Kommentarer til: Utlevering har et hevnmotiv?

Av: Per Bjørnar Grande

Per Bjørnar Grande — Sat, 24 Jul 2010 23:26:42 +0000

Angående Min kamp: Når folk leser om Jon Fosse og Ragnar Hovland om 40 år, har teksten liten biografisk interesse. Da står bare den litterære kvaliteten igjen. Det er først da man vil se hvilke kvaliteter teksten har.

Forøvrig synes jeg Min kamp bind 1 og 5 er noe av det beste jeg har lest på lenge. Forhåpentligvis er det ikke umiddelbar gjenkjennelse som skaper det inntrykket.

Av: Landgaard

Landgaard — Sun, 11 Jul 2010 15:13:22 +0000

Du mener altså, i likhet med meg, at man ikke skal legge bånd på sine lidenskaper når man skriver litteratur, selv om motivet godt kan være lite “ærerikt”, som f.eks. hevn.

Men bruken av virkelige navn, som riktignok bare er begrenset til enkelte personer, er jo et bevisst virkemiddel hos Knausgård, i hans forsøk på å skape illusjonen av at dette er virkeligheten – vorter og alt.

Av: Roar Sørensen

Roar Sørensen — Thu, 08 Jul 2010 22:34:13 +0000

Jeg har jo ikke lest disse bøkene, så det blir vanskelig for meg å si noe om det.

Men man bør spørre seg: Er hevn noe galt i litteraturen? Har ikke drøssevis av forfattere “hevnet” seg (på familie, venner, lærere, samfunn, systemer, politikere, institusjoner, diktatorer, diktaturer, osv.) gjennom bøkene sine? Er ikke nesten alle bøker av virkelig kvalitet en slags hevn mot noe eller noen? Forfatteren har opplevd noe vondt og vanskelig. Nå vil han ha oppreisning gjennom kunsten, gjennom litteraturen. Tipper det går an å finne tusener på tusener av slike bøker.

Mer hevn, sier jeg bare. Det virker som om det er et glimrende motiv og utgangspunkt for å skrive god litteratur. (Selv om slike bøker fort kan dratte ned til å bli fanebærere for forfatterens kampsaker og den slags.)

Likevel er jeg litt enig med Grande her: Det kan fort bli smakløst, dumt og pinlig – med mindre det er veldig godt skrevet – når man absolutt skal tyte ut alt som er av virkelige navn på steder og personer. Har mine tvil om at en bok virkelig blir noe særlig bedre rent litterært av sånt. Bedre å holde litt tilbake. Slik for eksempel Sandemose gjorde i “En flyktning krysser sitt spor”. Alle visste hvilken by – Nykøbing på øya Mors i Limfjorden i Nord-Jylland – han siktet til. Men han skrev det aldri. Nevnte aldri noen navn. Og resultatet ble en påle i den nordiske litteraturen.

Av: Landgaard

Landgaard — Thu, 08 Jul 2010 22:10:08 +0000

Hva med hevnmotivet, Roar? Det er vel det som er Grandes hovedpoeng. Pengemotivet later til å være et mindre vellykket bipoeng, slik jeg ser det.

Av: Carolius O've Knøsgaard

Carolius O've Knøsgaard — Thu, 08 Jul 2010 09:02:08 +0000

“Nei, nei, nei.”

Faen faen faen!
Faens forbanna fittehelvete!

Av: Roar Sørensen

Roar Sørensen — Wed, 07 Jul 2010 23:37:12 +0000

Lite gjennomtenkt kritikk det Grande her kommer med. Knausgård tenkte nok sist av alt på penger mens han skrev dette gigaverket. Eller på “reality er hva folk vil ha”.

Hele prosjektet vitner om et gigantisk eksperiment han måtte vite kunne gå rett i dass. Ja, han kunne ikke engang være sikker på at noe forlag ville ha det.

Da, i etterkant, å komme med slike påstander – at Knaus liksom skal ha gitt folket det folket vil ha, og prøvd nettopp på dette – det synes jeg faller på sin egen urimelighet.

Men man kan selvsagt diskutere dette fenomenet uavhengig av Knausgård. Og da blir det mer interessant. For i dag – ETTER Knaus’ suksess – er det sikkert mange som drømmer om å gjøre det samme og håve inn ti millioner.