Hopp til innhold

Tilbakeblikk på et skrivende liv

Ja, det er blitt lite blogging i det siste. Det pleier å være slik. Jeg veksler mellom ulike modi, ulike faser. Med lesning, med skrivning, med blogging, med trening, med det sosiale. Det er vanskelig for meg å være like hypp på én ting hele tiden.

Men for tiden skriver jeg rimelig jevnt på Det absolutte nullpunkt, romanen jeg har holdt på med i tre år. Det er et helsikes liv. Den forrige romanen tok det tre måneder å skrive. Men prosjektene er såpass forskjellige. Slik forsvarer jeg det. Og forrige gang tillot jeg meg å være langt mer ukritisk under skrivningen. Det klarer jeg ikke nå, noe som egentlig er dumt. Førsteutkastet bør skrives relativt ukritisk, for å bevare trykket og få ordene ned på skjermen. Det er alltid tid til omskrivning etterpå.

Men når sant skal sies, hadde jeg holdt på med det samme prosjektet i noen år. Egentlig hele tiden. Egentlig brukte jeg  ti år på den første romanen.

De fleste forfattere begynner å skrive fordi de elsker å lese. Jeg begynte å lese fordi jeg elsket å skrive. Det er rart. Som om jeg begynte i feil ende og måtte nøste meg frem til det utgangspunktet alle de andre hadde. I barndommen og ungdomsårene gikk det i Donald Duck og Fantomet. En og annen Hardyguttene. Og Tom Sawyers eventyr av Mark Twain, som jeg leste flere ganger. Den boken fascinerte meg til de grader, men den fikk meg aldri til å innse at det fantes en titanisk verden av litteratur der ute.

Jeg var riktignok medlem av en bokklubb for barn eller ungdommer. Leste en og annen ungdomsbok på sengen. Joda. Det var jo spennende, men fikk meg aldri til å utforske litteraturen på egen hånd. Selv da jeg begynte å skrive selv i 1996, var det ikke fordi jeg oppdaget at det fantes en norsk litterær institusjon bestående av forfattere. Nei, det var fordi jeg ble kjent med Ken Jensen, som noen av bloggerne her inne sikkert kjenner. Han var tre år eldre enn meg, og han skrev. Han skulle bli forfatter. Og jeg, som jo var full av historier i hodet, jeg hadde alltid vært en tenker og en grubler, hadde skrevet dagbok det året, fikk plutselig den helt nye forestillingen: at det gikk an å skrive skjønnlitteratur. Rart, for jeg var jo ikke opptatt av skjønnlitteratur, jeg bare likte historier.

Og da jeg først begynte å skrive, i 1996, skrev jeg røverhistorier. Av en eller annen grunn alltid fra fortiden. Krim, krig, horror eller action-adventure.

Hva var jeg inspirert av? Som sagt leste jeg nesten ikke bøker. Min inspirasjon kom fra dataspill. Mitt første romanforsøk, Mysteriet i Crouton Mansion (1996), låner rått fra Sierra On-Lines The Colonel's Bequest (1989). Storyen i spillet gir sånn noenlunde rammeverket for romanen, men jeg flyttet handlingen fra 1925 til 1913, gjorde store mengder research på perioden. Dette var kort før jeg fikk Internet (og Internet var forøvrig ikke like innholdsrikt som det er i dag), så konversasjonsleksika var viktigste kilde.

Når jeg i dag ser på de ca. 20 sidene jeg skrev før jeg oppgav prosjektet, gremmes jeg. Det er forferdelig å lese. Det er ikke bare fordi jeg ikke behersker fortellerteknikken så godt (grammatikken og ortografien var dog feilfri), men det er noe med den tåpelige jyplingtonen som går igjen i hele teksten. En umoden stemme som feilleser alle situasjoner og karikerer alle personer, ufrivillig.

Sommeren 1997 hadde jeg skrevet en del, men hadde fremdeles ingen følere ute i den litterære offentligheten, for meg forskanset litteraturens verden seg til Ken Jensen og de bøkene han eventuelt anbefalte. Jeg leste stadig lite, prøvde meg på Stephen King (Ondskapens hotell), men ble ikke hektet. (Senere skulle de fortelle meg at jeg hadde lest ondskapens oversettelse, en forkortet versjon av originalen. Slikt har norske oversettere heldigvis sluttet med nå.) Men så var det som om noe løsnet i juli det året. Jeg hadde hatt en drøm. Om en ung mann som ble skylt i land på en fremmed strand, i et fremmed land. Det ble utgangspunktet for romanen To øyer (1997-1999), mitt prelitterære kongsprosjekt.

Jeg sier prelitterær, for jeg var fremdeles en jypling uten den minste anelse om hva som rørte seg i bokheimen. Norsk samtidslitteratur var for meg en ubegripelig tåke av Dag Solstad-romaner om rare mennesker som levde på 70-tallet.

Skrivningen på To øyer var en prosess som virkelig satte fart i min litterære teknikk, på en slik måte at jeg kunne se at det jeg hadde skrevet for en måned, var mye dårligere. Det var frustrerende. Som å bygge en vei, bare for å oppdage at den stadig raser ut et stykke bak. Parallelt begynte jeg å skrive tekster og noveller. Det var en befrielse. Uttrykket ble mer helhetlig. Et typisk problem jeg også har når jeg skriver romaner, er at arbeidet tidvis antar form av en hengemyr. Jeg blir sittende fast i et bestemt uttrykk, en bestemt form. Skriver jeg noveller, er hver tekst en øy i seg selv.

Før jeg flyttet til Bergen sommeren 1999, forkastet jeg To øyer, et halvferdig, svært ujevnt og ganske langt manuskript på 150 A4-sider. Min opprinnelige idé med å reise til Bergen var å komme inn på Skrivekunstakademiet. Det mislyktes, så jeg begynte på almen litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen isteden, få år etter at disse superstudentene som nettopp var blitt superforfattere, hadde gått der. Jeg hadde riktignok lagt merke til den unge sørlendingen som brakdebuterte med Ute av verden forrige bokhøst, men jeg ante ikke at Karl Ove Knausgård og Tore Renberg nylig hadde trådt sine boots på samme gulvbelegg som meg.

Jeg pønsket på å sende inn novellene og korttekstene mine til Aschehoug under tittelen Samfunnsskygger (1997-1999). Jeg satt der med fingeren på printeknappen. Hadde nok papir. Kanskje jeg ville bli utgitt før jeg fylte 21? Rik og berømt? Aktet og æret? Nå var jeg også blitt en leser. På tampen av 1998 hadde jeg tatt skjeen i en annen hånd. Man kunne jo ikke være forfatter hvis man ikke leste og var opptatt av litteratur, for svingende. Jeg besøkte forlagenes hjemmesider og avisenes kultursider. Jeg skrev til og med e-poster til de fleste av forlagene for å spørre etter generelle råd til en forfatterspire, og på denne tiden var Internet blitt såpass utbredt i Norge at både Dagbladet og Aftenposten jevnlig oppdaterte sine respektive litteratursider. (Langt mer enn de gjør i dag, om jeg får være så fri.) For i tillegg til at jeg ikke hadde vært noen bokleser, var jeg heller ingen (papir)avisleser. Men på nettet oppdaget jeg den litterære offentligheten for første gang.

Det ble ikke noe av printingen eller innsendingen. Samfunnsskygger forlot aldri PC'en. Jeg fortsatte med noen halvhjertede romanforsøk den høsten, mens jeg studerte under litteraturvitenskapelige trollmenn som Arild Linneberg, Per Buvik, Atle Kittang og Lars Sætre. Forelesningene var en fryd. Imidlertid lå den foreskrevne lesemengden på ett skjønnlitterært verk i uken, og min udisiplinerte natur hadde ikke ærend om å holde tritt. Utrolig nok landet jeg på 2.4 etter muntlig den våren, etter å ha lest kanskje 30 prosent av pensum.

Skrivningen led under studiet. Jeg begynte kanskje å bli for kvalitetsbevisst,  skjønte at det ikke bare var å lire av seg historier og tro man skrev litteratur. Mot slutten av 2000 var jeg på besøk hos Ken, som på den tiden bodde et stykke utenfor Bergen. Selv bodde jeg på Fantoft Studentby, og han bodde på Kalanseidet, så det var en lang busstur. Vi snakket om litteratur. Jeg fortalte om mine lidelser. Kunne ikke skrive lenger. Han foreslo at jeg burde skrive om meg selv og min kamp for å bli forfatter. Eller i hvert fall om ting som opptok meg på et mer personlig plan.

Det var en ny tanke. Jeg hadde skrevet om meg selv i essayistisk form tidligere, men å skrive om meg selv i en rent skjønnlitterær tekst?  Sogar en roman?

Julen 2000 gjorde jeg alvor av ideen og begynte på en roman jeg kalte Spireroman (2000-2001). Inspirert av Stephen Kings On Writing, som jeg kjøpte like før jul, bestemte jeg meg for å skrive minst 1000 ord daglig. Og jeg gjorde det. Minst. I to måneder. Så gikk jeg lei og sluttet. Jeg hadde ikke klart å skrive om meg selv. Det var ikke blitt ærlig. Bare noen få elementer hadde jeg hentet fra eget liv, resten var fiksjon. Og dermed var jo teksten blitt enda kjedeligere enn røverhistoriene jeg tidligere hadde syslet med. Der hadde jeg i det minste reist til fjerne himmelstrøk og fjerne tider. Dette var bare en traurig historie om ungdomstiden til en tromsøgutt på min alder.

Skrivesperren holdt fast ved meg nesten hele året. Bortsett fra et forsøk på historisk fiksjon om Stonewall Jackson sommeren 2001, igjen etter et forslag fra Ken under et nytt besøk på Kalanseidet, skrev jeg ingenting skjønnlitterært.

Ikke før i november 2001. Jeg hadde nemlig to ukers hjemmeeksamen i litteraturvitenskap mellomfag. Og så hadde jeg nettopp lest Hvite niggere (1986) av Ingvar Ambjørnsen. Inspirasjonen flommet. Jeg begynte på en roman som lå tettere opp til eget liv og handlet om min gjøren og laden i Bergen. Denne fikk tittelen Forfatterspiren (2001-2002). Tanken var nok å skifte ut tittelen etterhvert; dette var en arbeidstittel.

Først hadde jeg tenkt å gjøre denne romanen til en nitty-gritty, down-and-out-historie om en ung mann som forsøker å bli forfatter i Bergen, og som er involvert i alt det som er typisk for slike romaner, tvilsomme omgangsvenner, damemennesker, fyll og sprø påfunn. Men så leste jeg Homo Falsus (1984) på julebesøk hjemme i Tromsø, min første roman av Jan Kjærstad, og da klarte jeg ikke å dy meg for å bli postmodernist. Forfatterspiren fikk dermed en metafysisk dobbeltbunn, to romaner i én, hvor romanfiguren altså skriver en roman om en romanfigur, og hvor grensen mellom de to virkelighetene gradvis viskes ut. Slik tenkte jeg det.

Det måtte gå som det gikk. Jeg holdt på frem til over sommeren. Så ble jeg lei. Jeg hadde kronikert (finnes det ordet på norsk?) mesteparten av barndom og ungdom og tidlig voksendom i  boken, helt opp til filosofi grunnfag, som jeg begynte på i januar 2002, men alltid med masse fiksjon iblandet spredte fakta. (Det virker som om det er umulig å la være, noe jeg skrev om i det apropos titulerte blogginnlegget "Om å lese og skrive selvbiografisk ... eller la være". )

Jeg forsøkte nye prosjekter av mer eller mindre selvbiografisk art, denne gang under tittelen Vilje til makt (2002-2003), som oppstod i flere versjoner (jeg la ut et utdrag på bloggen tidligere i mars) før jeg forkastet det etter å ha flyttet til Tromsø. Jeg begynte på masterstudiet i filosofi og hadde tenkt å legge forfattertilværelsen på hylla inntil videre.

Den tanken holdt i to måneder, så begynte jeg å sysle med en universitetsroman, som jeg først kalte Paradigma (2003-2004), og som handlet om en person som vendte tilbake til sin barndomsby for  å studere her. Relativt selvbiografisk igjen, og jeg brukte igjen mitt eget navn på hovedpersonen, noe jeg hadde gjort helt siden Forfatterspiren anno 2001. En av Paradigma-versjonene fikk konsulentuttalelse av Karl Ove Knausgård, som var hovedkonsulent på Damm, sommeren 2004. Den var stort sett negativ, så jeg begynte på nytt, skrev litt, planla og grublet henimot julen 2004.

Så skjedde det noe i januar 2005 som fikk meg til å revurdere synet på universitetet. Paradigma ble forkastet, men mange av ideene og personene ble med over til et nytt prosjekt, som jeg begynte med i påsken: Herrer i åndenes rike. Manus var ferdig i juni og ble tilbudt Damm på høsten. Svaret kom i november: Negativt. Dette var jo samme type roman som Paradigma, hevdet redaktøren, bare mye lengre og ikke noe å samle på. Men jeg hadde fortsatt tro på prosjektet. Dagen etter sendte jeg manus til Aschehoug, som tok kontakt i januar 2006 og var positivt innstilt. Romanen utkom i august samme år. Resten er, som de sier, historie.

Facebook

19 kommentarer til “Tilbakeblikk på et skrivende liv

  1. Landgaard

    Ja, jeg tenkte bare jeg skulle oppsummere denne historien i et blogginnlegg, så jeg slipper å belemre dere med det i en roman. Herrer i åndenes rikes hovedperson er nemlig ikke forfatterspire, i motsetning til protagonisten i de aller fleste romanforsøkene mine på 2000-tallet, så «Den Store Fortellingen Om Min Kamp For Å Bli Forfatter» er ikke havnet mellom to permer, og med mindre nostalgien skulle ramme meg senere i livet, vil det nok forbli slik.

  2. Ken Jensen

    Karl Ove Knausgård fikk altså inspirasjon til sitt Min kamp-prosjekt som en følge av det manuset du sendte til ham i 2004, et manus jeg gav deg ideen til i 2000? Nei, hva sier du, Stian, skal vi ringe til Karl Ove og kreve prosenter av ham? Håh-håh!

  3. Landgaard

    Jeg antar at selv én prosent av hans royalties gir litt mer salt i maten enn den ene prosenten jeg fikk / skulle få av En syk mann og hans tanker-royalties. Håh-håh!

  4. Ken Jensen

    Jeg mener da klart å erindre at du og Rolf fikk disse pengene inn på konto for ganske mange år siden, penger dere har brukt på hamburger under seanser med kenisk analyse.

  5. Landgaard

    Aha, 2,5 til meg, altså. Dem har jeg ikke fått. Men jeg er ikke sur. Bare overfør dem nå, med renter selvsagt. Skal vi si tre festlapper?

  6. Ken Jensen

    Håh-håh! Ser at du og stymperen befinner dere på min liste over kontonummer som har mottatt penger fra meg. Nesten helt sikker på at dette må ha vært i 2001, rett etter at jeg flyttet til Halden.

  7. Landgaard

    Ja, hvorfor ikke? Jeg har også masse knausete terapiskriblerier fra gamle dager liggende. Fantastiske tekster, egentlig, men sikkert bare for meg selv.

  8. Ken Jensen

    Jøss, de to Ken-ene tråkket brosten i Halden på samme tid? Steike kult. Vi har kanskje passert hverandre på gaten uten å ... ja, nettopp.

  9. Ken Jensen

    Det stemmer nok bra, det. Jeg stilte meg opp sammen med andre skuelystne i kåt forventning om at du skulle hoppe, men det gjorde du aldri. Skuffelsen er etset fast i meg for bestandig.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.