Det er ekstreme tilfeller. Frisørsalongeieren, om han er hentet fra et faktisk verk eller ikke, høres ut som et skoleeksempel på hva jeg ville forventet hos f.eks. Dag Solstad. Eller kanskje ikke, er litt usikker. Kanskje han opptrer i bestselgerlitteraturen, i Havets katedral, Da Vinci-koden, Drageløperen og De velvillige? Jeg har altså ikke lest noen av disse, jeg bare prøver meg. Jeg kommer nemlig ikke på hvor jeg har truffet denne frisørsalongeieren, men jeg kjente ham straks igjen da du nevnte ham.

Men jeg tenker fremdeles på hvordan dette kommer til uttrykk i min roman. Altså, Christian Winther er jo skrevet som en mann som nettopp forsøker å leve som han lærer. Hos ham er det et poeng – det vikigste poenget – at hans indre liv skal komme til uttrykk i ytre handlinger. Den nietzscheanske filosofien skal ikke bare være teori – den skal være praksis. Personlig tenker jeg at han i sitt vesen skiller seg fra deg og frisørsalongeieren. Mens du, som du sier, går rundt med alle slags mer eller mindre absurde teorier, holder du dem (klokelig?) for deg selv i selskap med andre. Det er slik de aller fleste av oss er. Men hvis Christian Winther skulle vært slik, hadde det ikke blitt den romanen det var ment å bli. Det blir nesten som å si at en roman om en pedofil mann som aldri forgriper seg på barn, like gjerne kunne vært en roman om en vanlig mann.

Frisørfyrens paraplyoppheng er, på den annen side, et veldig særegent, veldig individuelt uttrykk for et indre liv som har formulert frem én innsikt om tilværelsen. Jeg opplever det ikke på samme måte hos Christian Winther. Hvis han er egoistisk, hvis han virker hensynsløs, er ikke det i seg selv litterært spissformulerte ytre manifestasjoner av typen: “Han kunne aldri se på sin lillebror uten å brekke seg.” Derimot oppfører Christian seg på forskjellige måter mot sin bror, avhengig av humør og situasjon. Ofte forakter han ham, fordi han er svak og ikke klarer å hevde seg, og det henger selvfølgelig sammen med verdisyn, men en dag går han en lang tur med ham og snakker med ham på en ordentlig måte. Hvorfor? Fordi selv romanpersoner kan være komplekse. De har gjerne motstridende tanker, følelser som går på kryss og tvers. Slik bør det være.

Men nå er det godt mulig at vi snakker forbi hverandre. Spesielt det du sa her, synes jeg det er verdt å bygge videre på, men jeg er ikke helt sikker på om jeg får tak på det: “Faktorenes rekkefølge er ikke likegyldig, men for mennesket er den tilfeldig, og i det jeg oppfatter som god litteratur merker du ikke deres orden, og du kan derfor ikke gjette den eller være uenig med den.” Gjør ikke dette enhver person til en uangripelig ansamling av ubestemmelige egenskaper?

Hvis du husker noen treffende eksempler fra Herrer i åndenes rike, vil jeg gjerne høre.

Kanskje reagerer jeg så sterkt nettopp fordi skikkelsene er så utpreget litterære. Slik som den gamle frisørsalongeieren som alltid bar paraplyen på vei til arbeidet om morgenen, og tok den samme paraplyen med seg hjem da han låste butikken om kvelden, uavhengig av lys og værutsikter. Han trodde fast og helt på at han selv var den eneste som hadde ansvar for eget velvære, og at han ikke kunne stole på noen, og denne abstrakte ideen, denne læresetningen som han hadde pusset og filt på hele livet, fikk altså dette ene konkrete og latterlige utslaget: At han alltid bar med seg paraplyen.

I møte med frisørsalongeieren tar jeg alltid til å grunne på hvorfor så få av mine egne fanatiske ideer, de jeg dyrker i mitt eget indre, og gang på gang marinerer andre med, hvorfor så få av disse får praktiske konsekvenser for meg. Oppfatninger om moral, om hvem som har en berettigelse til lykke og hvem som ikke har det, om religion, om Gud faktisk eksiterer, eller om vi, menneskene, i vårt enfoldige har skapt ham i vårt bilde. Alle disse temaene kan jeg ta opp, og de er ikke de eneste: Jeg har sterke oppfatninger om dagligdagse hendelser, ting som har skjedd og siden formidlet i nyhetsmediene, jeg kan mene noe om det meste. Alle disse meningene, noen infantile, andre lite gjennomtenkte, mange av dem kaotiske og tilfeldige, er alle uten feste i noe opphavelig og enhetlig.

Meningene og holdningene er imidlertid ektefølte, og min standhaftighet er ikke et skuespill, men det betyr ikke at om du summerer mine berøringer med omgivelsene vil få min karakter som total. For hadde diskusjonen forløpt et annet sted, med andre deltakere, hadde jeg vært utsatt for andre inntrykk, og hadde diskusjonen åpnet seg på andre steder enn det den gjorde denne kvelden, ville likningen som utgjorde min karakter sett annerledes ut. Faktorenes rekkefølge er ikke likegyldig, men for mennesket er den tilfeldig, og i det jeg oppfatter som god litteratur merker du ikke deres orden, og du kan derfor ikke gjette den eller være uenig med den.

PS: Det var for øvrig veldig interessant å lese dine egne betraktninger om romanen!

Men siden Birger Emanuelsen nå minst et par ganger har uttalt seg likelydende om boken, med nærmere tre års mellomrom, tenker jeg: Mannen har noe vesentlig på hjertet. Jeg vil gjerne høre mer om det.

Diskusjonen du inviterer til, er interessant, og vi kan vende tilbake til den på et gunstigere tidspunkt.