Michelet KUNNE kanskje ha blitt denne krimforfatteren. Språket hadde han. Men storyene rant nesten alltid ut i sanden, dessverre. Og det var veldig liten dybde i noen av bøkene hans. Det politiske, anklagemessige og digresjonsmessige tok helt overhånd.

Kanskje dette er grunnen til at jeg ble skapt. Forhåpentligvis vil det snart bare stå EN forfatter igjen på den norske arenaen – meg.

Men Sandemose skrev jo på sett og vis krim hele livet. Ja, ifølge S. var det bare mord og kjærlighet som var verdt å skrive om.

Alt trenger en ramme. Det er hva som er inne i rammen, som er viktig. Det du tilsynelatende gjør, er å forkaste rammen.

Jeg tror ikke det er noe i veien med krim som sjanger. Jeg tror det er noe i veien med forfatterne som skriver krim.

Jeg synes fortsatt du skal drite i denne kriminalromankonvensjonen. Skriv heller en glimrende bok uten denne forgylte krykken. Du har jo åpenbart, kanskje gjennom dine mange år som oversetter, opparbeidet deg potetnese for godt språk. Krim, i hvert fall norsk krim, er en genre som i høy grad defineres av et funksjonelt og instrumentelt språk fjernt fra dine ambisjoner.

Dostojevskij var en luring. Han skrev dyptloddende psykologisk litteratur forkledd som krimromaner.

I min neste roman ønsker jeg å sprenge alle kriminalromanens vedtatte rammer (selvsagt for å bevise at jeg også kan skrive høyverdig litteratur bedre enn noen annen norsk forfatter). Har du noen råd mht. til slike rammesprengninger? Noen som har sprengt disse rammene før, for eksempel? Jeg vil jo helst at min roman skal bli så unik som mulig. Målet er intet mindre å få hele den norske, litterære eliten til å gispe av beundring, bringe dem i ekstase. Alt annet er totalt uinteressant.