Hopp til innhold

En forfatters bekjennelser (1998)

I romjulen for elleve år siden skrev jeg et slags essay om å være forfatter. Siden jeg aldri kan få nok av fortiden, av nostalgien og av historiske tekster, tenkte jeg at jeg skulle publisere denne, til vrede for nye lesere. Alt hører tross alt til i det korpus av litterære tekster som en dag vil bli mitt Nachlaß.

 

 

EN FORFATTERS BEKJENNELSER

Når jeg kommer over artikler og bøker med titler av typen Hvordan skrive en roman og Forfatter på en–to–tre, blir jeg skeptisk. Det er mange der ute som forsøker å fortelle deg hvordan du skal skrive. Felles for en del av dem er at de er dårlige forfattere. En god forfatter vet at man ikke kan lære noen å skrive skjønnlitteratur. Talent må komme innenfra, og det er ikke alle som besitter det. Typisk for hokus-pokus-metodene er at de baserer seg på at alle kan bli dyktig i faget. Slike metoder selger godt, for alle liker å høre at de faktisk har muligheten til å oppfylle sin store drøm.

Jeg har lest boken Om å skrive skjønnlitteratur (1997), redigert av Finn Øglænd og utgitt av Det Norske Samlaget. Da jeg først fikk øye på tittelen, tenkte jeg å lese kritisk gjennom den på jakt etter hokus-pokus-metoder. Til å begynne med trodde jeg at Finn Øglænd var av den typen forfatter som ikke kan skrive selv, og som derfor forsøker å livnære seg ved å fortelle andre hvordan de skal skrive. Slik var det heldigvis ikke. Boken bestod av en rekke tekster og essayer fra flere forfattere, og disse tok for seg problemstillinger omkring det å være forfatter og å skrive innenfor genrene roman, novelle og lyrikk. Spesielt interessant var en tekst av Gro Dahle: «Å sykle på språket». Anbefales!

Et velkjent uttrykk sier: «Those who can, do. Those who can’t, teach.» Er det slik det fungerer i forfatterstanden også? En vellykket forfatter ville i så fall utelukkende beskjeftige seg med det han kan best, nemlig å skrive. En mislykket forfatter, derimot, ville forsøke å lære andre hvordan de skal skrive, for det er det eneste han tror han er i stand til. Desto større grunn til å være skeptisk til slike.

Men rammer ikke jeg meg selv nå? Pretenderer jeg ikke i denne teksten at det er jeg som vet hvordan det er å være forfatter? Betyr ikke det at jeg forsøker å fortelle andre hvordan de skal skrive? Er jeg ikke da en dårlig forfatter (siden jeg ikke skriver romaner, noveller eller lyrikk, slik gode forfattere gjør)?

Jeg skal innrømme at jeg på det nåværende tidspunkt (1998) er fullstendig ukjent for litteratur-Norge. Hva må det nødvendigvis medføre? At jeg er en refusert og udugelig forfatter? Eller kanskje jeg ikke engang skriver skjønnlitteratur? Kanskje jeg simpelthen bare later som om jeg har peiling?

For det første: Jeg skriver selv. Jeg skriver på en roman og har skrevet flere noveller og dikt. Det er ikke snakk om et enormt antall tekster, men det er i det minste nok til at jeg velger å anse meg selv som forfatter. Forfatter er noe man velger å bli; det er et unikt levesett, ikke bare et yrke. Ingen forlag har refusert meg ennå; det skyldes at jeg ikke har sendt noe inn til vurdering.

For det annet: Jeg skal ikke fortelle noen hvordan de skal skrive. (Gro Dahle ramser opp en del fortellertekniske grep, som i og for seg er interessante å kunne, men som overhodet ikke skaper noen forfatter.) Jeg skal kun fortelle litt om egne erfaringer etter å ha skrevet noen hundre skjønnlitterære sider. (Ennå kan jeg ikke skryte av å ha tusentall sider på samvittigheten.)

For det tredje: Jeg forsøker ikke å gjøre meg selv til en autoritetsskikkelse i denne teksten. Jeg bærer mine bekjennelser med verdighet og legger dem herved frem til almen beskuelse.

Til den aspirerende forfatter har jeg satt opp følgende punkter som det kan være nyttig å tenke igjennom før man for alvor vier seg til skrivekunsten:

1)  Føler du at du har noe å meddele, helst noe som ingen andre allerede har meddelt?

2)  Føler du at du har tålmodighet nok til å lese de samme sidene om igjen og om igjen på jakt etter feil eller en mulighet for generelle forbedringer?

3)  Føler du at du behersker språket – så vel skriftlig som muntlig?

4)  Skriver du fordi du liker det, eller skriver du utelukkende for å tjene penger?

Hvis svaret er ja på de tre første, er du allerede godt på vei, men svaret på nummer fire er kanskje det mest fundamentale. Mange forfatterspirer tenker kun på utgivelse, berømmelse og penger. Dette fører ofte til at deres eventuelle talent blir bortsløst, for selv potensielt dyktige spirer må regne med å få sine første produksjoner refusert. Det regner jeg også med. Jeg er ikke noe mer enn en spire selv, med unntak av at jeg har skrevet ganske mye, og derfor må regnes som en moden spire.

Allerede har jeg erfart at det å være forfatter er en ensom ting. Man må være forberedt på å miste sin kjære, bli forhatt av sine venner og stemplet ufølsom av sin familie. Av denne grunn må man velge sine sosiale kontakter med omhu. Hvis man tidvis pleier omgang med folk som ikke forstår at man trenger fred iblant, at man ikke alltid kan stille opp ved arrangementer, at man ikke alltid kan beære sine medmennesker med sitt nærvær, risikerer man å gjøre seg til uvenn med disse. Faktisk kan man miste enkelte av sine venner for alltid. Fordi man stod på sitt og sa man var forfatter og måtte være alene for å skrive.

Det er et dilemma, men slik er det ikke bare for forfattere. Slik er det for alle som trenger mye tid til å være alene, til å tenke, til å gjøre ting på egen hånd. Vi blir ikke forstått av den generelle masse, som stort sett ikke klarer seg uten jevnlig sosial kontakt.

Man kan spørre seg: Er det verd å miste sine venner bare for forfatterskapets skyld?

Svaret ligger hos en selv. Personlig har jeg ikke mistet noen venner som følge av mine usosiale tendenser, men kontakten med dem er sterkt begrenset – ikke alltid til enkeltes tilfredsstillelse. Men hvis jeg skulle oppleve en lengre periode med enorm inspirasjon (sist gang var juli–august 1997), kommer jeg til å isolere meg fra omverdenen. Det vil ikke si at jeg ikke kan se og snakke med andre, men jeg kan komme til å unnlate å delta sosialt inntil inspirasjonsperioden er over. For når en forfatter opplever slike perioder i sitt liv, bør han til enhver tid være klar til å sette seg ned med PC-en eller pennen eller skrivemaskinen. Hvis hans venner ikke forstår at han må gjøre dette, forstår de heller ikke ham som menneske, og er derfor enten overfladiske personer og dårlige menneskekjennere eller kun fjerne bekjentskaper (som likevel ikke krever jevnlig sosial omgang). Disse vennene må man derfor tenke igjennom om man behøver. Folk er redd for å miste sine venner, men det er grunn til å tro at man alltid vil kunne finne likesinnede. Jeg har selv gjort det.

Det å skrive en tekst kan sammenlignes med å arbeide med et prosjekt. Å skrive en roman er et enormt prosjekt, omtrent som en hovedoppgave. En novelle er et mindre, men likevel viktig, foretagende. Om nødvendig, må man drive research, kontakte fagfolk og gjøre hva som helst for å maksimere verkets troverdighet og vitenskapelige dybde. Alt man skriver, er viktig for den videre utvikling av språk- og litteraturfølelsen – selv om det blir en dårlig tekst. Skriver ikke jeg denne teksten fordi jeg mangler inspirasjon til å skrive på min roman eller på en ny novelle? Kanskje. Men det er ikke bortkastet å skrive dette, for jeg utvikler meg i prosessen (om teksten bærer preg av det, er en annen sak).

En forfatter er avhengig av å følge sin inspirasjon og sitt egendefinerte levesett. Hvis han ikke gjør det, ender han opp som en middelmådig spire ute av stand til å skrive særlig mye eller ofte. Man bør alltid skrive når inspirasjonen er til stede. For ellers kan man gå glipp av et ypperlig resultat, enten det er en ny tekst man kunne ha begynt på, eller fortsettelsen på et prosjekt under utvikling. Men man kan ikke alltid vente på at inspirasjonen skal innfinne seg. Den kan ikke påkalles; den kan ikke styres; den kan ikke komme til bestemte tider på døgnet; den kan ikke ta hensyn til at man er opptatt med andre gjøremål. Derfor bør man av og til sette seg ned også når man er uinspirert, for å prøve å få ned noen ord. For å se hva man får ut av det. Hvis man ikke får til å skrive noe nytt, kan man se over sine tidligere produksjoner, forbedre dem eller lære av dem eller kanskje til og med la seg inspirere av dem.

Men alt dette får bli opp til hver og en. Som sagt, dette skal ikke være en tekst som forteller hvordan en forfatter skal leve; dette forteller bare om hva en forfatterspire muligens kommer til å oppleve dersom han forsøker seg på en profesjonell karriere.

Jeg tror at for å bli en god forfatter som skriver gode bøker, må man innse at livet som forfatter til tider er ensomt, preget av egoisme og problematiske familieforhold (dersom man velger å tilhøre en familie). Man må innse at man ikke er verdensmester i å skrive, og at man faktisk alltid har noe å lære. Det handler mye om å lese hva andre har skrevet. Det handler også om å knytte an bånd til kolleger for å lese hverandres tekster, gi kritikk, diskutere, og lære av hverandre. En forfatterspire som tror at hans produksjoner vil bli best dersom han ikke lar seg influere av tidligere eller samtidige skribenter, tar som regel feil. Den som sier at han skriver upåvirket av andre forfattere, vet ikke hva han snakker om, sa Aksel Sandemose.

Jeg tror man må være forfatter selv (eller kunstner på et annet område) for å kunne forstå verdien av et slikt levesett. «Vanlige» mennesker, uten at jeg skal håne dem, ser kanskje ingen mening i mine bekjennelser. Personer som går til jobb daglig klokken åtte og kommer hjem klokken fire, og som hverken i sitt arbeid eller gjennom sine fritidssysler tenker nytt, besitter neppe (eller benytter ikke) den samme form for kreativitet som kunstnere, forskere og andre skapende mennesker. De fleste mennesker har egoistiske ambisjoner, ikke bare forfattere, men disse ligger gjerne på andre områder av livet. Den fotballkampen må sees; den bilen må kjøpes – billigst mulig; den personen skal få svi – koste hva det koste vil; jeg skal ha den jobben, om jeg så må arbeide dag og natt.

Det er mulig at man ikke kan bli yrkesforfatter uten å oppleve et kall. Mitt kall kom så sent som i 1996, og det ødela realfagskarakterene mine det skoleåret. Likevel følte jeg at det riktige hadde skjedd. Jeg bar på mange tanker, historier og ideer, og da jeg for første gang kunne sette dem ned på papiret, opplevde jeg en enorm tilfredsstillelse. Jeg tror ikke det kan forklares for folk flest, men betyr det egentlig noe? Denne teksten retter seg mot dem som er interessert i å lese om mine erfaringer og meninger, og den retter seg mot forfatterspirer – en betegnelse som neppe omfatter folk flest.

Stian M. Landgaard, 26. desember 1998

Facebook

16 kommentarer til “En forfatters bekjennelser (1998)

  1. Roar Sørensen

    Har lest halvparten, skal lese resten senere i kveld.

    Men her virker det som om du løfter deg litt. Bortsett fra tøvet om at man ikke bør skrive for å tjene penger. Utgivelse, berømmelse og penger er en fundamental og viktig drivkraft for nesten alle mennesker, spesielt de to siste tingene. Dette gjelder i kunst så vel som idrett.

  2. Landgaard

    Jau, Roar. Problemet med å publisere dette andre steder er at det kan bli tatt for å være et debattinnlegg. Det er det ikke. Ikke i den forstand at jeg står klar til å forsvare mine synspunkter fra 1998.

    Hos de perfekt rasjonelle menneskene til Ayn Rand er det imidlertid bare secondhanders som lar seg drive av berømmelse og penger. Ekte kreatører, kunstnere, forretningsmenn, etc., lar seg kun drive av sin kjærlighet til arbeidet.

  3. Landgaard

    «1) Føler du at du har noe å meddele, helst noe som ingen andre allerede har meddelt?»

    Dette synes jeg er et interessant moment nå i ettertid. I løpet av 2000-tallet er nok tendensen gått dithen at alle har noe å meddele, om ikke annet sin egen livshistorie, som uproblematisk kan forkles og sminkes litt, slik at det blir en roman.

    Men vi skal jo ikke tro at dette bare er et moderne fenomen. Thomas Manns Huset Buddenbrook fra 1901 er en lett tilslørt historie om hans egen familie. Forskjellen er kanskje at Thomas Mann gjorde utrolig mye mer ut av det enn bare å kronologisk liste opp hendelser samt legge inn en og annen søskensjalusi som dramatisk motor.

  4. Roar Sørensen

    Du nevnte Sandemose oppe i her (tilfeldigvis har jeg lest bortimot alt av Sandemose). Han begikk jo en slags Knausgård for 80 år siden. Nesten alt han skrev, var jo tilnærmet selvbiografisk. Han påsto til og med at han hadde myrdet denne John Wakefield - omtrent slik Knausgård påstår at han har hatt sex eller intimt samvær med denne trettenåringen. (Ingen av disse forbrytelsene har vel funnet sted.)

    Men Sandemose gjorde det hele til høyverdig litteratur. Han bakte bare inn virkeligheten, han analyserte den, hevet stoffet, gjorde det allmenngyldig. Synes du Knausgård greier det på samme måte? Og om han IKKE greier det, er dette da i bunn og grunn litteratur det er verdt å gi priser og falle på knærne for?

    Om Knausgård ikke greier dette, å heve stoffet, skriver han ikke da i en slags selvbiografisk sjanger, og ikke i romansjangeren?

  5. Landgaard

    Jeg er nok enig med Slankeknut i at en roman er en roman er en roman, i hvert fall hvis det står ROMAN på omslaget, og det gjør det i tilfellet Min kamp. Det betyr at intensjonen bak utgivelsen var å fremstille en roman. Genreplasseringen har ingenting å gjøre med hvorvidt det er en dårlig roman, eller hvorvidt forfatteren har klart å gjøre sin historie almengyldig eller skjult sine selvbiografiske spor.

    Jeg synes Knausgård skriver godt nok til at dette blir almengyldig, selv om det nok er ujevnt her og der. Jeg har inntrykk av at ujevnheten er en del av hans prosjekt, som er å fremstille en diger romanverden på massivt lerret, hvor mye rart skjer, og hvor ikke alt er like litterært og stramt komponert. Man kan like det eller la være. Både du og Slankeknut tilhører siste kategori, så noe har dere tilfelles.

  6. Lars Werp

    Stian: Hvordan har det seg at du fikk rede på Knausgårds identitet da han var konsulent på Herrer i åndenes rike?
    Pleier ikke konsulentuttalelser å være anonyme? Mine har vært det.

    Og, Azimut, når skal du fortelle oss historien om deg og Knausgård?

  7. Landgaard

    Lars: Først en korrigering: Det var ikke Herrer i åndenes rike, men et romanmanuskript jeg arbeidet med før det, som jeg kalte Paradigma. Jeg skrev tilfeldigvis en e-post til Knausgård sommeren 2004, hvor jeg avleverte noen rosende og kritiske ord om Ute av verden og spurte hvordan det gikk med skrivningen. I en bisetning nevnte jeg at jeg selv arbeidet med en roman. I hans svar bad han meg blant annet om å sende manuset til Damm, så skulle jeg få en uttalelse på det. Jeg gjorde så, fikk svar etter noen måneder. Litt rosende, en god del kritisk. Han anbefalte meg å skrive noe nytt. Uttalelsen i seg selv var anonymt utformet, så jeg visste kun at det var Knausgård ut ifra min korrespondanse med ham den sommeren.

  8. Lars Werp

    Takk for oppklarende svar. Interessant å høre, all den tid jeg fortsatt er ganske uvitende om hvordan bransjen ser ut innenfra. Ut fra lesningen av Min Kamp 2 sitter jeg jo igjen med det inntrykk at bransjen preges av en god del kameraderi, men dette beror kanskje mest av alt på mine egne fordommer.

    Du skrinla Paradigma for godt da, eller? Kanskje det etterhvert utviklet seg til et annet prosjekt?

  9. Landgaard

    Paradigma ble videreutviklet til Herrer i åndenes rike, så det blir neppe noe nytt prosjekt der. Paradigma var en veldig solipsistisk, ung mann går rundt og funderer over tilværelsen-roman, mens Herrer har mer action og eksterne konflikter.

  10. Landgaard

    «Og, Azimut, når skal du fortelle oss historien om deg og Knausgård?» skrev Lars Wærp for snart to år siden. Er det på tide å svare nå, tro? Eller blir det som med konsulentuttalelsen fra piratene? He-he-he.

  11. Roar Sørensen

    Jeg betrakter bare bemerkningene fra piratene som en fruktbar tilbakemelding på et førsteutkast som jeg var forberedt på å endre ganske betydelig uansett.

    Egentlig ingen big deal.

    Men jeg gidder ikke å vasse i mine egne sår på det nuværende tidspunkt.

    Jeg har gått ned 60 % i lønn og trenger all den positive energi jeg kan skaffe meg til arbeidet med andreutkastet og til å oversette en roman jeg har fått 50 dager på.

    Når det gjelder Knaus og F. Lønstad, og måten de behandlet mitt manus på, betrakter jeg dem fremdeles bare som to arrogante drittsekker som ikke fortjener noen spesiell oppmerksomhet fra meg.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.