Kommentarer til: Min (vilje til makt)kamp

Av: Roar Sørensen

Roar Sørensen — Mon, 15 Mar 2010 11:20:51 +0000

“Så du er plutselig motstander av diktning nå? Litteraturen skal ligge så nært det levde liv som overhodet mulig?”

Merkelig… Nå føler jeg meg akkurat som en statsminister som har gitt seg til å diskutere politikk med en grøftegraver.

Av: Slemmingen

Slemmingen — Mon, 15 Mar 2010 11:18:11 +0000

“i hans forenklede, idylliske og infantile litterære univers, der den skriver best som bløffer mest.”

Så du er plutselig motstander av diktning nå? Litteraturen skal ligge så nært det levde liv som overhodet mulig?

Av: Roar Sørensen

Roar Sørensen — Mon, 15 Mar 2010 11:15:34 +0000

“Hvorfor skal egentlig noen lytte til Azimuts råd?”

Ingen (i hvert fall ikke noen av dem som leser denne bloggen) bør lytte til Azimuts råd. Disse rådene er utelukkende for viderekomne og helt spesielle mennesker/forfattere. De som vil dit jeg en gang var, og bygge videre på det.

Prøver normale mennesker å følge dem, vil det antakeligvis ende med fadese og katastrofe, både både på det litterære og personlige planet. I hvert fall om man tolker og oppfatter dem slik Landgaard tolker og oppfatter dem – i hans forenklede, idylliske og infantile litterære univers, der den skriver best som bløffer mest.

Disse rådene er for de ytterst få. De som vil våge seg fram der ytterst på kanten av stupet. Og så la seg falle.

Mennesker som Yvonne vil aldri forstå dette. Og det er heller ikke min jobb eller mitt forsett å prøve å forklare henne og hennes likesinnede det.

Av: Slemmingen

Slemmingen — Mon, 15 Mar 2010 10:20:45 +0000

Eller, for å holde seg til Azimuts foretrukne metaforiske univers:
Som å spørre May Grethe Lerum hvordan man blir den neste Ronaldo.

Av: Slemmingen

Slemmingen — Mon, 15 Mar 2010 10:18:54 +0000

Hvorfor skal egentlig noen lytte til Azimuts råd? Innlegget hans var jo fint og underholdende nok, men hva vet han om såkalt stor litteratur? Hadde han kjent denne mytiske og magiske Oppskriften, kunne han vel allerede ha skrevet noen slike bøker og vunnet seg en Nobelpris.

At han har måttet livnære seg som oversetter i et u-land, tyder vel på at han ikke akkurat er den rette å spørre til råds om hva som er høyverdig eller salgbar litteratur. Det blir som å spørre en grøftegraver hvordan man blir statsminister.

Av: Ken Jensen

Ken Jensen — Mon, 15 Mar 2010 09:16:12 +0000

Jeg har lest innlegget og har til hensikt å slenge inn en kommentar med tid og stunder. Akkurat nå har jeg andre prioriteringer.

Av: Landgaard

Landgaard — Mon, 15 Mar 2010 08:59:14 +0000

Det er det jeg forsøker å antyde i debatten under Roars innlegg Om å nærme seg dypet i romankunsten. Det virker som om han og heiagjengen hans har en romantisk forestilling om at litteratur skapes best hvis forfatteren er dranker, horekunde, har vært i alle verdenshjørner, skriver fordi han gir faen i publikum, skriver fordi han avskyr det han skriver, lar romanpersonene gjøre sinnssyke ting, og ellers er en slags poetrix på steroider. Ja, sier jeg. Det kan avstedkomme god litteratur, men om selve nøkkelen til nobelprisen ligger i denne skuffen, innehar jeg større tvil om.

Av: Ken Jensen

Ken Jensen — Mon, 15 Mar 2010 08:53:58 +0000

Til syvende og sist handler det bare om hva man klarer å klemme ned mellom to stive permer. Resten er uvesentlig.

Av: Landgaard

Landgaard — Sun, 14 Mar 2010 23:56:32 +0000

Men dette forutsetter at livet som sjømann, horekunde eller landsforvist trygdesnylter er objektivt bedre for litteraturen, uansett hvilken litteratur det er, enn å sitte hjemme og tenke på ting som ikke andre tenker på. Den forutsetningen er jeg ikke med på. Vi har hemingwaysorten, og vi har proustsorten, og begge har sin plass innen den gode litteraturen.

Av: Roar Sørensen

Roar Sørensen — Fri, 12 Mar 2010 21:28:51 +0000

Jo, men som jeg prøver å forklare i mitt innlegg Om å nærme seg dypet i romankunsten i LB, er det flere fellesnevnere som skaper sublim kunst og verdenslitteratur. "Det kan bli god litteratur av en som tilbringer mesteparten av livet hjemme. Bare se på Proust." Det du glemmer her, er at Proust kanskje hadde skrevet enda bedre om han hadde vært sjømann, horekunde eller landsforvist trygdesnylter. Dette blir som mannen som røykte en tjuepakning om dagen og ble 101 år (sto noe i avisene om ham nylig). Dette skulle liksom være bevis på hvor greit og ufarlig, ja sunt, det var å røyke. "Vel," sa en lege tørt, "om han ikke hadde røykt, ville kan antakeligvis ha blitt 111 år."