Hopp til innhold

Om å lese og skrive selvbiografisk … eller la være

Karl Ove Knausgård
Karl Ove Knausgård

For et par år siden skrev jeg et innlegg om to masterstudenter i litteraturvitenskap som kritiserte norske forfattere for å være feige og navlebeskuende, som skrev selvbiografiske romaner uten tanke for hva som foregår ute i den store verden. Nå nettopp leste jeg i avisen at etter Knausgård må forfatterne begynne å dikte igjen. Med Min kamp har han simpelthen gått så langt som det overhodet er mulig å gå i bekjennelsesgenren. Selvbiografiske romaner holder ikke lenger vann, hevdes det.

Men vil forfatterne virkelig slutte å skrive selvbiografisk bare fordi kritikerne nå etterlyser noe annet? Neppe. Det er jo så gøy og så spennende, ja, litt småfrekt, sogar. ”Hva vil folk si? Hva vil mamma tenke hvis jeg skriver om den trekanten jeg hadde? Ånei, ånei ... hihihi.” Det er jo ens eget liv man kjenner, noe som gjør researchbiten ganske så mye lettere. Leserne gir vel en god dag i hvorvidt forfatteren brukte ti år eller ti minutter på research, så lenge boken fenger. Og i vår tid, med realityporno i de fleste kanaler, hvor den store kinken ligger i å observere på nært hold det som faktisk skjer og har skjedd med vanlige eller smått uvanlige mennesker, og hvor biografigenren er blitt big business, er det klart at romanforfatterne også vil være med på bølgen. De vil at bøkene deres skal fenge folk flest.

Jo større aktualitet og nærhet romanen later til å ha, desto mer selvbiografisk later det til at man tolker den. Min egen roman, som jeg selvfølgelig ikke har tenkt å unnlate å nevne, tar soleklart utgangspunkt i faktiske, historiske begivenheter. Kvalitetsreformen, som ble innført i 2003, behandles utførlig i Herrer i åndenes rike, og i media kom det tidlig frem at forfatteren selv hadde gjennomgått Kvalitetsreformens kvaler. Boken kan naturligvis leses som en kritikk av denne reformen, altså som et etisk standpunkt, sogar som en politisk pamflett, selv om intet av dette er en spesielt estetisk lesemåte.

De fleste har nemlig lest boken med lite vekt på det estetiske og mye vekt på det (selv)biografiske og etiske. Universitetsfolk i Tromsø har fundert på hvorvidt universitetskritikken i boken var treffende nok, og hvem av de ulike filosofistudentene og filosofiprofessorene det er som dukker opp i historien. I min egen familie har det vært reaksjoner på hvordan moren og lillebroren til hovedpersonen, Christian Winther, fremstilles. Feminister har kritisert det de oppfatter som forfatterens misogyne kvinnesyn. Og enkelte anmeldere har gjerne hengt seg opp i hvorvidt Christian selv, samt forfatteren bak ham, er en nietzscheansk drittsekk. Som forfatter kan man fritt velge sitt stoff, men man kan ikke velge sin resepsjon. Alle leser sine egne fordommer, predisposisjoner og interesser inn i boken. Slik vil det alltid være, og det er ingenting galt i det. (Om ikke annet, skaper det debatt om boken og gjerne litt ekstra salg.)

Men fra et forfatterståsted, i hvert fall fra mitt ståsted, er det ikke så lett å forholde seg til denne kritikken – som om såkalt selvbiografisk skrivning skulle kunne erstattes med ikkeselvbiografisk skrivning. Hvor går egentlig grensen, når man begynner å analysere det nærmere?

”Alle bøkene mine bygger hundre prosent på selvopplevd stoff – og hundre prosent på fri fantasi,” sier Jan Kjærstad til intervjuer Alf van der Hagen i Dialoger 2 (1996), og gjør seg kanskje på sett og vis uangripelig for selvbiografiske anklager. Kjærstad er nettopp ikke blant de norske forfatterne som årvisst får mistanker om selvbiografi slengt etter seg. Han skriver så unorsk fabulerende, liksom så ”konstruert” og særegent kompositorisk at det umulig kan være tale om et virkelig liv. Kritikerne etterlyser jo stadig levende personer og lidenskap og ektefølthet i hans bøker. Når det derimot kommer for mye av det, da er det fare for at det er en selvbiografi vi har foran oss.

Jan Kjærstad

Sannheten er at Kjærstad har rett, i den forstand at det dypest sett er umulig å skille skarpt mellom selvopplevd og fantasi. Som forfatter vet man bare delvis hva man skriver om. Denne hendelsen står spikret i min hukommelse, tenker man, og nå skriver jeg den ned, for jeg synes den er viktig, morsom, interessant, innsiktsfull, påtagelig, besynderlig, og jeg synes den passer inn i denne romanen. Men allerede i minnene og tankene er denne hendelsen blitt fortolket, og når den skrives ned, fortolkes den ytterligere. Ofte pynter sogar forfatteren på sin hendelse, bare for å gjøre den tydeligere, eller fordi han synes noen elementer ikke fungerer så godt i det inntrykket han vil skape, eller til og med fordi hendelsen virker urealistisk. Dette kunne ikke ha skjedd akkurat på denne måten, vil folk tenke, så jeg må gjøre hendelsen mer sannsynlig.

Mange debutromaner er forkledde selvbiografier, sies det. Forfatteren er bare nødt til å skrive av seg barndomsminnene, problemene med foreldrene, den første forelskelsen, den smertefulle aborten, bestefarens død, osv. Klarer forfatteren å gi alt dette en tilstrekkelig litterær form, blir det bok av det. Og er forfatteren fri til å skrive den vanskelige andreboken, som riktignok kan være en slags utvidelse av kampsonen i debuten, men som vanligvis handler om noe helt annet. Det er nå forfatteren må bevise at han kan skrive. Altså at han kan dikte.

Men noen forfattere vender stadig tilbake til den forjettede barndommen. De største forfatterstjernene i Norge i dag hadde sin barndom på 50- og 60-tallet, og stadig vekk dukker det opp bestselgere som omhandler en eller annen gutt som løper rundt i Oslos bakgater eller Østlandets skog og mark i knebukser og bukseseler. Kanskje disse bøkene er så populære fordi det finnes et betydelig lesersegment på samme alder som gleder seg over gjenkjennelsesfaktoren. Og kanskje til og med den yngre generasjonen synes det er noe eksotisk over disse barndomshistoriene fra en svunnen tid da alt var mer uskyldig og naivt enn nå, da munnene var rødere, de døde var dødere, det hvite var hvitere, og negrene var i Afrika, for å sitere Odd Børretzen. Kort sagt, da ting var på stell, da hierarkiene var på plass, da herrene bar hatt og damene gikk i skjørt. Ikke noe vi vil tilbake til, men noe vi kan kose oss med i en slags eskapistisk eventyrsone, omtrent som med underholdningslitteratur.

Min roman avfødte to typer reaksjoner. Den ene var den sedvanlige jeg har beskrevet her, at Herrer i åndenes rike er selvbiografisk, at Stian M. Landgaard er identisk med Christian Winther, at det meste av hendelsene i familien og på universitetet er sanne historier, og at ulike romanfigurer er fremstilt, om ikke nødvendigvis identisk med virkeligheten, så i hvert fall i tråd med hva forfatteren mener om de virkelige personene som naturligvis skjuler seg bak disse romanfigurene.

Den andre reaksjonen var sjeldnere, så den fordrer et eget avsnitt. En ekskjæreste av meg, som ufrivillig har inspirert en av figurene i romanen, sa til meg etter å ha lest boken at hun ikke identifiserte seg med vedkommende, at bokens skildringer av dette kjæresteforholdet ikke traff henne på noe vis. Det kan selvsagt være sagt for bevisst å berøve meg eventuelle poenger jeg måtte tro jeg hadde scoret i beretningen om henne og oss, men det kan like gjerne være sant og ektefølt fra hennes side. Og i så fall understøtter det min tese om at fortolkningen spiller en så sterk rolle at det en forfatter faktisk opplevde, rent historisk-biografisk, er noe helt annet enn det han etterhvert klarer å formidle på papiret. Eksen, som husker tilbake på vår tid sammen med helt andre forestillinger og minner, opplever min skildring av det hele som – ja, nettopp, en fiksjon.

Knausgårds Min kamp er jo det perfekte eksempel på at denne dimensjonen fortrenges og forglemmes. Svært mange later til å lese bøkene med den forestillingen for øye at romanteksten beskriver hva som faktisk skjedde. Dette sa faren hans i 1975, dette observerte Karl Ove i 1999, dette fant sted mellom ham og Linda i 2004. Noen har endatil kritisert ham for ikke å være noen ordentlig forfatter, for ”enhver skrivekyndig person kan jo sette seg ned og lire av seg alt som har skjedd ham i løpet av livet”. Det er en grov misforståelse av forfattergjerningen, som alltid og ufravikelig er basert på en fortolkning, først i hodet og så i selve skriveprosessen, hvor språket er et ufravikelig og uvurderlig verktøy, og språket har man nettopp ikke lagret i hodet sammen med alle opplevelsene.

På den annen side ville det være naivt å trekke over i motsatt ende av skalaen og påstå at forfatterens historiske biografi er irrelevant for hvordan romanteksten er gestaltet. Jeg ville aldri ha skrevet Herrer i åndenes rike uten å ha gjort meg mine spesifikke erfaringer, herunder studert ved Universitetet i Tromsø. Men den historisk-biografiske lesemåten som dominerer nå, burde ikke være det eneste som tilfører romanen verdi. Om hundre år er jeg død og begravet. Boken står der sannsynligvis uansett, i et aller annet bibliotek. Og den kan leses, uavhengig av mitt liv og levnet, og forhåpentligvis likevel med stort utbytte.

Sluttelig er jeg genuint interessert i andres syn på denne saken. Hva tenker forfattere om å skrive selvbiografisk ... eller la være? Hva tenker lesere om å lese selvbiografisk, om de i det hele tatt tenker over det når de leser en bok som er blitt stemplet som selvbiografisk? Gir den antatte sannhetsgehalten et ekstra kick, eller er det uvesentlig for litteraturens opplevelse?

(Prepublisert på Litteraturbloggen 29.12.2009.)

Facebook

21 kommentarer til “Om å lese og skrive selvbiografisk … eller la være

  1. Ken Jensen

    Ja da, det går an å kommentere dette innlegget, Stian. Det er vel bare ingen som har giddet å skrive noe. For min egen del akter jeg å kommentere, etter hvert. Må fordøye ting en smule.

  2. Ken Jensen

    Ja da, det går an å kommentere dette innlegget, Stian. Det er vel bare ingen som har giddet å skrive noe. For min egen del akter jeg å kommentere, etter hvert. Må fordøye ting en smule.

  3. Landgaard

    Hyggelig av deg. Men det er ikke det jeg tester. Jeg prøver å få "Mest kommentert i år"-funksjonen til å fungere riktig. Foreløbig gjør den ikke det. Den teller i utgangspunktet kun kommentarer på innlegg som er postet i år; jeg vil at den skal telle kommentarer som er postet i år, på alle innlegg.

  4. Landgaard

    Endelig, etter 10 timers arbeid, klarte jeg å lage en kode som fungerer nøyaktig slik jeg ønsker, jvf. forrige kommentar. Jeg fikk også fjernet trackbacks og pingbacks fra Mest kommentert-listene, slik at kun reelle kommentarer telles med.

    "Mest kommentert i år" viser nå antall kommentarer skrevet kun i år på diverse innlegg, uavhengig av innleggets datering. (Den opprinnelige koden resulterte i en liste over kommentarene på innlegg skrevet i år.)

    "Mest kommentert totalt" viser innleggene som har fått flest kommentarer skrevet gjennom hele bloggens historie. (Tallet gikk litt ned nå siden jeg fjernet pingbacks og trackbacks fra listen.)

    Perfeksjonisme. Hvilken eufori.

  5. Ken Jensen

    Stian skrev: "Hva tenker forfattere om å skrive selvbiografisk … eller la være? Hva tenker lesere om å lese selvbiografisk, om de i det hele tatt tenker over det når de leser en bok som er blitt stemplet som selvbiografisk? Gir den antatte sannhetsgehalten et ekstra kick, eller er det uvesentlig for litteraturens opplevelse?"

    Om jeg skriver selvbiografisk eller ikke, avhenger av prosjektet. Jeg har aversjoner hverken mot det ene eller det andre. Hvert prosjekt krever sin stemme, så enkelt er det med den saken.

    Som leser er det uvesentlig for litteraturens opplevelse hvorvidt boken er selvbiografisk eller ikke. Det jeg mener, er at jeg leser det jeg har lyst til å lese, uansett. Jeg er mest opptatt av om verket er godt skrevet.

    Men, det er klart, antatt eller påstått sannhetsgehalt gir boken ekstra krydder, noe som er en tilsynelatende kontradiksjon av den foregående passasjen. Har Stian virkelig gjort det han hevder i Herrer i åndenes rike? Faen, Stian er jo kul; jeg har tatt feil av Stian. Eller: Er det SLIK i det knausgårdske hjem?

    Jo da, det piffer opp, men det er ingen forutsetning for den litterære opplevelse. En selvbiografi er ikke Litteratur bare i kraft av å være en selvbiografi, like lite som en roman er Litteratur i kraft av å være fiktiv. Hva mener jeg med Litteratur? Jo, Hamsun skriver Litteratur, Nesbø gjør det ikke. Noen nærmere forklaring er ikke nødvendig.

  6. Ken Jensen

    Stian skrev: "Hva tenker forfattere om å skrive selvbiografisk … eller la være? Hva tenker lesere om å lese selvbiografisk, om de i det hele tatt tenker over det når de leser en bok som er blitt stemplet som selvbiografisk? Gir den antatte sannhetsgehalten et ekstra kick, eller er det uvesentlig for litteraturens opplevelse?"

    Om jeg skriver selvbiografisk eller ikke, avhenger av prosjektet. Jeg har aversjoner hverken mot det ene eller det andre. Hvert prosjekt krever sin stemme, så enkelt er det med den saken.

    Som leser er det uvesentlig for litteraturens opplevelse hvorvidt boken er selvbiografisk eller ikke. Det jeg mener, er at jeg leser det jeg har lyst til å lese, uansett. Jeg er mest opptatt av om verket er godt skrevet.

    Men, det er klart, antatt eller påstått sannhetsgehalt gir boken ekstra krydder, noe som er en tilsynelatende kontradiksjon av den foregående passasjen. Har Stian virkelig gjort det han hevder i Herrer i åndenes rike? Faen, Stian er jo kul; jeg har tatt feil av Stian. Eller: Er det SLIK i det knausgårdske hjem?

    Jo da, det piffer opp, men det er ingen forutsetning for den litterære opplevelse. En selvbiografi er ikke Litteratur bare i kraft av å være en selvbiografi, like lite som en roman er Litteratur i kraft av å være fiktiv. Hva mener jeg med Litteratur? Jo, Hamsun skriver Litteratur, Nesbø gjør det ikke. Noen nærmere forklaring er ikke nødvendig.

  7. Landgaard

    Her var det så mange uhyrligheter at jeg knapt vet hvor jeg skal begynne.

    Neida, fin kommentar. Jeg har et par tanker i denne forbindelse.

    Husker du min uttalelse om Observasjoner? Jeg stipulerte at det i Ken Jensens omfattende, men med ett unntak, eh, upubliserte forfatterskap kan spores to hovedlinjer: de episke romanene innenfor genre som fantasy og horror (Sverdmesteren, Varulvens sanne ansikt) og de selvbiografiske skriftene (En syk mann og hans tanker, Nek Nesnej, Neo-Nek Nesnej, Observasjoner og etterhvert også romanen om "L"). Det er interessant, ikke bare personlig, at romanene som inngår i den såkalt seriøse tradisjonen (literary fiction, for å bruke et langt bedre begrep), tenderer mot det selvbiografiske, mens i genrelitteraturen fjerner du og andre forfattere seg langt vekk fra sin egen person. Jeg tror kanskje denne fordelingen gjenspeiler det skillet jeg snakket om i "Feige forfattere?", mellom dem som skriver fordi de føler seg misforstått, og dem som skriver fordi de vil fortelle gode historier.

    Det er flere forfattere som hevder at gode historier er lettest å fortelle i genrelitteraturen, deriblant Terry Goodkind, som påstår at fantasysettingen frigjør hans historie og hans moralske budskap fra den reelle virkelighetens kompleksitet og setter dem i skarpere relieff.

    De som føler seg misforstått, har gjerne en beef med denne virkeligheten, og derfor legger de sine romaner tett opp mot samtiden, samfunnet, eget liv.

    Du vil åpenbart gjøre begge deler.

  8. Ken Jensen

    Jeg vil gjøre begge deler, ja. Ser ikke noe motsetningsforhold mellom det ene og det andre.

    Terry Goodkinds moralske budskap er åpenbart at gode mennesker ikke har sex (gode mennesker er naive nisser), det er bare onde mennesker som har sex. Den mannen kan ta sitt forfatterskap og gå og vagge.

    Jeg er uansett uenig i at gode historier er lettere å formidle i genrelitteraturen, det samme gjelder eventuelle budskap man måtte ha. Ei heller er det vanskeligere. Det er bare marginalt annerledes.

    Grunnen til at jeg velger den antatte selvbiografiske form når jeg skriver innenfor den seriøse tradisjon, kan enkelt forklares i at jeg ønsker å si noe om det samfunnet jeg lever i, og da må jeg nødvendigvis ta utgangspunkt i meg selv, ergo er jeg, eller en versjon av meg, hovedpersonen, eller i alle fall fortellerstemmen. Jeg-personen kan være fullstendig motsatt av den virkelige Ken Jensen, altså er det bare tilsynelatende selvbiografisk. Dette vet selvsagt ikke leseren, og ikke skal hun vite det heller.

    Jeg skriver ikke slik fordi jeg føler meg misforstått, men fordi jeg har ett og annet jeg ønsker å si om den tiden og det samfunnet jeg lever i.

    Dette er et interessant tema. Vi skal vende tilbake til det, spesielt når "L" begynner å ta form.

  9. Ken Jensen

    Jeg vil gjøre begge deler, ja. Ser ikke noe motsetningsforhold mellom det ene og det andre.

    Terry Goodkinds moralske budskap er åpenbart at gode mennesker ikke har sex (gode mennesker er naive nisser), det er bare onde mennesker som har sex. Den mannen kan ta sitt forfatterskap og gå og vagge.

    Jeg er uansett uenig i at gode historier er lettere å formidle i genrelitteraturen, det samme gjelder eventuelle budskap man måtte ha. Ei heller er det vanskeligere. Det er bare marginalt annerledes.

    Grunnen til at jeg velger den antatte selvbiografiske form når jeg skriver innenfor den seriøse tradisjon, kan enkelt forklares i at jeg ønsker å si noe om det samfunnet jeg lever i, og da må jeg nødvendigvis ta utgangspunkt i meg selv, ergo er jeg, eller en versjon av meg, hovedpersonen, eller i alle fall fortellerstemmen. Jeg-personen kan være fullstendig motsatt av den virkelige Ken Jensen, altså er det bare tilsynelatende selvbiografisk. Dette vet selvsagt ikke leseren, og ikke skal hun vite det heller.

    Jeg skriver ikke slik fordi jeg føler meg misforstått, men fordi jeg har ett og annet jeg ønsker å si om den tiden og det samfunnet jeg lever i.

    Dette er et interessant tema. Vi skal vende tilbake til det, spesielt når "L" begynner å ta form.

  10. Tilbaketråkk: Knausgårds nye knær « Arthurs Agenda

  11. Kurt-Larry

    Jeg har tenkt å skrive en scene hvor hovedpersonene leker med heisene på Raddisson Blu. For å skrive dette regner jeg med at jeg selv blir nødt til å ta leke med heisene på Radisson Blu. Vil dette kunne betraktes som researc, eller blir teksten selvbiografisk?

  12. Kurt-Larry

    Jeg har tenkt å skrive en scene hvor hovedpersonene leker med heisene på Raddisson Blu. For å skrive dette regner jeg med at jeg selv blir nødt til å ta leke med heisene på Radisson Blu. Vil dette kunne betraktes som researc, eller blir teksten selvbiografisk?

  13. Ken Jensen

    Det er også mange måter å skrive innen den selvbiografiske tradisjon på. Tore Renberg gjør det, men han kaller seg selv Jarle Klepp. Stian M. Landgaard kaller seg Christian Winther. Til og med Anne Holt har skapt en politikvinne som er basert på seg selv. Man skriver seg selv inn i en rolle man gjerne vil bekle, for eksempel som superhelt (man beskriver den ideelle virkelighet, altså ens selvbiografi slik den burde ha vært). Skjønt, i disse tilfeller er det nok mer tale om selvbiografiske elementer enn selvbiografi som sådan.

    Det bringer oss over til et langt mer interessant spørsmål: Hvor mye av det som står i romanverket Min kamp, er sannhet, og hvor mye er fiksjon? Jeg synes at det skal være ett svar per leser.

  14. Landgaard

    Godt spørsmål, Kurt-Larry. Selvbiografisk kan det bli på to måter: Enten ved at du skriver om noe du har opplevd, eller at du opplever noe for å skrive om det. I siste tilfelle er det både research og selvbiografi, men folk vil vel ikke reagere på det som om det var selvbiografisk per se, all den stund forfatteren her gjør noe utenom sin daglige rutine for bokens skyld.

  15. Ken Jensen

    Det er også mange måter å skrive innen den selvbiografiske tradisjon på. Tore Renberg gjør det, men han kaller seg selv Jarle Klepp. Stian M. Landgaard kaller seg Christian Winther. Til og med Anne Holt har skapt en politikvinne som er basert på seg selv. Man skriver seg selv inn i en rolle man gjerne vil bekle, for eksempel som superhelt (man beskriver den ideelle virkelighet, altså ens selvbiografi slik den burde ha vært). Skjønt, i disse tilfeller er det nok mer tale om selvbiografiske elementer enn selvbiografi som sådan.

    Det bringer oss over til et langt mer interessant spørsmål: Hvor mye av det som står i romanverket Min kamp, er sannhet, og hvor mye er fiksjon? Jeg synes at det skal være ett svar per leser.

  16. Landgaard

    Det har alltid vært slik at forfattere har skrevet inn selvbiografiske elementer i sine bøker. Knausgård sa om Ute av verden at det var en selvgeografi for å unngå ubehagelige spørsmål av typen: "Er det sant at du var forelsket i en trettenåring?" Nå i ettertid virker det som om boken var mer selvbiografisk enn folk den gangen våget å tro, ikke nødvendigvis med hensyn til trettenåringen, men i forhold til forskjellige hendelser, relasjoner og personer som er kommet tilbake i Min kamp-serien under andre navn. Med disse bøkene har han gått mye lenger enn andre forfattere, som vanligvis flakker med blikket, rødmer og svarer unnvikende når de blir spurt om dette er selvbiografisk. Knausgård sier: "Ja, før dere begynner å spørre: Dette er selvbiografisk." Han har tatt tyren ved hornene, som man sier.

    Det betyr ikke at man skal ta det for god fisk. Han har jo også nevnt i intervjuer at enkelte hendelser er blitt beskrevet annerledes enn de faktisk utspilte seg, og det er nok et godt poeng Kjærstad har om at selv banale opplysninger i Min kamp får mer vekt fordi man tenker at dette er sant, dette har forfatteren opplevd, han "diller ikke bare med fiksjon".

    Jeg ser en viss fare for fiksjonens død. Ikke i genrelitteratur som fantasy og science fiction; de har sine egne lesere, slike som går til bøkene for å stige inn i en vidunderlig ny verden. Men vi ser tendensen i seriøs litteratur, hvor media stadig prøver å koble bøkene opp mot virkeligheten for at de skal regnes som virkelig interessante. (Jeg hadde ikke fått halvparten så mye oppmerksomhet med Herrer i åndenes rike, hadde det ikke vært for den åpenbare forbindelsen til et samfunnsaktuelt tema.) Likeledes i krim, hvor mange forfattere forsøker å selge sitt produkt ved å antyde at storpolitiske konflikter behandles og korrupsjon og mafiavirksomhet avsløres mellom permene.

    Jeg er helt enig i at det turde være ett svar per leser hva fiksjon/sannhet angår. Når jeg leser Min kamp, svever jeg rundt i en faktafiktiv verden og koser meg med det. Det er ikke som slik at jeg undrer meg om jeg befinner meg i virkeligheten eller i fantasien, jeg befinner meg på et vis på et tredje sted, som er like komfortabelt som de to andre.

    Som du sier, er det flere måter å skrive selvbiografisk på. Jeg oppfatter Tore Renbergs og Stian M. Landgaards metode som relativt lik: de fremstiller hovedpersonen som en slags versjon av forfatteren, hvor enkelte trekk er blitt aksentuert for å tekkes fortellingen, og hvor forfatteren på sett og vis har et grep om det universet som hans fiktive alter ego ikke har. Det tllater Renberg og Landgaard å skildre visse ting med distanse, samtidig som de til et visst punkt identifiserer seg sterkt med sine hovedpersoner.

    Knausgårds metode later til å være mindre distansert, og jeg kommer i tanker om Agnar Mykles Ask Burlefot-romaner (som jo Knausgård nevner i konsulentuttalelsen til meg), hvor forfatter og hovedperson er mye tettere på hverandre. Her er det ikke slik at hovedpersonen kommer til en slags forløsende katarsis på slutten, godt hjulpet frem av forfatteren, som presumptivt har gjennomgått en slik katarsis selv. Hovedpersonen er fanget i samme referanseramme som forfatteren, og begge to kjemper for å finne en utvei, en løsning, en transcendens.

    De to metodene kan kanskje oppsummeres slik: Renberg/Landgaard-metoden er å skrive seg utenfra og inn. Knausgård/Mykle-metoden er å skrive seg innenfra og ut.

  17. Landgaard

    Fin og lang kommentar fra Melberg. Jeg er enig i det som later til å være konklusjonen hans, at hele prosjektet på et vis handler om tap. En viss parallell kan kanskje trekkes til Prousts På sporet av den tapte tid. Knausgårds Min kamp gjennomsyres av nostalgi. Selv det pinlige og smertefulle får et romantisk drag, for det skjedde meg, det skjedde da, og nå kan det ikke skje mer. Det er vel selve essensen av nostalgi, som jeg selv også er godt kjent med.

  18. Tilbaketråkk: Knausgårds nye knær « Arthur

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.