I 2000 kom det ut en liten bok ved navn Dialoger 3: Stemmeskifter på Tiden Norsk Forlag. Boken var Alf van der Hagens tredje samling dybdeintervjuer med toneangivende norske forfattere. I Dialoger 3 intervjuet han fem unge forfattere rundt de tredve om deres forfatterskap og væren i verden.
Jeg leste denne boken for noen år siden. Grunnen til at jeg har lest den igjen nå, er kanskje at Karl Ove Knausgård er en av forfatterne som intervjues. Han får selskap av Erlend Loe, Cathrine Grøndahl, Tore Renberg og Linn Ullmann. Disse menneskene, som nå er i slutten av tredveårene (Renberg) eller har tippet over i førtiårene, var den gangen bortimot ti år yngre.
Jeg har lest tre bøker av Knausgård, to av Renberg, én av Ullmann og kikket litt på et par av Loes bøker. Grøndahl, som er den eneste poeten i prosagården, har jeg ikke lest noe av. Av disse forfatterne er det desidert Knausgård som jeg føler det nærmeste slektskapet med, men jeg synes alle intervjuene hadde interessante innsikter å by på. De er interessante både som uttrykk for disse forfatternes oppfatninger om kunst og virkelighet, men også som daterte tidsdokumenter. Disse menneskene visste ikke noe om sin skjebne den gangen, så det er artig å lese intervjuene i lys av hva det er blitt av dem. For eksempel er det særdeles virkningsfullt å lese om den relativt ferske debutanten Knausgård anno 2000 i lys av den litterære stormesteren Knausgård anno 2009.
Artig også å se hvilke prosjekter som materialiserte seg, og hvilke som aldri forlot skisseplanet. Cathrine Grøndahl forteller at hun skriver på en diktsamling som heter Lovsang, og i 2003 kom faktisk diktsamlingen Lov§ang. Denne er forøvrig allerede utgått fra forlaget og kommer ikke igjen, hvilket sier litt om litteraturens samfunnsmessige forgjengelighet i våre dager. Tore Renberg og Karl Ove Knausgård snakker om et filmmanus de samarbeider om, men så langt har vi ikke sett noen film med dem to som manusforfattere.
Jeg prøvde meg på Tatt av kvinnen for et tiår siden, men klarte ikke å bli hektet. Et par år senere leste jeg begynnelsen av Naiv. Super. Samme problemet. Erlend Loe virker som en intelligent mann og en reflektert forfatter, men det er noe med hans litterære tilnærming jeg ikke helt klarer å ta innover meg. Hans prosjekt synes å være en skildring av den moderne mannens tafatthet. Men ikke for å kritisere og reversere denne trenden. Snarere aksepterer han tingenes tilstand, ironiserer over den, finsliper den, maler den frem. I L reflekterer en gruppe unge menn på en sydhavsøy over det begredelige faktum at de er født for sent til å ha bygget landet. Uten å ha lest disse bøkene i deres helhet må jeg henfalle til spekulasjoner, så det får holde i denne omgang.
"Jeg går med store planer om å skrive en roman om kjærlighet mellom to menn som ikke er homofile. Vi får se." Det sier Tore Renberg, og tre år etter kom jo også Mannen som elsket Yngve. Renberg er ofte blitt kalt for en litteraturens gladgutt, noe han ikke er spesielt begeistret for, da han føler at det hviler en useriøsitetens aura over det. Men han har jo uttalt både titt og ofte hvor optimistisk han er på verdens vegne, og at vi lever i en god tid, litterært, intellektuelt, i det hele og det store. Da jeg leste Charlotte Isabel Hansen, fikk jeg et bestemt inntrykk av hvor Renberg var på vei. Det var en roman nesten fri for reelle motsetninger. Vi som lesere blir jo tydelig fortalt av den implisitte forfatteren at Jarle Klepp, som ung elitistisk student, er på feil spor, og at han kommer til å omfavne farskapet til lille Charlotte Isabel før romanen er omme. Omtrent samme vei har vel Tore Renberg beveget seg, fra å være en sortkledd akademiker med glattbarbert hode til å bli en kjærlig småbarnsfar med hår og huslån.
Da jeg leste En god tid, Renbergs siste bok før dette intervjuet ble laget, tenkte jeg at Tore Renberg er en mann med perspektiver. Han skriver en roman om en "Tore Renberg" som sitter i 1926 og skriver en fremtidsroman om år 2000. Det er jo en unik måte å se samtiden på. Jeg synes kanskje ikke Renberg går veldig grundig til verks i sin samtidsanalyse, men han gjør i det minste et forsøk. Kanskje vil han bare skrive en litt sær kjærlighetsroman. I hvert fall er dette en Renberg som anerkjenner en grusomhet i bunn (hovedpersonen "Tore Renberg" blir nazist), men som aldri tillater seg å grave dypt i den. Og det er nok kanskje der gladguttstempelet stammer fra. Han vil ikke henge seg opp i fortiden og elendigheten, men stadig surfe videre i progressivitetens ånd.
Felles for flere av forfatterne er imidlertid en oppgitthet over den samfunnsmessige utviklingen fra 70-tallet, da de var barn, og frem til 2000. Det er vanskelig å samles rundt politiske standpunkter på venstresiden. Kapitalismen og markedskreftene har fått overtaket. Tore Renberg sier at forfatterne må være snille mot hverandre, og at aggresjonen må tas ut mot "de rike". Han foreslår å kidnappe Kjell Inge Røkke, stjele pengene hans og gi til noen som trenger dem. Cathrine Grøndahl vil "avskaffe kapitalismen med et pennestrøk". Erlend Loe kaller seg radikal på bunnen, men vil helst ikke delta i samfunnsdebatten med kronikker og uttalte standpunkter. Og Karl Ove Knausgård synes det er et problem at det ikke finnes noen venstreside i norsk politikk.
Denne orienteringen mot venstre synes å være selve adelsmerket for norske forfattere. Forakten for mennesker som er dyktige til å tjene penger, den underliggende antagelsen om at profitt alltid innebærer utnyttelse, og selvfølgelig ideen om at staten har et ansvar for absolutt alt. Mitt inntrykk er imidlertid at den ensidige venstrevridningen er blitt godt nyansert og pluralisert siden 2000. I dag har vi forfattere som, selv om de mener at de hører hjemme på venstresiden, leverer knallhard kritikk av venstrehegemoniet, eksempelvis Aslak Nore og Matias Faldbakken.
Linn Ullmann ser ut til å ha den mest unike bakgrunnen av de fem intervjuobjektene. Hun er oppvokst i USA, datter av Ingmar Bergman og Liv Ullmann, og identifiserer seg heller ikke så sterkt med sin generasjon. Hun ser kanskje på seg selv som en outsider, enda hun er godt befestet i norsk litterær offentlighet og har mange strenger å spille på, ikke minst i rollen som kulturjournalist før hun debuterte med Før du sovner i 1998. Boken i seg selv er ikke etter min mening så veldig banebrytende, sammenlignet med Ute av verden av samme årgang, men Ullmann og Knausgård turnerte land og strand rundt som en slags representater for noe nytt og spennende. På slutten av nittitallet var jo debutanter nærmest for popstjerner å regne, det ble snakket om en ny litteratur, noe også Knausgård nevner i intervjuet, mens det utpå 2000-tallet gikk inflasjon i debutanter, og den litterære offentlighet lot til å vende tilbake til det kjente og velprøvde, storkanonene Herbjørg Vassmo, Erik Fosnes Hansen, Dag Solstad og Jan Kjærstad, for å nevne noen.
Knausgård er den forfatteren jeg har fulgt mest med på. Ute av verden gjorde stort inntrykk, og det samme har Min kamp gjort. Intervjuet fra 2000 får en annen valør nå i 2009, med tanke på Knausgårds egne antydninger i Min kamp 2 om at den dramatiske motoren i Ute av verden, hovedpersonens romantiske forhold til tretten år gamle Miriam, faktisk er basert på forfatterens virkelige erfaringer. Knausgård snakker mye om den infantile autoriteten, som representeres av en liksom-autoritær farsfigur som ikke lenger har noen rolle i vår tid. Dette temaet later til å gjennomsyre både Ute av verden og Min kamp, og det skinner også igjennom hos både Renberg og Loe, ideen om mannen som en skikkelse som har tapt terreng og autoritet de siste tredve årene. Hos Loe reduseres han til et lallende offer for en sterk kvinne (Tatt av kvinnen) eller gjør seg selv til et barn (Naiv. Super). Hos Renberg blir mannen en selvutslettende skapning hvis identitet er fullstendig definert av kvinnen, som har seilt opp som det dominerende kjønn (Matriarkat).
Cathrine Grøndahl er blant dem som reagerer på dette. Hun synes det er forbløffende at menn av hennes egen generasjon sitter fast i en variant av hore/madonna-dikotomien, nemlig en kvinne/ungpike-dikotomi, hvor den modne kvinnen blir triviell og uinteressant, mens det asymmetriske forholdet mellom en voksen mann og en ung pike blir romantisert og idealisert. Dette synes jo umiddelbart å være en konsekvens av at mannen ikke lenger nyter den samme autoritet over kvinnen som han tidligere gjorde. Istedenfor å være de moderne kjønnsrollene voksen velger den infantiliserte mannen en infantil partner, nettopp for å bevare en identitetsbefestende asymmetri.
Og de mannlige forfatterne ser heller ikke ut til å betrakte dette som noe moralsk problem, eller i hvert fall ikke et problem som litteraturen trenger å ta stilling til. Knausgård fremhever sogar, i likhet med sin hovedperson Henrik Vankel, trettenårige jenters skjønnhet og mener at den utvetydige moralismen som Grøndahl etterlyser, gjør litteraturen mindre og snevere. Linn Ullmann betrakter på sin side en roman som Vladimar Nabokovs Lolita som et grusomt og hjerterått portrett av et overgrep begått av en kynisk, manipulerende mann, mens det nok er mange - kanskje helst menn? - som ser en vakker og tragisk kjærlighetshistorie utspille seg der.
Uansett moralsk og litterært ståsted er Dialoger 3: Stemmeskifter en rik og mangslungen bok som det er verdt å få med seg. Hvorfor lages det ikke slikt i dag? Alf van der Hagen er muligens opptatt med Morgenbladet. Måtte noen andre ta over stafettpinnen.
Interessant lesning, og som vanlig grep jeg fatt i det mest vesentlige med en gang:
"Intervjuet fra 2000 får en annen valør nå i 2009, med tanke på Knausgårds egne antydninger i Min kamp 2 om at den dramatiske motoren i Ute av verden, hovedpersonens romantiske forhold til tretten år gamle Miriam, faktisk er basert på forfatterens virkelige erfaringer."
Vil dette si at vi ikke bare har å gjøre med en middels god og oppskrytt forfatter, men med en pedofil, middels god og oppskrytt forfatter?
Er han straffedømt? Man kan vel ikke offentlig innrømme at man har hatt et forhold (hva besto dette forholdet i; var det av seksuell karakter; var Knausgård en slags forløper til Lommemannen?) til en tretten år gammel jente, når man selv har vært voksen mann, og slippe unna med det?
Er livstid for slikt her på Filippinene. For noen år siden var det dødsstraff.
Har du informert Kripos om denne meget betenkelige og ubehagelige saken?
Litt tynt grunnlag for å anmelde saken til Kripos, synes du ikke?
«Ja, forfatteren har tilstått saken, på side 490, i en samtale med Geir. Hva jeg mener med 'side 490'? I Min kamp 2, selvsagt. Hva det er? En roman, ditt purkenek! Dere kan ikke akseptere anmeldelser hvor bevisførselen utelukkende hviler på dialogen mellom to romankarakterer? Ånei, jeg trodde vi levde i et progressivt samfunn.»
Ha-ha! Men dermed faller jo hele bunnen ut av Knaus' prosjektet. Alt er altså bare oppspinn og en roman likevel.
Klart det er en roman. Mye av tiltrekningskraften til bøkene ligger nok i at de flørter med virkeligheten, men man vet jo aldri hva som er sant, hva som er oppspinn, når man leser. Knausgård har selv innrømmet at han har fremstilt enkelte hendelser annerledes for å få en bedre dramaturgi.
Takk for et uhyrlig interessant og briljant innlegg, Stian. Jeg har tilfeldigvis lest nesten samtlige bøker du nevner ovenfor, eller så skal jeg gjøre det (Knausgård). Loe skriver lunt og naivistisk, akkurat som Ron. Ullmanns debutverk var godt under middels, og jeg hadde ikke mye til overs for det. "En god tid" må jeg nok lese. Har bare lest, og likt, de første tre Jarle Klepp-bøkene. Fjerdeboken er jeg mer usikker på. Ender nok med at jeg låner den på biblioteket, av de årsaker vi har snakket om. Den billedskjønne Cathrine Grøndahl kjenner jeg ikke til. "Stemmeskifter" skal dog sjekkes ut, mest sannsynlig kjøpes, gjerne også de første to bindene i denne serien.
Værsågod, Ken, og takk for komplimenten. (Merk dere det, folkens. Det heter komplimenten. Om to hundre år kanskje ikke, men vi konservative gjør hva vi kan for å holde igjen.)
Den gamle tanta var den eneste personen jeg syntes hadde karakter i Før du sovner.
Likte du Charlotte Isabel Hansen? Jeg husker ikke hva vi sa om den. Medrivende lesning, men jeg syntes ikke at den levnet mye til ettertanke. Dyktig håndverk, men forutsigbart som bare juling. De to første Klepp-bøkene har jeg ikke lest.
Det er bare den første Dialoger som er i salg hos forlaget fremdeles. Nr. 2 og 3 er utsolgt, men å få tak i på biblioteket.
Ikke for att den litterære diskusjonen ikke er interessant, men jeg henger meg opp i parentesen her ovenfor i steden. Så unnskyld en forhenværende nordmann, men hvorfor skulle det ikke hete komplimenten?
Artig at nettopp du sier det, Spectatia, for det er jo bemerkelsesverdig mange ord som har motsatt kjønn på norsk og svensk. Vet ikke om "kompliment" er et av dem, men det er altså slik at 95 % av alle nordmenn tror det heter "et kompliment". Kanskje fordi andre -ment-ord er intetkjønn.
Det uttales "komplimang(en)". Pommes frites er et annet ord som konsekvent uttales feil av nordmenn flest (de tror det heter "påmfri"). Korrekt uttale er selvsagt "påmfritt".
Tilbake til litteraturen. Jeg skrev følgende om Charlotte Isabel Hansen (heretter omtalt som CIH):
"Jeg synes CIH er en flott og vakker roman. Den er varm, intelligent og morsom, og den belyser viktige spørsmål. Hvordan forholder man seg til et barn man egentlig ikke ønsker? Hvordan går det når man må "stå opp som en mann og ta ansvar"?
Det er mange geniale passasjer i CIH, som når Jarle havner på tungfylla dagen etter at datteren ankommer til Bergen by. I likhet med menn flest ønsker han ikke å bli som sin far, men i denne stund er han sin far opp ad dage, noe som er åpenbart for alle som har lest Kompani Orheim. Hovedpersonen selv innser dette kort tid senere. Det er mange paralleller mellom Jarle i CIH og Jarles far i KO, og man forstår at eplet ikke faller så langt fra stammen, tross alt.
Det som også slår meg når jeg leser CIH, er at dette er en slags universitetsroman, ikke helt ulik Herrer i åndenes rike. Begge bøker er drevet av en elitistisk hovedperson med store faglige og personlige visjoner. Den største forskjellen er at Renberg er en varmere og mer innsiktsfull forfatter enn Landgaard, som har en kjøligere tone. Det er noe hardt og regelbundet over sistnevnte, mens førstnevnte har en lett og fandenivoldsk forpleining med språket."
Dette var altså mitt inntrykk fra den gang. Er ikke sikker på om jeg på alvor mente at han er en mer innsiktsfull forfatter enn deg. Det kan tenkes at jeg skrev det for å stikke deg. Men han har en varmere, mer folkelig tone, mens du er kaldere og mer utilgjengelig, som et overmenneske versus en vanlig dødelig. Og det var kanskje ditt forsett å skape dette inntrykk med Herrer?
Den nye om Jarle Klepp har jeg ikke lest ennå, og jeg må si at jeg nærer en sterk uvilje mot å bruke penger på den, for jeg har en mistanke om at boken er politisk korrekt og således åndelig prostitusjon. Renberg vet at dette selger og vil bli godt likt, og dermed gjør han seg ufarlig som forfattter, og følgelig også uinteressant. Han skyter seg selv i foten når han later som om han er rasist, for så å bli omvendt, som en god kristen. Hvis det er dette boken handler om, kan han dra til helvete. En forfatter som skriver noe slikt, er et gladkristent, siklende fjols, en åndsstymper som totalt har mistet kontakten med kunsten og virkeligheten. Slikt kan jeg spare meg for.
Her er intervju med Renberg, samt utdrag fra Pixley Mapogo:
http://www.bokklubben.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=4202084
Hvis jeg har tatt feil av Renberg og hans prosjekt, skal jeg være den første til å beklage det, men inntil videre betrakter jeg boken med reservert skepsis.
Landgaard skrev:
"Jeg prøvde meg på Tatt av kvinnen for et tiår siden, men klarte ikke å bli hektet. Et par senere leste jeg begynnelsen av Naiv. Super. Samme problemet."
Tatt av kvinnen ble utgitt i 1993, og du flørtet med den på slutten av samme tiår. Et par tiår senere prøvde du deg på den supernaive boken? Altså i 2019?
Humre!
Til din siste kommentar først: Utrolig. Jeg hadde korrekturlest innlegget minst to ganger. For meg har det alltid stått "et par år senere" der. Jeg retter opp i dette, så fremtidige lesere får en feilfri tekst, samtidig som de kan, gitt at de leser kommentartråden, glede seg over Ken Jensens finurlige "take" på Landgaards korrekturelle viderverdigheter.
Nå skal jeg endelig svare på din lange kommentar ...
Ken: Jeg har ikke tilgang på mine gamle e-poster for tiden. Datamaskinen kræsjet på mandag, og jeg har kun en treg bærbar å sulle rundt med. Jeg vet jeg svarte på den mailen du refererer til, men jeg kan like gjerne skrive noe helt fra scratch nå.
Charlotte Isabel Hansen er en helt annen roman enn Herrer i åndenes rike. Begge er blitt klassifisert som universitetsromaner, men også som studentromaner.
Det sies at universitetsroman er en genrebetegnelse på romaner hvor fokuset primært hviler på de ansatte, på professorene og stipendiatene, kort sagt på dem som får lønn for strevet. Universitetsromaner går således oftere i retning av intriger mellom godt voksne mennesker, konflikter mellom instituttene, kampen om økonomiske midler og personlig anerkjennelse. Francis Meyers lidenskap og De beste blant oss er universitetsromaner i denne betydningen.
Protagonistene i Herrer i åndenes rike og Charlotte Isabel Hansen er studenter på høyere grad, master eller hovedfag, og regnes visstnok av den grunn som studentromaner. Denne problematikken dukket opp i norsk litterær offentlighet i 2006 og var sikkert en av grunnene til at min bok fikk en del ekstra drahjelp i begynnelsen, selv om de tre øvrige, skrevet av mer etablerte forfattere, langt oversteg min i salgstall.
I Minerva ble det i 2007 publisert en lengre analyse og sammenligning av tre romaner fra Akademia, De beste blant oss, Institusjonen (som jeg aldri har hørt om) og min egen. Fornøyelig lesning: Fornemmelser av norsk akademia.
Tilbake til saken. Jeg forstår det slik at du legger opp til en sammenligning av Charlotte Isabel Hansen (heretter CIH) og Herrer i åndenes rike (heretter HIÅR).
Du skriver:
«Er ikke sikker på om jeg på alvor mente at [Tore Renberg] er en mer innsiktsfull forfatter enn deg. Det kan tenkes at jeg skrev det for å stikke deg. Men han har en varmere, mer folkelig tone, mens du er kaldere og mer utilgjengelig, som et overmenneske versus en vanlig dødelig. Og det var kanskje ditt forsett å skape dette inntrykk med Herrer?»
For å skjære dette helt inn til benet: Når jeg ser på Tore Renberg, leser det han skriver, lar meg immersere i hans virkelighet, finner jeg et menneske som er svært forskjellig fra meg. Den Renberg jeg finner i Dialoger 3 fra 2000, later til fremdeles å være sint på verden, ute etter å slå inn noen dører her og der. Den forfatterpersonaen jeg konstruerer etter å ha lest CIH fra 2008, får meg til å tenke på en mann som forlengst har lagt av seg sin juvenile opprørstrang fra da han var ung, barnløs student. Det handler fremdeles om å skrive bøker, så klart, men Renbergs optimisme, hans insistering på at vi lever i en god tid, og at dette går veien i vårt norske sosialdemokrati, er rimelig fjern fra mitt syn på tingenes tilstand.
Prosjektet i CIH, slik jeg ser det, er den unge mannens forsøk på å komme ut av sin solipsistiske, avstengte, kyniske tilværelse hvor kun erobringen, den seksuelle og den intellektuelle, gir livet mening. Datteren som plutselig dukker opp, er katalysatoren som får dette til å skje. Det jeg har ment når jeg har sagt at Renberg ikke graver seg særlig dypt inn i motsetningene, er at han, som forfatter, allerede er kommet dit hvor den unge Jarle Klepp skal komme. Og Renberg gjør det helt tydelig gjennom romanen, ved sin bruk av fortellerteknikk, at dette er målet. Jeg grep meg i å tenke at hvis Renberg nå virkelig ville sjokkere leseren, så skulle han ha fått Jarle Klepp til å avvise datteren mot slutten av romanen, sendt henne vekk og bedt henne aldri komme tilbake. Men det ville ikke vært Renberg, slik jeg kjenner ham.
Det kunne derimot vært meg.
I HIÅR er utgangspunktet helt annerledes. Da jeg begynte å skrive, satt jeg inne med en aggresjon mot universitetets nåværende tilstand og Akademias marginaliserte plass i det norske samfunnet. Mitt forsett var å fremstille en hovedperson, Christian Winther, som i likhet med Jarle Klepp forsøker å eksellere i studiene, men i motsetning til Renberg hadde ikke jeg forlatt den elitistiske tankegangen og blitt en folkets mann, og derfor var ikke Jarle Klepps utvikling gitt i min roman. Christian Winther kunne utvikle seg på mange måter. Dette åpner for en mindre forutsigbar roman.
Christian Winther har en yngre bror, Arne, som fungerer som en katalysator for hovedpersonens utvikling bort fra sin ensidige svakhetsforakt til en større forståelse for ulikhetene blant mennesker. Christian Winther innser jo på et plan at han ikke evner å bli et overmenneske uten å miste sin menneskelighet. Om denne utviklingen er nødvendig eller moralsk riktig, overlater jeg til leseren å bedømme.
Hardheten i HIÅR gjenspeiler nok at forfatteren mener det samme som fortellerstemmen når Christian Winther fremstilles som elitistisk, egoistisk, ambisiøs og kanskje sogar umenneskelig. I CIH blir disse karaktertrekkene, i den grad Jarle Klepp har dem, forsynt med et ironiens skjær, siden forfatteren nettopp ikke mener det samme som fortellerstemmen.
Så om dette handler om innsikt eller ikke, får hver især bedømme. Det som er åpenbart, er at folk flest helt klart foretrekker CIH fremfor HIÅR, siden de i mye større grad kan sympatisere med en hovedperson som Jarle Klepp. «Ja, han trodde han var så spesiell, han trodde livet handlet om forpliktelsesløs sex og akademiske forskningsprosjekter, men så skjønte han det samme som vi har skjønt, at det å bli forelder til et barn får alle disse intellektuelle luftslottene til å gå opp i røyk.» Den konklusjonen er det neppe noen som trekker etter å ha lest HIÅR, selv om slutten levner en mulighet, dog ikke entydig, for at det faktisk er slik det blir for Christian Winther.
Stian: Så vidt jeg erindrer, hadde vi en lang og god meningsutveksling om Tore Renberg generelt og Charlotte Isabel Hansen spesielt ultimo 2008. Den mailen jeg videresendte til deg, er dessverre den eneste jeg har i arkivet. Får du tak i disse e-postene fra ditt eget arkiv, vil jeg gjerne ha dem oversendt.
Jeg er enig i at CIH ikke graver særlig dypt. Det blir vakkert, fløyelsmykt og rosa, og det er velskrevet og underholdende. Men det er ikke videre farlig og utfordrende, selv om tendensene så avgjort er til stede i romanen. Jeg har en mistanke om at Pixley Mapogo er spunnet over samme lest, altså der vi blir presentert for et potensielt eksplosivt materiale, og så viser det seg bare å fise ut i sanden som en kinaputt. Jeg tviler ikke på at Pixley Mapogo er både velskrevet og morsom, men gir den leseren noe varig, noe som maner til ettertanke, eller er den bare et stykke underholdning i hverdagen, omtrent som en Hotel Cæsar-episode?
Jeg skal lese Pixley Mapogo med tid og stunder, men jeg kommer ikke til å kjøpe den, for jeg ønsker ikke å bli bondefanget av en forfatter som har resignert og gjort seg selv til en godlynt struts som stikker hodet i sanden straks det ristes med sablene. Ja, for vi må jo alle sammen kunne leve i fred og fordragelighet? Verden fungerer ikke slik, Renberg. Dersom du er av den oppfatning, ønsker jeg å diskutere saken med deg etter at en svarting har brutt seg inn hjemme hos deg og voldtatt din kone.
Da har jeg mer respekt for Knauser’n, som risikerte alt for kunsten, både unger og kjerring. Han er en mann, ikke et kvinnfolk. Man må sette ned foten. Sånn er det.
Nå må jeg vende tilbake til arbeidet. Holder på med et uhyrlig bidrag til årets julekonkurranse på LB.
Håh-håh!
Slutt nå med denne evinnelige romanlesningen og disse litterære diskusjonene. Er dere ikke forfattere, da? Forfattere skal ikke lese og diskutere bøker, de skal skrive bøker.
Roar, da. Nok en brannfakkel i form av en sluknet fyrstikk?
Brannfakkel? Nei, bare en tent fyrstikk. Spørsmålet er hvor mye en forfatter egentlig bør lese. Jeg mener overdreven lesning og nitide litteraturstudier er en uting for en forfatter (eller oversetter; du er jo ingen av delene, så det er litt vanskelig dette her). Det blir som en konsertfiolinist som fordyper seg i musikkhistorie. En fotballspiller som tar all verdens trenerkurs og ser all verdens fotballkamper - for å lære mer om spillet. Man må sette sånt til side. Fordype seg i den utøvende skrivningen. Bli god til å skrive. Ellers blir du bare den observerende forfatteren, ikke den skrivende forfatteren eller oversetteren.
Og før du vet ordet av det, ender du opp som Slanke eller Riopelle. En fullstendig tragedie. Noe som er fullstendig aparte for alle utøvende forfattere/kunstnere.
Alle kan lære seg å beskrive en busk. Men ikke alle har hva som skal til for å bli busken.
Slanke og Pelle er buskbeskrivere. Og fortsetter du på samme måte, vil du ende opp som dem.
Jeg for min del vil heller være den brennende busken i det tette, mystiske krattet. Og la andre observere og beskrive meg.
Har du sett Slankes seriøse skriverier? Novellene hans? Hans spede litterære forsøk? Har du studert dine egne skriverier? Jeg har lest i hvert fall ett kapittel av boka di, og det er ganske semre saker; bare hakket over Slankes nesten patetisk dårlige saker som vi (les: bortimot alle) i gamle dager moret oss med å slakte i FB.
Slår det deg ikke som ganske ironisk at du ironiserer (sic!) og håner "røverlitteratur" - forfattere som Ludlum, Cussler, Forsyth og Clancy - når sannheten er at alle disse forfatterne skriver/skrev uendelig mye bedre enn deg selv? De har/hadde mye mer kunnskap enn deg og de skriver/skrev bedre plott og mer spennende og mer underholdende bøker enn du antakeligvis noensinne vil klare.
Hva med å lære litt av disse i stedet for å rakke ned på dem ved hver minste anledning? Hvem vet, kanskje du en gang vil nå dem til knærne. Og hva med å vise større respekt for dem som oversetter bøkene til disse forfatterne?
Skjønner du ikke at du er i ferd med å forville deg inn i et hjørne med all denne litteraturteorien din, et hjørne du kanskje aldri vil komme ut av?
Av og til virker du, akkurat som Slanke, helt blind for din egen udyktighet og manglende erfaring.
Tygg litt på dette imens, så tar vi autismedebatten en annen gang.
Ditt synspunkt er på viddene, Roar. Det er svært viktig å lese mye litteratur, samtidig som det er svært viktig å skrive mye. Én ting er det at man i selve skriveprosessen må gi litt faen i hva store mestere har gjort før, men da skal man helst først ha opparbeidet seg en bagasje av litterære innsikter som man ubevisst trekker frem i sin skrivning. Hvis ikke, risikerer man å finne opp hjulet på nytt.
Slanke og Riopelle er kunnskapsrike menn hvis debatt jeg har hatt stor glede av å lese. De besitter større litteraturvitenskapelig tyngde enn jeg gjør, og det tilfører meg mange innsikter i litteraturen å lese hva de skriver. Det er selvfølgelig ikke alltid at disse innsiktene kan anvendes direkte i egen skrivning, og det er naturligvis heller ikke slik at en god litteraturviter gjør en god forfatter. Slankeknuts skrivning vet jeg foreløbig lite om, jeg kan ikke huske å ha lest noe skjønnlitterært fra hans hånd.
Det er meget mulig at det kapitlet du har lest fra min bok, er semre saker. Hvilket kapittel var det? Hva var dårlig ved det? Eller, du "går kanskje ikke rundt og husker slikt"?
Jeg har ikke selv tatt stilling til røverlitteraturens kvalitet, ettersom den type bøker ikke interesserer meg i særlig grad. Greit nok at disse forfatterne sikkert behersker selve håndverket og plottingen langt bedre enn meg, de har jo flere hundre års skriveerfaring på deling, men hva så? Litteratur handler ikke bare om det, noe du tydeligvis har vanskelig for å forstå, all den stund du stadig vekk skriker og bærer deg over hvor elendig Knausgårds litteratur er.
"Spennende og underholdende" later til å være adelsmerker i din litterære verden, i min verden betegner det som oftest kjedelige, forutsigbare, overplottede røverhistorier. Jeg har ingen intensjoner om å skrive slik litteratur, så din oppfordring er helt meningsløs for meg. På den annen side er vi jo begge enige om at språket ofte er platt og dårlig i slike bøker, så jeg tviler på at det er så mye jeg vil lære derfra.
Stingo klødde seg på ballene mens han stilltiende betraktet skurken som var på vei inn i huset. Den falleferdige rønna i Angeles City bar preg av de mange syklonene som hadde herjet med dette utpinte landet gjennom tidene. Stingos psyke var ikke mindre herjet, så han grep whiskeyflasken og tyllet innpå av den brennende væsken.
Plutselig braste røveren inn gjennom vinduet. Glasset gikk i tusen knas og ansporet Stingo til å gripe pistolen. Inntrengeren hadde på seg balaklava og svart heldekkende gimpsuit.
(To be continued ...)
Roar, du har rett i at en forfatter kan lese og diskutere for mye, og da især det siste, og rett og slett "glemme" å skrive selv. Det kan være et problem. På den annen side, den som ikke leser mye, har heller ikke forutsetning til å skrive godt. Det kan umulig komme som en overraskelse på noen at den som ønsker å bli god til å gå på ski, må gå mye på ski. Wow, for en bombe!
En forfatter må lese og skrive mye. Men man må også forstå det man leser. Går man en masse på ski i den tro at dette skal gjøre en god, eller ligger det en dypere forståelse bak ens skigåing? Trener man teknikk? Sover man nok? Spiser man sunt? Den som trener etter en nøye gjennomtenkt filosofi, har større forutsetninger for å lykkes enn en som "bare går en masse på ski". Man må altså forstå det man leser, og man må ha evne til å nyttegjøre seg av dette i ens egen skrivning.
Det er ingen tvil om at Stian har rett i det han lirer av seg ovenfor, og jeg kunne i grunnen ikke ha vært mer enig. Det vil for ham være meningsløst å lese røverromaner, siden han ikke sikter seg inn på dette markedet. Man blir hva man leser, Roar, og jeg registrerer at det er din jobb å oversette, og følgelig også lese, slike romaner. Magellans kors bærer preg av det.
For øvrig kan jeg opplyse deg om at Stian har oversatt én bok fra tysk til norsk, samt en rekke artikler, intervjuer og slikt fra tysk til norsk. Når du da påstår at han ikke er en oversetter, synes jeg at du mister all troverdighet.
Du er en kunnskapsrik fyr, Roar, men du tråkker i salaten gang på gang.
"For øvrig kan jeg opplyse deg om at Stian har oversatt én bok fra tysk til norsk, samt en rekke artikler, intervjuer og slikt fra tysk til norsk."
Men dette er da ikke SKIKKELIGE bøker! Det er bare sånn høytsvevende intellektuelt vrøvl som ikke leses av en levende sjel. Nei, skal du være SKIKKELIG oversetter må du ha oversatt minst hundre av de mest kommersielle spenningsbøkene, kokebøkene og tekniske manualene til legemiddelindustrien!
Og så må du bo i en bambushytte på den filippinske landsbygda og leve av ti gram ris per dag. Og du må ta minst to hundre kilo i benkpress, kjøre Harley og være sammen med en prostituert sekstenåring! Først DA kan du kalle deg skikkelig forfatter og oversetter!
Så Stian kan bare gå og legge seg. Det samme gjelder slankeknut og pelle, disse dilettantene som ikke gjør annet enn å slenge om seg med fremmedord i et desperat forsøk på å virke intelligente.
Herregud, Linda, du har rett. Jeg er flau nå, for at mitt begrensede intellekt ikke strakk med til å forstå dette. Jeg ber om unnskyldning for at jeg kunne være så dum og ønsker samtidig å takke deg for at du har fått meg til å se lyset. Stian oversetter dessuten ikke fra ENGELSK, som er det eneste språket en SKIKKELIG oversetter befatter seg med.
Stian er heller ingen FORFATTER, for han har bare utgitt én bok, som ikke engang er KRIM. Roar Sørensen, derimot, har utgitt én krimroman og har ambisjoner om å skrive flere, i motsetning til Stian, som ikke har planer om å skrive noen, og det er TANKEN som teller, ergo er Roar verdens beste forfatter, mens Stian bare er en ussel, talentløs stymper. Hører du, Stian, gå og legg deg! Kvinnen har talt!
Herregud, hvor dere raserer meg. Jeg må snarest dra på butikken og kjøpe meg en sekk jasminris.
Hm, jeg registrerer at de litterære myggene er ute og summer igjen - og trenger å bli klasket litt.
Stingo er jo en følsom fyr som har mistet sin sønn og sørger over ham i den grad at han ikke lenger har lyst til å leve. Han er full av galgenhumor og er så langt fra en helt som man vel kan komme. Ellers er Magellans kors preget av politikk, skildring av fattigdom, sosiale skjevheter, det er en krimhistorie med veldig lite action, nesten ingenting, bortsett fra helt på slutten, men likevel med masse driv, en "pageturner av de sjeldne", som en anmelder skrev. Boka er dessuten helt blottet for klisjeer og dårlig språk. Ja, noen anmeldere har berømmet det gode språket. Til og med Aftenposten måtte motstrebende innrømme at forfatteren skrev "ganske godt". Det kan jo ha vært en grunn til at VG (og en av Norges mest erfarne anmeldere) ga den terningkast 5. Hvem vet, kanskje den funker ganske bra som krim.
Men sånn er det når man i stedet for bøker leser parodier.
Ja, jeg leste et kapittel i Herrer... der hovedpersonen løper omkring i en bygning. Må ha vært noe du eller noen andre hadde lagt ut på nettet. Det var akkurat som å lese dårlig krim. Noe jeg ikke oversetter. Jeg oversetter fagbøker og av og til god krim.
Når Landgaard har oversatt 10 romaner eller fagbøker, og skrevet og utgitt MINST to bøker, kan han kalle seg oversetter og forfatter. Dette vet han godt selv.
Var det da ellers noe? Jo, det er forskjell på å lese 10-15 bøker i året og 50. Det siste er ikke å anbefale for en som ønsker å bli en stor forfatter.
(Slanke og Pelle fortjener et eget kapittel, så de klovnene får vi diskutere en annen gang.)
Å, ja, her fant jeg noe mer sludder som ikke fortjener en kommentar, men som får det av meg likevel, fordi jeg er så raus i dag:
"Stian er heller ingen FORFATTER, for han har bare utgitt én bok, som ikke engang er KRIM. Roar Sørensen, derimot, har utgitt én krimroman og har ambisjoner om å skrive flere"
Ken Klumsen.
Nei, jeg har skrevet og utgitt tre bøker, og alle er merkelig nok blitt kjøpt inn til bibliotekene. Den første en skjønnlitterær roman, Dvergen og isfuglen, den andre en dokumentarroman og den tredje en krimroman. Og hva var det forresten Morten Olsen skrev i Klassekampen om min skjønnlitterære roman, Dvergen og isfuglen? Å, jo: "Forfatteren klarer å rive meg med i denne boken på en slik måte at det nesten skremmer (...). Den griper meg, og jeg nøler ikke med å anbefale den på det sterkeste."
Nå er jeg gang med den fjerde, som blir nok en skjønnlitterær roman. Gjør dette meg til en skjønnlitterær forfatter, og ikke en krimforfatter?
Jeg tråkker aldri i noen salet, Ken Klumsen, men mine fiender vasser i den dag ut og dag inn.
Si fra hvis dere vil ha mer juling. Jeg deler gladelig ut til verdig trengende.
Og hvor mange bøker har du utgitt på et anerkjent, norsk kulturforlag, Ken? Hva med Linda?
Hahahahahaha...
Azimut tar på seg badebuksa og rusler barbrystet ned til stranden, mens de innfødte, vakre pikene står i skyggen under palmene og stirrer henført og beundrende på den flotte, muskuløse kroppen og den vakre, selvsikre mannen som stuper ut i bølgene under den varme, tropiske sola.
Latteren hans sender et gys av kåthet opp gjennom de smale, smekre pikekroppene.
Her var det mye sludder, Roar. Jeg skal arrestere deg på flere punkter, hvis ingen kommer meg i forkjøpet. Men først skal jeg sove.
Hei, Stian, jeg liker veldig godt den redigeringsfunksjonen du har på kommentarene her.
Jeg vil gjerne ha en sånn funksjon i LB. Tror alle vil like denne muligheten til å rette opp skrivefeil og redigere dumheter.
Hva kalles denne funksjonen, hvordan får man tak i den, og finnes den også for blogger?
Hei, Roar. Ja, denne redigeringsfunksjonen er et funn. Jeg liker ikke at folk kan gå inn og slette sine kommentarer lenge etter at de er blitt skrevet, men muligheten til å gjøre de endringer man ønsker i løpet av fem minutter, synes jeg er fin å ha.
Uheldigvis er dette innstikket, Ajax Edit Comments, etter det jeg vet, utelukkende designet for WordPress. Men kanskje arve5 vet om noe tilsvarende for Blogger?
«“Stian er heller ingen FORFATTER, for han har bare utgitt én bok, som ikke engang er KRIM. Roar Sørensen, derimot, har utgitt én krimroman og har ambisjoner om å skrive flere”
Ken Klumsen.
"Nei, jeg har skrevet og utgitt tre bøker, og alle er merkelig nok blitt kjøpt inn til bibliotekene. Den første en skjønnlitterær roman, Dvergen og isfuglen, den andre en dokumentarroman og den tredje en krimroman."»
Det jeg skrev ovenfor, medfører riktighet, noe du først benekter, så bekrefter. Jeg vet at du har skrevet tre bøker, men jeg sa at du har skrevet én krimroman, og det er rett, noe du vedgår selv. Stians roman ble også, merkelig nok, kjøpt inn til bibliotekene. Gid hvilken bombe at det gjelder dine bøker også! Jeg ser kun to muligheter: 1) du var full da du skrev dette; 2) du har liten erfaring med hvordan forlagsverdenen fungerer.
Kulturforlag? Hvis du mener pornoforlag, er svaret én. Neste verk blir på et ordentlig forlag.
«Azimut tar på seg badebuksa og rusler barbrystet ned til stranden, mens de innfødte, vakre pikene står i skyggen under palmene og stirrer henført og beundrende på den flotte, muskuløse kroppen og den vakre, selvsikre mannen som stuper ut i bølgene under den varme, tropiske sola.
Latteren hans sender et gys av kåthet opp gjennom de smale, smekre pikekroppene.»
Jøss, ler han under vann? Ikke rart det går et gys gjennom barnekroppene.
Hva kjennetegner en person som har tapt en debatt? Svar: En person som tyr til røverhistorier og navneforvrengning (Ken Klumsen).
Du har selv spadd graven, Roar. Så, rull deg ned i den nå. Flink bisk!
Har nevnt det for Arve, men som du sier, har jeg ikke funnet noe liknende for Blogger. Kanskje Arve kan mekke noe selv; han er ganske flink til sånt.
Vi vil selvsagt gå helt over til den nye plattformen så snart som mulig, men jeg har sagt til Arve at jeg vil ha noen flere funksjoner på plass først, og det er disse jeg venter og håper på nå:
1. Titler over spaltene i midten. "LBs vekting" og "Nye innlegg".
2. "Antall lesere" bør være lett tilgjengelig informasjon på ALLE innlegg, ikke bare på dem som vises i spalten under "Aktuelle innlegg" (helst bør det alltid stå under tittelen på innlegget eller noe sånt, også når man søker og finner innlegg i arkivet. Alle vil nemlig vite dette tallet.
3. Tydeligere skille mellom kommentarfelt og innlegg. Kanskje med forskjellig farge. Dette synes jeg er veldig irriterende. Jeg må alltid lete og lete etter hvor kommentarene begynner under et innlegg.
4. "Hjem"- og "Til toppen av siden- knapper under kommentarfeltet for enklere navigering.
5. Bloggarkiv som viser innleggene i rekkefølge, de nyeste først.
6. Alle annonsene byttes ut. (Vi har allerede fire nye for fire aktuelle bøker klare. Jeg vil ha åtte annonser, fire for krim og fire for skjønnlitteratur.)
Vil gjerne vite om det er andre ting du som erfaren blogger savner på den nye plattformen. Har du ideer, er det ting du gjerne skulle ha hatt der, må du ikke nøle med å nevne dem.