrunner får heller opptre i min fremtidige (selv)biografi, eller også i min Nachlass.

Så for å holde oss i forestillingens verden og la viljeverdenen forbli skjult for innsyn (om man får benytte disse schopenhauerske begreper en smule liberalt), var 2013 et år hvor gudene testet min karakter på flere områder av livet. Men alt henger jo sammen med alt, og vi forblir i den litterære forestillingen. Som man kunne lese 17. desember 2012, var jeg i en "tung og møysommelig prosess" med "nedkutting og omskrivning" av Det absolutte nullpunkt, "den antatte andreboken". Manuset hadde tilbragt første halvdel av 2012 hos forlaget, noe man kunne lese om i juli samme år. Deretter bedrev jeg en snirklete omskrivning helt frem til påsken 2013.

Dessverre førte ikke denne omskrivningen til at romanen antok de proporsjoner og kvaliteter som syntes nødvendig for utgivelse, noe jeg fikk vite av forlaget i slutten av mai i fjor. Jeg bestemte meg da for å sende manus til et knippe private lesere som gav meg tilbakemelding i løpet av alt fra noen få uker til en del måneder. Den tilbakemeldingen som imidlertid kom til å veie tyngst for meg, var den Tranås sendte meg 31. juli 2013, titulert "Raseriets brev". Som antydet i tittelen, var det ikke en direkte hyggelig omtale, men den skar inn til benet og eksponerte store deler av min litterære karakter i et lite flatterende lys. Selv om Tranås riktignok åpnet for at manus kunne reddes ved å fjerne og omskrive de mest uhyrlige aspektene, stod det etterhvert klart for meg at dette var et håpløst prosjekt. Omskrivningen, altså - ikke romanens idé som sådan. Jeg tror nemlig fremdeles at den litterære grunntanken er livskraftig. Rolf Klaudiussen foreslo i høst at jeg kanskje burde skrive alt på nytt, uten å skjele til det gamle manus. Det var en god idé, og kanskje det eneste som vil hjelpe. For siden 2007 har jeg ervervet meg mange modifikasjoner av min karakter, og dette manus er rotfestet i en stivnet hybrid av "Landgaard 2007-2013». Det må gjøres rent bord dersom Det absolutte nullpunkt skal bli bok.

Som jeg fortalte om i "Forfattertilværelsens overvundne treghet" i november 2011, da jeg trodde meg noenlunde ferdig med Det absolutte nullpunkt, planla jeg å vende tilbake til masterstudiet i filosofi og fullføre den evinnelige oppgaven som jeg begynte med mange år tidligere. Ja, jeg nevnte det forresten også som et PS 15. juli 2012. Fra og med høsten 2012 har jeg vært gjeninnskrevet som masterstudent ved UiT - Norges artigste universitet. Uheldigvis fikk jeg ikke gjort så mye det første året, siden jeg både måtte akklimatisere meg til akademia nok en gang og omskrive nevnte roman. Mens jeg hadde nevnte roman inne hos private lesere sommeren 2013, planla jeg å starte med masteroppgaven for alvor.

Men det som da skjedde, var at jeg oppdaget Arthur Schopenhauer, på mange måter Nietzsches filosofiske forgjenger, og plutselig stod det klart for meg at det er stor forskjell på å være en ressentimentløs supermann som marsjerer gjennom verden med sin vilje, og å være en traust hverdagssliter som jonglerer med brannfakler mens han balanserer på line over en ormegrav. Det er lett å tro seg klokere enn man er, som Tranås skrev i "Raseriets brev". Jeg leste Schopenhauer og følte meg rammet inn i dypet av min forpurrede vilje. Kunne jeg bruke av min egen livserfaring? Jo, jeg kunne, men jeg maktet ikke å holde meg på den smale, akademiske sti. Kun som estetisk fenomen kan verden rettferdiggjøres, skriver Nietzsche i Tragediens fødsel, og der hvor vitenskapen sier stopp, er det kunsten som må overta. Jeg skrev en ny roman in inferno.

Denne romanen, som jeg avstedkom i løpet av fem uker sommeren 2013, har gått et par runder hos lesere og forlag, og mens jeg skriver dette, foreligger det et redaksjonelt forslag til omskrivning som kanskje kan gjøre romanen utgivelsesverdig. Aberet er at jeg, etter at jeg kom meg ex inferno, har startet på ny frisk med masteroppgaven. Så da har jeg nok en gang to prosjekter på samme tid, pluss bokhandelstillingen, og det er åpenbart at minst én av dem må vike. "If you chase two rabbits, you will lose them both", som indianerne sier (fikk jeg vite i Civilization IV).

2014 er det året hvor jeg må fullføre min masteroppgave. Romanmessigheter får innta baksetet inntil videre. Slik taler min vilje per nå.

Facebook

2 kommentarer til “Mayas slør

  1. Rolf

    Bloggen din ble med ett flere hakk mere leseverdig. Dette vil man (trolig også vi) ha mer av! "Lus-Lars" skal omfavnes og løftes frem i det grelle lyset fra gatelykten. Men ikke avluses. Mer av dette! (Jeg gjentar meg selv.)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.