For enkelhets skyld holder jeg meg til følgende wikidefinisjon av idéromanen:
«En idéroman er en betegnelse som dels brukes om en roman der en forfatter har et klart budskap som betones sterkt enten eksplisitt eller implisitt i handlingen, eller et verk på romanform som speiler flere ideer som brytes i en bestemt tidsepoke. En idéroman av den første typen, hvor budskapet blir entydig framstilt og er et hovedpoeng i verket kalles gjerne tendensroman.»
Man kan med andre ord tale om to typer idéroman: Den ene hvor forfatteren har et tydelig budskap han prøver å formidle, og den andre hvor forfatteren kun er interessert i å la ideer brynes mot hverandre, uten å gi noen av dem sin klare preferanse. Det kan imidlertid snakkes om enda en type, hvor ideene er langt mer implisitte, hvor ideene også kan «litterariseres» inn i formen, ikke bare være en del av innholdet.
Jeg skal snart utdype dette, men først vil jeg sitere fra konsulentuttalelsen jeg fikk fra forlaget Damm i 2004, på et romanutkast jeg sendte inn (det var romanen jeg arbeidet med før jeg begynte å skrive Herrer i åndenes rike):
Særlig Nietzsche-tematikken er dårlig; det er ikke slik at en tenker preger en tekst dersom hans navn nevnes tilstrekkelig ofte, heller ikke en utlegning av tankene hans gjør det; skal man la en tekst være influert av Nietzsche, er det mot handlingen man må vende seg, gestaltningen, det er der romanens liv befinner seg, og det er derfor det er en kunst å skrive godt om slike ting: hvordan gestalter man ideer og forestillinger man har tilegnet seg når man har lest f.eks. en filosof? Å benevne leseakten går ikke, å spekulere videre går ikke (hvis man da ikke selv er en tenker av betydning), det må handling til, bevegelser, sansninger, liv.
Konsulentuttalelsen er forøvrig skrevet av Karl Ove Knausgård, den gangen han, i likhet med meg i dag, var en strevende enboksforfatter.
Denne romanen, som jeg kalte Paradigma og arbeidet med fra 2003 til 2004, skulle jeg gjøre til en nietzscheansk roman, tenkte jeg. Jeg visste imidlertid ikke hvordan.
Knausgård har selvfølgelig rett i at en roman ikke blir nietzscheansk av at romanpersonene nevner Nietzsches navn eller leser Nietzsches bøker. Men den blir, som han også sier, heller ikke nietzscheansk av at romanpersonene eller forfatteren forteller om Nietzsches ideer. Det kan imidlertid være nærliggende å gjøre nettopp det når man har lest seg opp på en bestemt livsanskuelse og har lyst til å skrive en roman hvor man formidler denne.
Så hvordan skal man formidle ideer i litteraturen? Da Erik Bjerck Hagen anmeldte Erik Fosnes Hansens Beretninger om beskyttelse under tittelen «Språklig og tankemessig vanmakt» (Vinduet 16.12.1998), la han samtidig en habil kategorisering til skue:
Grovt sett kan ideer brukes på tre ulike måter i litteraturen.
For det første kan de prøves ut, konkretiseres og brynes mot konkurrerende ideer i et fortettet og ofte ambivalent eller komplekst tematisk drama.
For det andre kan de knytte an til litteraturens grunnleggende modus eller idé, nemlig fiksjonen eller imaginasjonen, slik at de belyser og belyses av selve den litterære handling. (...)
For det tredje kan litteraturens ideer søke å utfordre og omstøte leserens livsanskuelse med en alternativ livsanskuelse. På dette siste trinnet finner vi både de mest trivielle og ureflekterte forfattere og giganter som Stendhal, Tolstoj, Dostojevskij, George Eliot, D. H. Lawrence, Thomas Mann og Norman Mailer. Hvis en slik større idémessig ambisjon skal kunne fungere, må imidlertid forfatterne faktisk være i stand til å konkurrere med filosofer, psykologer, teologer og paradigmatiske vitenskapsmenn når det gjelder intellektuell visjon og argumentasjonskraft. Dårlige ideer avsløres like nådeløst i skjønnlitteraturen som i de andre skrivemåtene.
Det tredje trinnet er Knausgård inne på når han skriver at «å spekulere videre går ikke (hvis man da ikke selv er en tenker av betydning)». Isteden må det handling til, liv, sansning, hvilket bringer oss til det første trinnet:
Hvis man skal skrive en idéroman, hvor man altså søker å fremme eller problematisere en idé, vil det være fornuftig å konkretisere denne ideen i en person, og så la personen handle ut ifra ideen, og sogar handle mot andre personer drevet av andre ideer. Hvis dette gjøres ved hjelp av stråmenn, det vil si at hovedpersonens ideer med letthet overkjører motstandernes ideer, er vi farlig nært tendensromanen (hvor forfatterens budskap er rimelig entydig og ensidig), men hvis forfatteren setter opp plausible ideer, eller la oss kalle det livsanskuelser, som han lar brynes mot hverandre i et sterkt drama, hvor det ikke er umiddelbart åpenbart at den ene ideen er bedre enn den andre, har vi en virkelig idéroman. Gjøres dette med tilstrekkelig stor «intellektuell visjon og argumentasjonskraft», kan det kanskje hende at vi beveger oss mot det tredje trinnet Bjerck Hagen snakker om, hvor ideene faktisk kan «utfordre og omstøte leserens livsanskuelse med en alternativ livsanskuelse».
Her kommer vi forøvrig inn på hermeneutikkens domene, for jeg har en viss tro på at forfatteren skriver halvparten av romanen, mens leseren skriver den andre halvparten mens han leser. Jo mer bastant en forfatter hamrer igjennom sine ideer (tendensroman), desto mindre kan leserens bruke av egne sine ideer, assosiasjoner, erfaringer - noe som vil påvirke, sogar innskrenke, leseropplevelsen. Vi har for eksempel en forfatter og filosof som Ayn Rand, som i sine mest kjente bøker, Atlas Shrugged (De som beveger verden) og The Fountainhead (Kildens utspring), ikke levner leseren den minste tvil om hvilke ideer som er absolutt gode og sanne, og hvilke ideer som er absolutt onde og usanne. Det er intet rom for hermeneutisk fortolkning av ideene. Det betyr imidlertid ikke at det ikke er noen som vil bli påvirket eller forandret av å lese bøkene hennes, og som tendensromaner er de fengende, men noen stor litterær åpenbaring synes jeg ikke de er.
Den andre måten å bruke ideer på, ifølge Bjerck Hagen, er å knytte dem an til litteraturens grunnleggende modus, nemlig fiksjonen, slik at de belyser og belyses av den litterære handling. En nietzscheansk måte å gjøre det på vil kunne være for eksempel å gjenfortelle, gjenskape, forvrenge historien om Zarathustra (fra Nietzsches Slik talte Zarathustra).
Jeg vil forøvrig hevde at man på dette trinnet også kan la ideene inngå som en del av formen istedenfor innholdet. En sentral idé hos Nietzsche er perspektivismen, altså at enhver sannhet er basert på et bestemt perspektiv, hvilket gjør objektiv sannhet til en problematisk, kanskje ikke engang oppnåelig eller mulig størrelse. En nietzscheansk roman kunne vært konstruert slik at leseren kun fikk perspektiver, aldri objektiv sannhet. Det har vært påstått at Jan Kjærstads bøker, kanskje spesielt Jonas Wergeland-trilogien, er gode eksempler på dette.
I den grad Herrer i åndenes rike (2006) er en idéroman, befinner den seg på det første trinnet Bjerck Hagen snakker om. Den gestalter romanpersoner som er filosofiske «typer», dvs. bærere av ulike ideer, og disse personene braker sammen som følge av forskjellige idékonflikter i løpet av romanen. Imidlertid er det åpenbart hvor sympatien ligger, hos hovedpersonen og hans nietzscheanske livsanskuelse (selv om det riktignok ikke går på skinner hele veien til siste side). Min kongstanke - og kanskje min ulykke - var at jeg gjerne ville at boken skulle omstøte livsanskuelser, men jeg tror ikke lenger dette er noe en forfatter kan bestemme seg for. Det vil alltid avhenge av hvilke lesere man får, hvilken tidsånd boken treffer.
Når Trånås skriver at han «håper å omsette noen tanker i litteratur», er det et dristig prosjekt som sannsynligvis vil strande dersom forfatteren bestemmer seg for at han skal kle sin filosofi i pappfigurer og la disse agere som marionetter under idéforfatterens stødige hånd. Det er muligens også der Roar Sørensens har truffet kvist i sitt forsøk på å argumentere litterært for at den lykkelige hore eksisterer. Ken Jensen forsøkte noe lignende i sitt førsteutkast av Sverdmesteren (2002), hvor ideene som ble formidlet, var pur New Age - alle er brødre og søstre, den altomfattende kjærlighet er alfa og omega - samtidig som «the good guys» drepte for fote. Ideene ble formidlet i dialog, men hadde ingen innflytelse på romanpersonenes handlinger; ideene var derfor, som Knausgård skrev i konsulentuttalelsen til min roman, intet annet enn «emblemer. De har betydning, men ikke liv, ikke troverdighet. Alt er utvendig, alt er avstand - jeg tror ikke et sekund på det.»
Hvis noen skulle ha blitt overmåte nysgjerrig på hele konsulentuttalelsen, ligger den forøvrig her: Konsulentuttalelse fra Damm. Jeg er i hvert fall nysgjerrig på hele konsulentuttalelsen Roar Sørensen fikk på Kirot Avenue.
Det er mange grunner til at en forfatter vil skrive en roman, men hva er grunnen til at man vil skrive en idéroman? Jeg tror det som regel begynner med en sterk overbevisning, et brennende ønske om å formidle sine meninger, sitt livssyn. Man gestalter så en roman rundt denne ideen, men alltid med fare for at ideen skal bli for åpenbar. Ikke det at det ikke kan fungere som litteratur, men vi ønsker jo samtidig å skrive bøker som tar leseren med på en spennende reise inn i ukjent terreng, fremfor å peke ut alle høyre- og venstresvingene i en fastlagt racerbilbane.
I romanen jeg nå arbeider med, som jeg opprinnelig så for meg som en gjennomført idéroman, har jeg valgt å tone ned ideenes kamp og beven til fordel for det menneskelige drama. Nå er jeg heller ikke ute i en tendensromanisk ærend, jeg prøver ikke å prakke én bestemt livsanskuelse på leseren. Jeg har kanskje endelig tatt til meg det redaktør Frederik Lønstad skrev i avslagsbrevet som fulgte med konsulentuttalelsen:
Du skriver at ditt ønske «for romanen er at den skal bevege seg i skjæringsfeltet mellom liv, filosofi og litteratur». Ambisjonen er fin, men skal du skrive en roman er det kanskje best å ha nettopp det som ambisjon: Å skrive en roman?
Så egentlig er det visst bare tull å sette seg fore at man skal skrive idéromaner. Vil man absolutt formidle sine meninger, kan man like gjerne gjøre det i en Facebook-gruppe, eller en litteraturblogg, eller et leserinnlegg i avisen, eller, hvis man tilhører eliten, en essaysamling.
(Prepublisert på Litteraturbloggen 24. oktober 2011)
Jeg har hittil brukt fem dager og kommer nok til å bruke minst fem til før jeg er ferdig med å rette opp i alt det jeg markerte med rødpenn i manus mens jeg leste det fra side 1 til 392.
