Kommentarer til: En forfatters bekjennelser (1998)

Av: Lars Werp

Lars Werp — Sun, 27 Dec 2009 21:27:26 +0000

Gleder meg!

Av: Landgaard

Landgaard — Sun, 27 Dec 2009 20:43:38 +0000

Lars: Ja, kanskje jeg skulle legge uttalelsen ut. Er vel neppe konfidensiell informasjon.

Av: Landgaard

Landgaard — Sun, 27 Dec 2009 20:42:39 +0000

Paradigma ble videreutviklet til Herrer i åndenes rike, så det blir neppe noe nytt prosjekt der. Paradigma var en veldig solipsistisk, ung mann går rundt og funderer over tilværelsen-roman, mens Herrer har mer action og eksterne konflikter.

Av: Lars Werp

Lars Werp — Sun, 27 Dec 2009 20:38:18 +0000

Det hadde forresten vært gøy å sett denne Knausgårduttalelsen i sin helhet …

Av: Lars Werp

Lars Werp — Sun, 27 Dec 2009 20:04:38 +0000

Takk for oppklarende svar. Interessant å høre, all den tid jeg fortsatt er ganske uvitende om hvordan bransjen ser ut innenfra. Ut fra lesningen av Min Kamp 2 sitter jeg jo igjen med det inntrykk at bransjen preges av en god del kameraderi, men dette beror kanskje mest av alt på mine egne fordommer.

Du skrinla Paradigma for godt da, eller? Kanskje det etterhvert utviklet seg til et annet prosjekt?

Av: Landgaard

Landgaard — Sun, 27 Dec 2009 19:32:04 +0000

Lars: Først en korrigering: Det var ikke Herrer i åndenes rike, men et romanmanuskript jeg arbeidet med før det, som jeg kalte Paradigma. Jeg skrev tilfeldigvis en e-post til Knausgård sommeren 2004, hvor jeg avleverte noen rosende og kritiske ord om Ute av verden og spurte hvordan det gikk med skrivningen. I en bisetning nevnte jeg at jeg selv arbeidet med en roman. I hans svar bad han meg blant annet om å sende manuset til Damm, så skulle jeg få en uttalelse på det. Jeg gjorde så, fikk svar etter noen måneder. Litt rosende, en god del kritisk. Han anbefalte meg å skrive noe nytt. Uttalelsen i seg selv var anonymt utformet, så jeg visste kun at det var Knausgård ut ifra min korrespondanse med ham den sommeren.

Av: Lars Werp

Lars Werp — Sun, 27 Dec 2009 15:42:11 +0000

Stian: Hvordan har det seg at du fikk rede på Knausgårds identitet da han var konsulent på Herrer i åndenes rike?
Pleier ikke konsulentuttalelser å være anonyme? Mine har vært det.

Og, Azimut, når skal du fortelle oss historien om deg og Knausgård?

Av: Landgaard

Landgaard — Sun, 27 Dec 2009 13:08:03 +0000

Jeg er nok enig med Slankeknut i at en roman er en roman er en roman, i hvert fall hvis det står ROMAN på omslaget, og det gjør det i tilfellet Min kamp. Det betyr at intensjonen bak utgivelsen var å fremstille en roman. Genreplasseringen har ingenting å gjøre med hvorvidt det er en dårlig roman, eller hvorvidt forfatteren har klart å gjøre sin historie almengyldig eller skjult sine selvbiografiske spor.

Jeg synes Knausgård skriver godt nok til at dette blir almengyldig, selv om det nok er ujevnt her og der. Jeg har inntrykk av at ujevnheten er en del av hans prosjekt, som er å fremstille en diger romanverden på massivt lerret, hvor mye rart skjer, og hvor ikke alt er like litterært og stramt komponert. Man kan like det eller la være. Både du og Slankeknut tilhører siste kategori, så noe har dere tilfelles.

Av: Roar Sørensen

Roar Sørensen — Sun, 27 Dec 2009 12:55:05 +0000

Du nevnte Sandemose oppe i her (tilfeldigvis har jeg lest bortimot alt av Sandemose). Han begikk jo en slags Knausgård for 80 år siden. Nesten alt han skrev, var jo tilnærmet selvbiografisk. Han påsto til og med at han hadde myrdet denne John Wakefield – omtrent slik Knausgård påstår at han har hatt sex eller intimt samvær med denne trettenåringen. (Ingen av disse forbrytelsene har vel funnet sted.)

Men Sandemose gjorde det hele til høyverdig litteratur. Han bakte bare inn virkeligheten, han analyserte den, hevet stoffet, gjorde det allmenngyldig. Synes du Knausgård greier det på samme måte? Og om han IKKE greier det, er dette da i bunn og grunn litteratur det er verdt å gi priser og falle på knærne for?

Om Knausgård ikke greier dette, å heve stoffet, skriver han ikke da i en slags selvbiografisk sjanger, og ikke i romansjangeren?

Av: Landgaard

Landgaard — Sun, 27 Dec 2009 12:01:35 +0000

«1) Føler du at du har noe å meddele, helst noe som ingen andre allerede har meddelt?» Dette synes jeg er et interessant moment nå i ettertid. I løpet av 2000-tallet er nok tendensen gått dithen at alle har noe å meddele, om ikke annet sin egen livshistorie, som uproblematisk kan forkles og sminkes litt, slik at det blir en roman. Men vi skal jo ikke tro at dette bare er et moderne fenomen. Thomas Manns Huset Buddenbrook fra 1901 er en lett tilslørt historie om hans egen familie. Forskjellen er kanskje at Thomas Mann gjorde utrolig mye mer ut av det enn bare å kronologisk liste opp hendelser samt legge inn en og annen søskensjalusi som dramatisk motor.