Beklager sen reaksjon her.

” … men personleg trur eg du går litt langt når du drar Luther inn på denne måten”.

Vel, som jeg også sa, Luther var kanskje mer et symbol på en utvikling som lå i tiden. Men det er vel hevet over tvil at det var til dels hans personlige tanker som ble tatt tak i og spredd gjennom kirken i århundrene etter. Ellers i Europa var det jo Calvin og Zwingli på samme tiden, spesielt førstnevntes tanker kan jo sies å ha hatt en viss påvirkning.

Angående individualisme sett i forhold til gudsbilde, jeg kan vanskelig tenke annet enn at forestillingen om at hvert menneske har et uangripelig personlig forhold til Gud, var med på å åpne opp for ”fritenkeri” også på flere plan. For eksempel å si ”min Gud er slik og slik blir jo ut fra det nivå, etisk og kunnskapsmessig, som vedkommende befinner seg i øyeblikket. Noe som for eksempel Sigrid Undset henviste til med foraktelig å snakke om ”Uranienbogsguden”

”Luthers «opprør» slett ikkje er å forstå som ei moderne, individuell meiningskrise.”

Kanskje ikke, selv om det vel var det han påsto selv. Og nettopp frykten, som historien forteller førte til hans ”forløsning” , ble jo fremtredende for senere forkynnelse. Det vil si fokuseringen på muligheten til fordømmelse og evig fortapelse. Dette ble jo også etter hvert noe som skilte protestantene fra katolikkene. Sistnevnte holdt jo fast ved skjærsilden, for øvrig dit alle skulle ønske seg – fordi der derfra fantes bare en vei ut.

Bare noen tanker herfra. Hvis du imidlertid sier at dette ikke er vitenskaplig tilnærming …

Så har du jo helt rett.

Vi har med arten homo sapiens å gjøre, og der forkludres det meste.

Katolikkene, muslimene … og ikke å forglemme jødene, alle gjør seg noen avstikkere fra en hovedvei til tider, for så å virre rundt en tid.

Poenget mitt er at de jeg nevner har en fold å falle tilbake i, som ser ut til å ha gått tapt i det man vel kan kalle protestantisk påvirket kultur.

Det må ha å gjøre med det individualiserte Gudsbilde, at hvert individ alene er ansvarlig for sitt forhold til Gud.

Folk blir “personlig troende”, et begrep som ligger faretruende opp til blasfemi for en katolikk.

Gudsbilder blir ikke sjelden en forstørrelse av vedkommende selv, et JEG i n’te potens. Og selvfølgelig at Gud setter litt større pris på individer som ligner litt på, vel … akkurat.

For en muslim derimot, skal ikke Gud beskrive i menneskelige termer i det hele tatt.

Men nettopp dette at religion er en personlig sak, har blitt tatt opp i vestlig kultur. Og det er har vært med på å bryte ned følelsen av et felles brorskapsbånd. Et bånd som er grunnfestet i et helt likt forhold til en felles skaper.

Men som jeg sa i første kommentar, Luther var kanskje et symptom på en utvikling i tiden, mer enn starten på en.

Det finnes en tankemodell med utspring i Europa, som trolig mer enn annet har åpnet opp for dehumanisering og demonisering av mennesker, med påfølgende fordømmelse.

Tesene på kirkedøren i Wittenberg var kanskje likevel å se som et symptom i tiden, et ledd i en utvikling mer enn en begynnelse.