Publiserte faktisk sjøl en link til den ‘infame’ anmeldelsen jeg nevnte (på hjemmesiden min), men fjernet den etter et halvt år eller så. Heldigvis lærte jeg å le av den til slutt (tror jeg, i hvert fall). Tarald Aano, Stavanger Aftenblad, skriver salmer og holder andakter (digresjon det der antakelig). Mener også at krimsjangeren må fornyes og er stort sett sur hele tida er mitt inntrykk. Jeg skal ikke påstå det, men jeg sitter med en bestemt følelse av at han hadde ‘slagside’ fordi jeg skrev tendensiøst om amerikanske neonkonservative Israel-venner innenfor politikk etterretning(selv om Israel aldri ble nevnt med et ord av meg i boka). Én ting var ellers at han skrev at det eneste han gledet seg over ved boka var tanken på at noen hadde sittet og brukt masse tid på den, verre var det at han faktisk røpet et sentralt spenningselement langt ute i handlingsforløpet i boka. Det var det som virkelig gjorde meg forbanna. Og han fanget meg samtidig i en Catch22: Jeg kunne ikke skrive et gjensvar om det, for da risikerte jeg at akkurat dette hovedelementet ble røpet for enda flere. Hvis det skulle komme en virkelig debatt ut av det, og evt bli plukket opp av en eller flere større aviser. Men den der har jeg hele tida virkelig hatt lyst til å gi ham et skikkelig tupp i ræva for.

Vi snakkes.

Forøvrig har jeg sikkert resonnert feil så det resonerer i bloggveggene. Din lange kommentar bar veldig preg av et tankespinn som måtte fortolkes grundig, og det forsøkte jeg da å gjøre med min “limited decoding ability” (Capt. Thurman, Pearl Harbor).

Nei, det er vitterlig ikke krimforfatterne som skal henges fordi folk heller kjøper deres bøker enn de “seriøse” forfatternes. Det er vel kanskje noen av oss som snøfter litt når alle disse næringslivsfolkene og kjendisene og journalistene finner ut at det skal skrive bok – og så skriver de en krimbok. For det er det som selger. Altså kan det virke som om det ikke er litteraturen som er viktig, men oppmerksomheten eller pengene. Og puristene blant oss synes jo det er uhyrlig at ikke den ekte, rene litteraturen som skaper helsidesoppslag og storsalg.

Men i bunn og grunn er det jo leserne og media som skaper trendene. Eventuelt forlagene. Eventuelt bokhandlene. Eventuelt forfatterne. Nei, jeg vet sannelig ikke. Høna og egget.

Når det gjelder anmeldelser, er jeg ganske tolerant. Jeg synes selv sure kritikker er interessant, og jeg publiserer linker til dem på hjemmesiden min. Når noen anmeldelser er på jordet, kommenterer jeg gjerne det på min egen blogg, men jeg har ikke noe behov for å lage oppstuss om det. For som du sier, anmeldere har mye å gjøre, har en dårlig dag, etc. Og noen ganger forstår de ikke boken særlig godt. Det er greit for meg. Det er langt verre at boken ikke blir anmeldt, at den forglemmes, forskyves, at anmeldelsene kommer et halvt år senere.

Jeg prøvde ikke å kalle deg kommunist! Jeg mener, de finnes, og jeg klarer å omgås sivilisert med de fleste av dem også, men i denne sammenhengen var det bare en sammenligning.

Ellers tror jeg vi er ganske godt på linje. Full A4-jobb og jevn skrivning er uhyre vanskelig å få til. Har du hobbyer i tillegg? Hva skal du med dem hvis du er forfatter?

At jeg har sett meg litt lei på mye av kritikken mot krim er riktig, men jeg vil samtidig gjerne få si at jeg kan forstå en del av frustrasjonen hos de som ønsker oppmerksomhet rundt sine egne tekster. Som da altså ikke, selvfølgelig, faller inn under krimsjangeren. Men dette å få det norske folk som hele til å lese mer av annen litteratur enn krim, er etter min mening en oppgave som må favne mye videre enn det å kritisere krimforfattere for at de ikke leverer gode nok bøker. For øvrig tenkte jeg ikke spesielt på deg når jeg nevnte kritikken mot krim.

“Det første er din misnøye med selvskrytet og selvforherligelsen visse forfattere gir seg hen til når andre lovpriser det de har prestert, siden du mener at suksess i stor grad er tilfeldig og ekskluderende for alle dem som ikke har vært like heldig med mottagelsen.” Dette blir en litt feil resonnering fra din side, Stian. Mitt poeng var at jeg synes det er har blitt litt vanskelig å forholde meg til de som bruker enkelte utdrag av anmeldelser/ uttalelser i et forsøk på å ‘bevise’ hvor bra teksten de har skrevet er (ofte i bloggdebatter som bærer preg av kefting og infamiteter), når det samtidig foreligger andre anmeldelser/uttalelser som nyanserer kvaliteten betraktelig (uten at disse sistnevnte selvfølgelig nødvendigvis har ‘rett’). Det er som jeg også poengterte noen få mennesker i avisene som skal felle ‘dommen’ over det en har fått til, og da … vel, poenget mitt skulle vel komme tydelig nok frem. En liten digresjon: Noen forfattere, inkludert meg selv, er i blant så heldige at vi opplever at de ‘sureste’ kritikkene ikke blir liggende på nettavisenes side mer enn et år (av for meg uforståelige grunner), mens andre er så heldige at en lunken/dårlig mottakelse i en større avis aldri når nettavisen, bare papirutgaven en gitt dag.

En annen ting: Jeg vet sjøl ikke så mye om hvem som er regnet som ‘vektige’ anmeldere i norske aviser, men har fått noen innspill om at ‘denne anmeldelsen bør du merke deg; denne anmelderen har en viss tyngde’. Men igjen: For meg dreier det seg, slik jeg ser den hektiske anmelder/mediahverdagen, ofte om at man kan ha litt flaks/uflaks med hvem som plukket opp boka ens når. For øvrig mener jeg absolutt ikke at andres suksess er ekskluderende for de som ikke har fått noen god mottakelse. Nei, nei. Jeg understreket nettopp at jeg klarer å glede meg over andres suksess og unner dem den – i stor grad. Nettopp fordi jeg vet hva for et ‘ensomt’ yrke/hobby skriving er, og hvor mye en legger ned av arbeid etc. underveis.

Jeg er helt enig med deg i at man ikke skal gå rundt å være for hårsår på bloggene. Men jeg mener samtidig at en del av det som blir fremført er lavmål og temmelig kontraproduktivt. Men uavhengig av disse sistnevnte bidragene: Jeg tror ikke noen av de kjente krimforfatterne nevnt tidligere av RS tar seg spesielt nær av nedsablingene hans, skulle de komme til å lese dem. Men for å igjen ta Nesbø: Jeg synes det blir veldig mye tunnelsyn når man fokuserer på ett lite avsnitt i begynnelsen av en bok (selv om det brukte avsnittet nok kunne vært skrevet bedre av Nesbø, det er jeg faktisk enig i). Jeg mener Nesbø’s forfatterskap må tilnærmes med en mye videre type analyse, og RS er jo så glad i å skrive på blogger (og jeg mener fortsatt at Nesbø skriver drivende godt i mange partier i bøkene sine). Men det er mulig jeg er litt urettferdig mot RS: For alt jeg vet har han allerede skrevet metervis, eller ønsket å skrive metervis om emnet, men får få tilbakemeldinger/liten oppmerksomhet (dere er begge garantert mer orientert om hva som foregår i littblogger rundt om på nettet. Et stort engasjement har han i hvert fall, og det i seg selv kvalifiserer til diplom.

“Ideen om den pene og ordentlige samfunnsdebatten hvor kun saklig meningsutveksling foregår, er strengt tatt like håpløs som kommunismens grunnidé.” Må smile litt her, ja. Nei, denne formen for debatt alene er jeg på ingen måte tilhenger av, til det har jeg altfor mye ‘gnist’ under overflaten selv. Jeg ønsket imidlertid å si noe om at en del bloggere etter min mening er litt vel uvørne og sarkastiske, og det på en måte som også ofte mangler finesse og humor. Jeg er veldig for finesse og humor. Og en diskusjon rundt hva blogging har blitt til i mange tilfelle på nettet, er jo en diskusjon som har startet for lengst. Kanskje særlig er det mange unge mennesker som kan gå rett i kjelleren i møte med enkeltes infamitet og også åpenlyse trang til å være ondsinnet.

Til slutt vil jeg gjerne bare få poengtere at jeg ikke er og aldri har vært ‘kommunist.’ På ingen måte. Ha-ha. Det var muligens heller ikke noe du antydet, men jeg oppklarer nå allikevel misforståelsen først som sist, skulle det foreligge en. Godt nytt år til dere alle, og lykke til med skrivingen!

Ps. Nei, jeg har ikke mistet ‘piffen’ som forfatter, men jeg skal innrømme at full jobb ved siden av skrivingen er noe jeg kunne ha tenkt meg var annerledes, særlig fordi jeg liker så j dårlig å sitte stille foran en pc i så mange timer som det blir snakk om, og fordi jeg har så veldig mange andre hobbyer som tar tid. Og en ting til helt til slutt: Jeg synes ‘verden der ute’ har sine utfordringer, ja, men jeg har definitivt også fortsatt stor tro på den.

Du nevner to anliggender i din lange kommentar. Det første er din misnøye med selvskrytet og selvforherligelsen visse forfattere gir seg hen til når andre lovpriser det de har prestert, siden du mener at suksess i stor grad er tilfeldig og ekskluderende for alle dem som ikke har vært like heldig med mottagelsen.

Videre sier du at det på tross av jevnt over god mottagelse for visse forfattere alltid er noen som heller malurt i begeret, og ditt andre anliggende later til å være en misnøye med dette også, dersom kritikken blir for antagonistisk, og det mener du den er blitt, overfor blant andre Jo Nesbø.

Konklusjonen er vel at du etter ett år som publisert forfatter har mistet piffen litt? At du synes det er en fæl verden der ute, og at det ikke er lett å holde drømmen om suksess og anerkjennelse vedlike under slike forhold? Korriger meg gjerne hvis jeg tar feil. Men hvis jeg har rett: Jeg skjønner deg, du er nok ikke alene.

Jeg var også frustrert, kanskje litt på grunn av det første anliggendet, men ikke så mye på grunn av nedrakking og slikt. Det var likegyldigheten som plaget meg mest. Jo, jeg hadde jo mine femten dager med berømmelse høsten 2006, men så ble det stille. Den berømmelige sneballen som heter salg, begynte ikke å rulle, og anmeldelsene var stort sett lunkne, med et par hederlige unntak.

Hvorfor plager ikke nedrakking meg? Når det gjelder krim, som jeg gjerne skriver noen freidige ord om iblant, er det bare å innse én ting: Krim har vunnet. Ikke alle krimforfattere oppnår suksess, men selve genren er tidsåndens høydare. Såkalt seriøs litteratur er skviset ut, med unntak for et knippe bestselgende forfattere som enten er publikumsvennlige nok eller ekstreme nok (all ære til Knausgård for det siste) til å presse seg frem til mediefronten. Siden krim har vunnet publikums hjerter og kritikernes hjerner, er det etter min mening på plass at vi som ikke liker denne situasjonen, starter en brann eller to i rosenes leir, i håp om at krimbølgen flater ut snart. Et par av Roar “Azimut” Sørensens innlegg på Litteraturbloggen har vel hatt til hensikt å vise at mye av krimlitteraturen stilistisk sett er under pari, men dette er også et privat anliggende for ham. Han vil gjerne skrive “litterær krim”, men det ville ikke forleggeren hans ha, av kommersielle årsaker. At Sørensen er en brølape som ikke går av veien for å rakke ned på personer i sin utrettelige kamp mot det norske litteraturkartellet, vil kanskje plage noen, men for min del er det helt i orden. Ideen om den pene og ordentlige samfunnsdebatten hvor kun saklig meningsutveksling foregår, er strengt tatt like håpløs som kommunismens grunnidé. Det er følelser i sving her, irrasjonalitet, vi er misunnelige på andres suksess, vi liker ikke trynet på den og den, vi vil gjerne at alle skal kjøpe og like vår bok. Dette handler jo ikke så lite om kampen for tilværelsen.

Når det gjelder Tom Egeland, en fin fyr på alle måter, har han sin egen lille passiv-aggressiv-sarkastiske måte å ta dem han synes stepper out of line på. Jeg har følt hans skarpe tunge i form av et par lette smikk på fingrene når jeg har blitt obsternasig og laget for mye storm i blogglasset. Jeg tror mannen har en betydelig mengde selvtillit, noe som også gjør at han ikke lar disse misunnelige bajasenes nedrakking og parodiering gå inn på seg. Hvorfor skulle han vel det, bestselgerforfatter som han er? Jeg har også en slags selvtillit og selvironi som gjør meg temmelig upåvirket av nedrakking, selv om jeg bare selger noen få hundre bøker, for jeg har, kanskje gjennom mine Nietzsche-studier, opparbeidet meg en viss perspektiveringsevne som kan oppsummeres i disse Chaplins ord: Sett på nært hold er livet en tragedie, sett på avstand er det en komedie.

Mang en gang har jeg følt meg temmelig talentløs, og følelsen hjemsøker meg fortsatt jevnlig (til tross for inntak av betydelige mengder ‘seriøs’ litteratur opp gjennom årene). Men jeg har alltid vært en seig jævel, og ønsker å lære, ikke gi opp, heller se hva det er mulig å få til. Så lenge lysta er der, vel å merke. Jeg har for øvrig – heldigvis vil jeg si – klart å skille mellom hva jeg kan ha av verdi som menneske og hva jeg er kapabel til å uttrykke i et skriftstykke. Det tror jeg er viktig i denne ‘bransjen’.

For underveis i skriveprosessen, og etter debuten, vil en få en hel rekke typer tilbakemeldinger. Noen vil glede en, andre vil ergre en, og atter andre vil gjøre en rimelig forbanna – for en stund i hvert fall (jo da, jeg har også temperament). Ja, de vil til og med antakleig få en til å innse at en kanskje er mer periodisk sårbar enn hva en i utgangspunktet trodde en var. Men så, når ting får roet seg litt, når en får ting litt på avstand, får debuten på avstand – da har en forhåpentligvis lært noe. Fram mot neste korsvei. Neste skriverunde, neste mulige utgivelse. Og noe av det viktigste jeg tror en kan lære seg, er å gi litt f. Samt å lytte bedre, tørre å forandre mer, men også tørre å kjempe sterkere for noe en tror på. Ja, og så bør en fort som f forstå at dette ‘yrket’, denne ‘hobbyen’, ikke på noen måte er en eksakt vitenskap (takk for de ordene TÅ). Og hadde jeg hatt ork og tid, skulle jeg også ha gitt en del underholdende eksempler på både egen inkompetanse, samt enkelte konsulenters merkverdige og til tider rigide resonnementer, samt – ja, faktisk – overraskende inkompetanse i møte med deler av et manuskript. Men la meg i samme slengen kreditere de fleste av dem for å ha gitt ytterst verdifulle bidrag underveis i skriveprosessen.

Når det gjelder anmelderne (og nå nærmer jeg meg et av mine to hovedanliggender her på årets siste dag), så har jeg flere ganger tenkt at de har en vanskelig jobb, med tidspress, editorial plassmangel og den fra mitt ståsted sette nesten umenneskelige oppgave å måtte lese bøker ut i fra plikt. Og det ikke så rent få heller. Personlig tror jeg at jeg hadde fått sterke anfall av ‘litteraturkvalme’, med påfølgende brekninger, både titt og ofte. Når det er sagt, så synes jeg at enkelte av dem skriver mye rart, og en del av dette rare er jeg overbevist om har med de ovenfornevnte leseomstendigheter å gjøre. Jeg håper i hvert fall det. Men jeg tror samtidig at de fleste av dem er genuint glade i bøker, og virkelig ønsker å åpne en, lese den og like den.

Og nå kommer jeg til mitt første anliggende: Jeg finner det på grensen til utmattende kjedelig/irriterende å se skribenter henvise til den og den som har sagt sånn og sånn, alltid rosende vendinger, om egne skriftstykker. I et slags forsvar av dem, og da særlig som et forsvar underveis i en helt spesiell type blogg’debatter’ som dessverre ofte får et nesten tragikomisk preg av kjefting, utdriting og understreking av egen fortreffelighet. Nei, ingen av oss ønsker å ‘ydmykes’, alle ønsker anerkjennelse, og i ‘roten’ ligger også, tror jeg, et genuint ønske om å gi noe positivt til andre gjennom egen skrift, egen ‘kunst’. Den være seg et skriftstykke, en gnu i solnedgang eller evnen til å reparere naboens gressklipper. Ingen av oss ønsker å tape ansikt, ingen ønsker å bli veiet og funnet for lett. Ydmykelse – eller noe som ligner – er kanskje det som rammer mennesket hardest. I disse tider – ja, kanskje alltid – løper flokken dit hvor helten/heltinnen står. Den mindre vellykkede – kommersielt eller på andre måter – innånder kun sin egen luft. Alene. Mer eller mindre. Inntil han eller hun, hvis det går den riktige veien – og ofte med bakgrunn i både flaks og egen utholdenhet/dyktighet – klarer å skape noe som genererer positive tilbakemeldinger. Eller sagt på en annen måte i disse tider – en overvekt av femmere og seksere. Det være seg innenfor krimsjangeren eller andre sjangere.

Det er langt på vei tilfeldighetene som rår for de fleste av oss, er min påstand – når det kommer til anmeldelser. Et lite knippe mer eller mindre kompetente avisansatte der ute styrer ‘skuta’. Noen få forfattere får rosende ord hele veien, noen enda færre får dem nesten hver gang, og min lille misunnelse er ikke ‘slem’, jeg unner dem den virkelig, og jeg unner dem den selvfølgelig særlig når jeg selv liker det de har skapt. Men uavhengig av hvor gode anmeldelsene og mottakelsen har vært hos publikum, så vil noen alltids irritere seg, finne feil (og noen ganger med rette, og det skulle da vel bare mangle!). Og Jo Nesbø ble her nevnt som et eksempel på en krimforfatter som skriver ‘for dårlig’. Jeg skal ikke gå inn i den debatten, bare si at jeg personlig har hatt stor glede av flere av bøkene hans, samt at jeg er overbevist om at jeg (eller en mer kompetent leser) i løpet av en dag skulle klare å finne en rekke eksempler på absolutt god litterær kvalitet mange steder i det han har skrevet. Dessuten så handler krim om mye mer enn i hvilken grad en forfatter er en god stilist eller ikke. Jo Nesbø har, mener jeg, evnen til å skape underholdende, gode historier som fenger og gir en god leseopplevelse. For meg er det også alltid mangfoldet som betyr noe: Jeg leser krim og annen litteratur på både norsk og engelsk (er også halvt skotsk), og selvfølgelig er det stor forskjell på forfatterne – heldigvis! Og nettopp derfor skal alle få! Og noen forfattere kommer jeg tilbake til – av forskjellige grunner. En av disse, innefor krim, er Jo Nesbø. Men han trenger ikke mitt forsvar for ham her, men jeg hadde behov for å si dette, etter at et avsnitt av en av bøkene hans ble brukt som eksempel på utilstrekkelig skrivekunst.

Og dette bringer meg rett over til anliggende nummer to: Hva f er vitsen med all denne kranglingen, nedrakkingen som er å finne på nettet for tida? Og hva f har Nesbø, Lindell, eller A Holt for den saks skyld, gjort galt fordi de liker å skrive bøker, og samtidig tjener godt med penger på det? Og videre: At Fossen møter sine kumpaner på Fjesboka til munnrappe holmganger der humoren og fandenivoldskheten kommer så klart fram i dagen, har jeg absolutt sansen for, men den klamme, mørkøyde og nesten illeluktende ‘psykingen’ som en så altfor ofte finner her og der på nettet, gjør meg desillusjonert. Skulle vi ikke være litt mer rause? Bakke hverandre litt mer opp? Og skulle vi bli litt hete i hodet, så kan vi da vel for pokker etterpå si unnskyld eller i hvert fall forsøke å ta det hele med et smil. Si noe sånt dom: ‘Ja, ja, jeg vet jeg er litt kjapp i vendingene i blant, men jeg ønsker egentlig alle lykke til med sine forsøk på å få til noe.’

Tom Egeland er tydeligvis en mann som mestrer kunsten å balansere på både stram og slak line, en fyr som alle liker fordi han (jeg kjenner ham ikke) har dette ikke-aggressive ved seg i det meste han foretar seg inne på en blogg (og sikkert ellers også). Så får det heller være at han selv sier at han i blant velger å si noe positivt om andres arbeid, for å være oppbyggelig, unngå å skape dårlige ‘vibber’ etc., enn å si noe negativt/devaluerende (ikke sitat, min formulering etter hukommelsen). Så, om du ikke alltid vil få sannheten av ham, så vet du i alle fall at han antakelig vil deg vel. Det er en god begynnelse, spør du meg.

Jeg kan fremdeles digge visse deler av boken. Det er ting der som står til en ren sekser på terningen. Beklageligvis er det også ett og annet som står til en klar ener, etter min mening. Det er altså en meget ujevn tekstsamling, dette, og absolutt ikke noe jeg kan stå inne for i dag. Sant å si skammer jeg meg over driten og vil helst ikke bli assosiert med boken.

Ens ungdomssynder skal følge en inn i døden. Slik er livet.

“Fødselslegen langet ut et spark mot den fødende kvinnen, slik at nesebeinet forsvant opp i hjernen. Like etter grep han tak i barnehodet og trakk det slimete og sprellende barnet ut av fitta. Han slet av seg buksene og slengte dem bort i et hjørne. Deretter rente han penisen i den nyfødte. Utløsningen kom brått. Den varme sæden flommet inn i barnekroppen og gjorde den bløt og klisset.”

Dette er altså storkritikeren av krim som skriver…

Men du har antakeligvis mange syke venner.

Ble “En syk mann…” kjøpt inn til bibliotekene også?

Og har ikke Sykemannen din vært “i salg” mange år nå? MK har jo bare vært i handelen 11 måneder. Vi får snakkes igjen om dette om 3-4 år.

Interesserte kan forresten gå hit og lese hva Landgaard mente om dette storverket til Ken, eller kanskje han foretrekker at jeg bruker navnet Richard Norton:

http://www.forfatterbloggen.no/roller/landgaard/entry/en_syk_mann_og_hans