http://www.svd.se/kulturnoje/understrecket/litterar-befrielsekamp-i-sverigeexil_4290661.svd

Mange gode poenger har han, som jeg ser det.

Det betyr ikke at man skal ta det for god fisk. Han har jo også nevnt i intervjuer at enkelte hendelser er blitt beskrevet annerledes enn de faktisk utspilte seg, og det er nok et godt poeng Kjærstad har om at selv banale opplysninger i Min kamp får mer vekt fordi man tenker at dette er sant, dette har forfatteren opplevd, han “diller ikke bare med fiksjon”.

Jeg ser en viss fare for fiksjonens død. Ikke i genrelitteratur som fantasy og science fiction; de har sine egne lesere, slike som går til bøkene for å stige inn i en vidunderlig ny verden. Men vi ser tendensen i seriøs litteratur, hvor media stadig prøver å koble bøkene opp mot virkeligheten for at de skal regnes som virkelig interessante. (Jeg hadde ikke fått halvparten så mye oppmerksomhet med Herrer i åndenes rike, hadde det ikke vært for den åpenbare forbindelsen til et samfunnsaktuelt tema.) Likeledes i krim, hvor mange forfattere forsøker å selge sitt produkt ved å antyde at storpolitiske konflikter behandles og korrupsjon og mafiavirksomhet avsløres mellom permene.

Jeg er helt enig i at det turde være ett svar per leser hva fiksjon/sannhet angår. Når jeg leser Min kamp, svever jeg rundt i en faktafiktiv verden og koser meg med det. Det er ikke som slik at jeg undrer meg om jeg befinner meg i virkeligheten eller i fantasien, jeg befinner meg på et vis på et tredje sted, som er like komfortabelt som de to andre.

Som du sier, er det flere måter å skrive selvbiografisk på. Jeg oppfatter Tore Renbergs og Stian M. Landgaards metode som relativt lik: de fremstiller hovedpersonen som en slags versjon av forfatteren, hvor enkelte trekk er blitt aksentuert for å tekkes fortellingen, og hvor forfatteren på sett og vis har et grep om det universet som hans fiktive alter ego ikke har. Det tllater Renberg og Landgaard å skildre visse ting med distanse, samtidig som de til et visst punkt identifiserer seg sterkt med sine hovedpersoner.

Knausgårds metode later til å være mindre distansert, og jeg kommer i tanker om Agnar Mykles Ask Burlefot-romaner (som jo Knausgård nevner i konsulentuttalelsen til meg), hvor forfatter og hovedperson er mye tettere på hverandre. Her er det ikke slik at hovedpersonen kommer til en slags forløsende katarsis på slutten, godt hjulpet frem av forfatteren, som presumptivt har gjennomgått en slik katarsis selv. Hovedpersonen er fanget i samme referanseramme som forfatteren, og begge to kjemper for å finne en utvei, en løsning, en transcendens.

De to metodene kan kanskje oppsummeres slik: Renberg/Landgaard-metoden er å skrive seg utenfra og inn. Knausgård/Mykle-metoden er å skrive seg innenfra og ut.

Det bringer oss over til et langt mer interessant spørsmål: Hvor mye av det som står i romanverket Min kamp, er sannhet, og hvor mye er fiksjon? Jeg synes at det skal være ett svar per leser.

Terry Goodkinds moralske budskap er åpenbart at gode mennesker ikke har sex (gode mennesker er naive nisser), det er bare onde mennesker som har sex. Den mannen kan ta sitt forfatterskap og gå og vagge.

Jeg er uansett uenig i at gode historier er lettere å formidle i genrelitteraturen, det samme gjelder eventuelle budskap man måtte ha. Ei heller er det vanskeligere. Det er bare marginalt annerledes.

Grunnen til at jeg velger den antatte selvbiografiske form når jeg skriver innenfor den seriøse tradisjon, kan enkelt forklares i at jeg ønsker å si noe om det samfunnet jeg lever i, og da må jeg nødvendigvis ta utgangspunkt i meg selv, ergo er jeg, eller en versjon av meg, hovedpersonen, eller i alle fall fortellerstemmen. Jeg-personen kan være fullstendig motsatt av den virkelige Ken Jensen, altså er det bare tilsynelatende selvbiografisk. Dette vet selvsagt ikke leseren, og ikke skal hun vite det heller.

Jeg skriver ikke slik fordi jeg føler meg misforstått, men fordi jeg har ett og annet jeg ønsker å si om den tiden og det samfunnet jeg lever i.

Dette er et interessant tema. Vi skal vende tilbake til det, spesielt når “L” begynner å ta form.

Neida, fin kommentar. Jeg har et par tanker i denne forbindelse.

Husker du min uttalelse om Observasjoner? Jeg stipulerte at det i Ken Jensens omfattende, men med ett unntak, eh, upubliserte forfatterskap kan spores to hovedlinjer: de episke romanene innenfor genre som fantasy og horror (Sverdmesteren, Varulvens sanne ansikt) og de selvbiografiske skriftene (En syk mann og hans tanker, Nek Nesnej, Neo-Nek Nesnej, Observasjoner og etterhvert også romanen om “L”). Det er interessant, ikke bare personlig, at romanene som inngår i den såkalt seriøse tradisjonen (literary fiction, for å bruke et langt bedre begrep), tenderer mot det selvbiografiske, mens i genrelitteraturen fjerner du og andre forfattere seg langt vekk fra sin egen person. Jeg tror kanskje denne fordelingen gjenspeiler det skillet jeg snakket om i “Feige forfattere?”, mellom dem som skriver fordi de føler seg misforstått, og dem som skriver fordi de vil fortelle gode historier.

Det er flere forfattere som hevder at gode historier er lettest å fortelle i genrelitteraturen, deriblant Terry Goodkind, som påstår at fantasysettingen frigjør hans historie og hans moralske budskap fra den reelle virkelighetens kompleksitet og setter dem i skarpere relieff.

De som føler seg misforstått, har gjerne en beef med denne virkeligheten, og derfor legger de sine romaner tett opp mot samtiden, samfunnet, eget liv.

Du vil åpenbart gjøre begge deler.

Om jeg skriver selvbiografisk eller ikke, avhenger av prosjektet. Jeg har aversjoner hverken mot det ene eller det andre. Hvert prosjekt krever sin stemme, så enkelt er det med den saken.

Som leser er det uvesentlig for litteraturens opplevelse hvorvidt boken er selvbiografisk eller ikke. Det jeg mener, er at jeg leser det jeg har lyst til å lese, uansett. Jeg er mest opptatt av om verket er godt skrevet.

Men, det er klart, antatt eller påstått sannhetsgehalt gir boken ekstra krydder, noe som er en tilsynelatende kontradiksjon av den foregående passasjen. Har Stian virkelig gjort det han hevder i Herrer i åndenes rike? Faen, Stian er jo kul; jeg har tatt feil av Stian. Eller: Er det SLIK i det knausgårdske hjem?

Jo da, det piffer opp, men det er ingen forutsetning for den litterære opplevelse. En selvbiografi er ikke Litteratur bare i kraft av å være en selvbiografi, like lite som en roman er Litteratur i kraft av å være fiktiv. Hva mener jeg med Litteratur? Jo, Hamsun skriver Litteratur, Nesbø gjør det ikke. Noen nærmere forklaring er ikke nødvendig.