Ja … nå er det vel flere tusen lesere og bekjente som har vrengt skallen inn ut de siste åtte månedene, lurende på hva som hendte etter at jeg sendte manus til Det absolutte nullpunkt til redaktøren i november. Først fikk jeg, allerede i januar, en konsulentuttalelse. Dens konklusjon kan vel beskrives som mildt positiv, og etter det måtte jeg vente ganske lenge før min eminente redaktør hadde tid til å tråkle seg gjennom de seks hundre manussidene jeg hadde lirt av meg.
Men nå er vi i gang, og all ventetid er glemt. Tidligere denne uken fikk jeg en redaksjonell tilbakemelding. Og jeg kan si såpass som at vi kommer til å gå videre med prosjektet. Men hva dette er, hva det skal bli, står ikke helt klart for oss ennå. Jeg brukte nesten fem år på å skrive meg gjennom romanen. Mye skjer på fem år, og sannsynligvis er det blitt et litterært virvar av dimensjoner. Planen nå er at jeg skal lage en oversikt over plottet og sende den til redaktøren, så skal han kommentere den, og vi skal prøve å nøste oss frem til hva som er romanens essens. Det er ting som tyder på at dette er en thriller, selv om jeg er litt bekymret for at en genresetting skal innskrenke romanen i henhold til visse fasttømrede konvensjoner. Men bekymring, beschmymring! Dette er gøy.
Som et lite PS kan jeg jo nevne at jeg tidligere i år søkte meg inn på master i filosofi, havende i tankene å skrive den gjenstående masteroppgaven og bli ferdig med studiet en gang for alle. Jeg har fått tilbud om plass til høsten og sitter her med en svarslipp hvor jeg skal krysse av for JA, jeg tar studieplassen eller NEI, jeg tar ikke studieplassen. Jeg kommer nok til å svare JA, men det kan virkelig bli festlig å se om jeg klarer å jonglere bokhandel, masteroppgave og romanomskrivning – tre potensielle heltidsjobber – samtidig.