Peter Handke: Et hvisk i øret fra en død gudfar

Postet tirsdag 19. oktober 2010, kl. 12:00
av Landgaard
Kategori: Oversettelse

Peter Handke
Denne historien begynner med en drøm i et annet land. Storm og regn pisker over felten på Krimhalvøya i oktober 1943, hvor en fortapt gjeng Wehrmacht-soldater venter på «det seierrike tilbaketoget». I et telt sitter overkorporal Gregor Siutz på huk og skriver til familien i det fjerne Kärnten: «Etter adskillige dager finner jeg endelig tid til å fortelle dere at jeg fremdeles er i live. Selv om dette livet nok ligner mer på det de første menneskene levde, enn på livet i det høykultiverte Tyskland.»

Med denne historien som bakgrunn har forfatteren Peter Handke skrevet teaterstykket Immer noch Sturm (Fremdeles storm) om sin onkel og gudfar Gregor Siutz, som kjempet på østfronten under krigen. 

Artikkelen om Gregor Siutz og Peter Handke er skrevet av Malte Herwig, som 9. november utgir en biografi om den østerrikske forfatteren, Meister der Dämmerung: Peter Handke.

Les mer på Vagants hjemmesider.

2 kommentarer »

Kommentar av Rune Ulv

Kikker innom her med ujevne mellomrom. Ofte interessant lesning, som dette.

Lidenskapene, ofte manifistert i ideoligiene, var jo en essensiell del av Europas sjel. Jeg tør også påstå at slik sett, med skrammer og sår var det et mangefasettert Europa som det gikk an å elske. Det er kanskje forståelig at identiteten framstår som langt svakere i konturene etter samlingen under EU – fanen. En uferdig skjønnhet kan man jo for så vidt beundre – skjønt uten at følelsene er med.

Likevel kan en undres hva som skjer under overflaten nå – og hva vil dette eventuelt bety for Europas framtid. Det er kanskje ikke alle som lever utelukkende i en medievirkelighet, der hvor den kollektive hukommelsen knapt nok strekker seg fra den ene dagen til neste.

Postet mandag 25. oktober 2010, kl. 11:09

Kommentar av Landgaard

Hyggelig, Rune Ulv. (Hm, litt sånn vikingnavn, det der.)

Jeg har hatt noen av de samme tankene. En gang var det Det franske, Det tyske, Det italienske … fremdeles er nok identiteten der i det kulturelle, i hvert fall sett innenfra, men politisk har det jo blitt merkbart annerledes.

Noe jeg syntes var en smule trist, var at tyske mark og franske franc forsvant. Århundregamle myntenheter. Med et byråkratisk pennestrøk hvisket vekk.

Men alt dette er selvfølgelig bare konsekvensen av at Europa ikke lenger er den ledende verdensdelen. Vi klarte å ødelegge det fortrinnet på egen hånd, via to verdenskriger.

Postet onsdag 27. oktober 2010, kl. 14:53

RSS-strøm med kommentarer til dette innlegget.

Skriv en kommentar.