Men jeg har egentlig ikke noe mer å si enn det som eventuelt står i sekundærlitteraturen. Ivans poem er dog et ugjendrivelig angrep på Gud. Starets Sosimas eventuelle “svar” er ikke noe logisk motbevis, men et forsøk på å endre perspektivet, se livet ut ifra et annet premiss.

Her og nå kan jeg jo benytte sjansen til å fiske litt, i tilfelle det er andre som har lyst til å tenke litt høyt omkring Hamsun og politikk. Selv går jeg neppe lei av temaet med det første.

Ser fram til eventuelt innlegg om Ivans poem senere.

Kanskje jeg skriver et innlegg om Ivans poem en dag. Temaet er interessant. Vi får se.

Den siste boken som Hamsun skrev før krigen, “Ringen sluttet”, er interessant i så måte. Særlig den varme forståelse og aksept han viser for det svake i mennesket. Vanskelig å kombinere med Hitlers idealer.

“Du nevnte forøvrig en gang at du hadde lyst til å si noen ord om Ivans poem i Karamasov?”

Hm, ja … det ringer en bjelle, svakt. Skjønt jeg husker det slik at det var jeg som utfordret deg til å si noe – eller kanskje jeg ønsket noe kommunikasjon. Vel, uansett tror jeg at det nevnte poem fortjener oppmerksomhet, noe det vel også har fått gjennom årene.

Kanskje aldri har noe menneskes opposisjon mot Gud blitt uttrykt klarere, mer logisk og mer besnærende enn Dostojevskij gjorde gjennom Ivan her.

Jeg mener at jeg i en litteraturhistorie en gang, så personen Ivan omtalt som ateist. Dette må eventuelt være en sannhet med modifikasjoner, i hvert fall om en med ateisme mener benektelse av Guds eksistens. Det er vel riktigere å si at Ivan valgte å snu ryggen vekk fra Gud, ut fra konklusjoner han trakk på et solid etisk og moralsk grunnlag, uten påviselig brist i tankerekkene.

I monoteistiske kulturer ser en jo oftest imøtegåelse eller fornektelse av Gud på langt mer primitive og fordummende sett. Gud blir kritisert for ikke å ordne verden og menneskene etter idealer fundert på det kognitive eller moralske nivå som kritikeren befinner seg i øyeblikket, og dermed vil vedkommende straffe den samme Gud ved ikke å tro på ham.

Dette bare som hint i hvilke retninger tankene mine går angående poemet, spiller ballen over til deg.

Og fint om du kikker på essayet om Hamsun, selvfølgelig.

Du nevnte forøvrig en gang at du hadde lyst til å si noen ord om Ivans poem i Karamasov?

Angående “Mysterier”, den boken ble en gang i tiden for meg en slags nøkkel til hele Hamsuns forfatterskap. I Nagel syntes jeg å kjenne igjen trekk fra en figur fra Bjørneboes dikting, nemlig rettstjeneren fra “Bestialitetens historie”. Dermed ante jeg plutselig konturene av anarkisten Hamsun. Et sted husker jeg forresten å ha sett boken høyt på en liste over de beste “rock ‘n roll – romaner” i Norge. Ikke ufortjent, på noen måte. I hvert fall etter en definnisjon jeg en gang hørte på en rocker: Å leve uten sikkerhetsnett.

“Pan” er jo også med på listen din, og Glahn er faller vel også lett inn i denne kategorien. Som så mange av Hamsuns skikkelser, vandrere i foskjellige forkledninger.

Kan jo nevne essayet jeg skrev for et års tid siden: “Tanker om Knut Hamsun og hans politiske holdninger” http://skaldskapet.blogspot.com/2009/06/tanker-omkring-knut-hamsun-og-hans.html

“Brødrene Karamazow” nikker jeg til, storslagent verk. Staretsen Sosima kan kanskje også tas med innefor rammen med de viktigste skikkelsene(?) Dostojevskij bør man forresten forsøke å lese høyt, overraskende behagelige setninger å lytte til.

“En folkefiende”.

“Den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene.”

Siste gang jeg hadde noen befatning med denne, ble jeg oppmerksom på flere måter å se hovedpersonens skjebne. At han tilsynelatende gikk inn i noen feller med åpne øyne, og selv arbeidet seg fram mot rollen som mistenkeliggjort og utstøtt. Og hvor middelet, vannet, kanskje var underordnet, tross alt.
Og det var da jeg forstod hvor god denne fortellingen virkelig er.

Tar for øvrig et par titler fra denne listen under overveielse for mulig lesning