Hopp til innhold

Min kamp

To ting først:

1) Jeg snakker om Karl Ove Knausgårds Min kamp, ikke om den andre fyrens.

2) Jeg er egentlig ingen bokanmelder, og jeg er mer opptatt av linjer og forbindelser enn av rene sammendrag-av-handlingen-sammenligning-med-tidligere-verker-kritikk-og-ros-gleder-meg-til-neste-anmeldelser.

Ute av verden Jeg har fulgt Karl Ove Knausgård siden 1999, året min daværende kvinne kjøpte Ute av verden, som utkom høsten 1998. Jeg leste intervjuer og anmeldelser av den unge, smilende sørlendingen som hadde gjort slik suksess med sin debutroman, Kritikerprisen sogar, som første debutant, bortimot 800 sider, og ikke minst med en naken ungpike på coveret. Slike bilder får riktignok enkelte moralister til å spy ut innvollene i vemmelse, blåse i dommedagsbasunene og stemple vederstyggeligheten som pedofili, barnevoldtekt, hvitt slaveri, osv., men for oss normale var derimot bildet ... det er et engelsk ord for det ... alluring. Forlokkende? Og baksideteksten fortalte jo om 26 år gamle Henrik Vankel, lærervikar som forelsker seg i sin 13 år gamle elev, Miriam. Forlokkende? Ja, så absolutt. Lolita-temaet hadde fått en ny homage.

Da jeg endelig leste boken, i 2000, viste det seg at bare første del av romanen omhandlet forbudt kjærlighet. Annen del tok for seg hovedpersonens foreldre, hvordan de møttes som unge og fikk barn sammen. Tredje del var et personalgalleri fylt av alskens historiske og filosofiske betraktninger, nostalgiske tilbakeblikk på ungdom og barn, essayistiske fortellinger om forskjellige temaer. Det ble kanskje litt mye fabulering, for min del ventet jeg på fortsettelsen av historien om Henrik og Miriam, som så brått ble avbrutt på slutten av første del. Og fortsettelsen kom, bare såvidt, helt på slutten av boken. Men det stod 1 på bokryggen, og historien om Henrik Vankel skulle, etter hva man leste i intervjuene, bli en trilogi.

Slik ble det egentlig ikke, noe jeg snakket om i innlegget "Noen forfattere og deres litterære krumspring" i april 2006. Knausgård fikk nok av Vankel og skrev heller en roman om engler, En tid for alt, som utkom i 2004, og hvor bare de siste 50 sidene handler om Vankel, som nå befinner seg ute på en øy i en slags selvhatende forfatning. Disse 50 sidene er alt jeg har lest av boken. Jeg kjøpte den da den kom ut, men kom meg aldri ordentlig i gang med den. En kompis av meg leste den og gav meg kontinuerlig tilbakemelding. Selv om jeg har glemt alt han sa, husker jeg at han endte på negativ konklusjon. Hos meg står den fremdeles i hylla og godgjør seg. Det er en tid for alt, også for lesning av denne boken.

Så kom Min kamp høsten 2009. Foreløbig er bare første bind ute. Romanen består nemlig av totalt seks bind, to til kommer i høst, de tre siste til våren, ifølge forlaget. Trond Haugen kaller Min kamp tredje bok i romansyklusen om Henrik Vankel, noe jeg finner litt spesielt, da Henrik Vankel bare såvidt nevnes i dette bindet. Han er ikke hovedperson i Min kamp, men i romanen som hovedpersonen i Min kamp skriver på. Min kamp er nemlig en roman om Karl Ove Knausgård.

Hele denne selvbiografitendensen som har vært så påfallende i norsk litteratur de siste årene, trekkes her ut i det ekstreme. Vi som er blitt beskyldt for å bruke oss selv i romaner som Sirkus; Entusiasme og raseri; Kallet - romanen; Herrer i åndenes rike; Frank Lande; osv., er neppe i nærheten av den parteringen, vrengningen og millimeterundersøkelsen av eget liv og levnet som Knausgård foretar seg i Min kamp. Han gjør noe som jeg aldri ville ha gjort, selv om jeg har tenkt på det nå og da: Han begynner i det absolutte nuet. Han beskriver og tidfester øyeblikket hvor han sitter og skriver. Malmö, 27. februar 2008, klokken 23:43. En forfatter som ikke har noe å skrive om, så han velger å skrive om det å ikke ha noe å skrive om? Kan det bli mer corny?

Egentlig ikke, men utrolig nok fører dette beskjedne utgangspunktet likevel til en fortelling av interesse, til litteratur. Den nærheten og nakenheten Knausgård beskriver sitt liv med, gjør sterkt inntrykk. Han legger ut om sin kone, sine tre små barn, forteller nærmest Se&Hør-aktig om familielivets sorger og gleder. Men egentlig mest om sorgene. Han skriver noe jeg kan kjenne meg brutalt igjen i, selv om jeg ikke har barn selv:

Jeg har alltid hatt et stort behov for å være alene, jeg trenger store flater av ensomhet, og når jeg ikke får det, som jeg ikke har gjort de siste fem årene, kan frustrasjonen iblant bli nesten panisk, eller aggressiv. Og når det som har holdt meg i gang hele mitt voksne liv, ambisjonen om en gang å skrive noe enestående, på den måten blir truet, er min eneste tanke, som gnager som en rotte i meg, at jeg må se å komme meg bort. (s. 36)

Det er slik åndsmennesker tenker. Jeg har vanskelig for å forestille meg hvordan man ikke skulle kunne ha det slik, forutsatt at man regelmessig hengir seg til de høyere, kunstneriske, filosofiske sfærer og betrakter de fleste av hverdagslivets trivialiteter som nødvendige onder. Min kamp er en bok om åndsmenneskets kamp mot hverdagslivets trivialiteter, disse uforutsigbare kreftene som alltid truer med å gjøre kosmos til kaos. Barn er én slik kraft, men også den øvrige familie, jobbforpliktelser, sykdom, byråkrati, naturen selv. De er trivielle, for de inntreffer hele tiden, hovedsakelig som obstruksjoner. Den evige kampen fra vugge til grav går ut på å være trivialitetene voksen, slik at de ikke klarer å dominere ens frisone, ens åndsliv.

Et av de viktigste temaene i boken er Knausgårds forhold til sin far, og vi får en lang, sammenhengende fortelling som begynner med at Karl Ove sitter i Bergen sommeren 1998 og får beskjed om at faren, som bor i Kristiansand, er død. Nærmest som et realityshow får vi ta del i Karl Ove Knausgårds reise til sin barndoms ikke fullt så grønne dal, hvor han og broren får ansvaret for begravelsen og er nødt til å renovere et hus hvor faren hadde gått til grunne i sin egen dritt, og hvor Knausgård midt oppi dette kaoset gjør et tappert, men umulig, forsøk på å lese sluttkorrektur på manuset som bare to måneder senere skulle utgis under tittelen Ute av verden.

Er dette egentlig en selvbiografi, ikke en roman? Knausgård sier i et intervju med Dagsavisen:

Jeg har tråkket over regelen om at man skal skille det personlige fra det private. Brutt et slags tabu. Ikke for å provosere, men for å undersøke det, se hva det er for noe. Noe som er et paradoks, for jeg hater virkelig intimitetstyranniet.

«Min kamp» er en roman basert på virkeligheten. Men den er ikke virkeligheten. For hva er «virkelighet»? Eller «det sanne»? Ikke bare er det umulig å gripe begrepene i nåtid, de blir ytterligere relativisert, altså enda mer flytende, av at «sannheten» forandrer seg gjennom et liv. Da jeg var 16, var noe sant, da jeg var 30, noe annet. Og nå, som førtiåring, er nok en ny sannhet den gjeldende. Og hva er egentlig et «jeg»? For eksempel bruker man ordet om seg selv som spedbarn, selv om man åpenbart var en annen, et annet jeg, da.

Når jeg hittil har behandlet den levende forfatteren Karl Ove Knausgård som identisk med "Karl Ove Knausgård", hovedpersonen i Min kamp, er det fordi det er slik folk flest tenker om det. Vi halvstuderte litteraturvitere, spesielt vi som tok vår utdannelse i Bergen på tampen av 90-tallet, ble indoktrinert med ideen om at det eksisterer et jernteppe mellom forfatteren og hovedpersonen. Men den historisk-biografiske metoden har alltid fulgt med på lasset, og ser nå ut til å oppleve en ny storhetstid, slik den gjorde på det premodernistiske 1800-tallet. Kulturjournalistikken benytter seg i hvert fall grovt av den.

Man trenger ikke engang å utstyre sin hovedperson med samme navn, det holder at vedkommende er av samme kjønn, tilnærmet lik alder, og selvfølgelig hvis fortellingen er skrevet i 1. person. Nadiyya hadde et kort innlegg om det på Forfatterbloggen nå nettopp: "En forfattermyte - alt handler om oss" Hun siterer en kort samtale med Fetter Endre, som leser et utdrag fra manuset hennes og er hellig overbevist om at hovedpersonen i manuset er identisk med forfatteren.

Er det slik folk flest tenker? Ja, det er visst det. Jeg er fristet til å rippe opp i reaksjonene etter min egen roman, Herrer i åndenes rike. I den boken har jeg konstruert en hovedperson, Christian Winther, som er like gammel som meg, kommer fra Tromsø, har bodd i Bergen i fire år, interesserer seg for og studerer Nietzsche. Folk flest oppfattet ham som meg. Man kan egentlig ikke klandre noen for det. En norsk, mannlig forfatter i 20-årene som skriver om en aldrende operasangerinne fra Slovenia, slipper garantert lettere unna identifikasjonsmistanke. Selv synes jeg det er interessant å problematisere forholdet mellom forfatter og hovedperson, uten å måtte kategorisk avvise eller bekrefte noen identifikasjon mellom dem.

Men det er jo slik at man er seg selv nærmest. Det gjelder forfattere like mye som andre. Hva er mest interessant for meg? Det er jo meg. Selv om det meste som skjer i Herrer i åndenes rike, er fri fantasi, men med utgangspunkt i visse strukturer og reelle begivenheter, virker det derimot som om Min kamp beskriver faktiske hendelser, sett med forfatteren Karl Ove Knausgårds øyne. For mitt vedkommende var ikke prosjektet å komme så nært innpå meg selv som overhodet mulig. Det var snarere å sette en idealisert (?) projeksjon av meg selv i visse situasjoner for å undersøke hva som kunne ha skjedd. Knausgård har selv uttalt at han ikke er så opptatt av hvordan verden burde være, men av hvordan den er. Det er dette han vil formidle i sin litteratur. Men begge er vi blitt truet av søksmål for å ha vært tett innpå virkeligheten, og det er etter min mening et sunnhetstegn i litteraturen. Knausgård får siste ord, igjen via Dagsavisen:

Hva har vi kunst til om den ikke skal være farlig? Være forpliktende? Ingenting.

Facebook

10 kommentarer til “Min kamp

  1. Landgaard

    Hehe. Vel, åndsmennesker er sikkert en blandet gjeng, de også. Leste utdraget fra herredagen Thure Erik Lund, og jeg tenkte umiddelbart: Ikke alle åndsmennesker går i dass over verdens elendighet, men de åndsmenneskene som gjør det, betrakter gjerne de åndsmenneskene som ikke gjør det, som ikke-åndsmennesker.

    Forøvrig er det noen som er uenig i din forutsetning. For eksempel objektivistene. Ayn Rand sa selv at en forutsetning for kunst var at den var opptatt av hvordan verden - eller mer spesifikt, mennesket - burde være. At poenget med litteratur var å portrettere idealet. Derom strides de lærde.

  2. Landgaard

    Spectatia: Har faktisk sett det innlegget ditt før. 🙂 Personlig har jeg lest The Fountainhead, som på tross av sine karaktermessige svakheter er en liten pageturner. Atlas Shrugged har jeg et par ganger begynt på, men de skrekkelige personklisjeene stanser meg hver gang.

    Det motsatte av åndsmennesker? Tja, newagere, kanskje. Hoho.

  3. Ken Jensen

    Stian, har lest omtalen din på nytt etter at jeg endelig har somlet meg til å lese ferdig Min kamp 1. Må si meg like imponert som første gang. Boken er et lite mesterverk, og det er betraktningene dine også. Knausgård skriver forbannet godt. Av og til kronglete og hoppende, generelt og på setningsnivå, men du verden hvor bra det fungerer. Blir en liten pustepause, så tar jeg neste bind fatt.

  4. Landgaard

    Fine greier, Ken. Jeg skrev ikke noen reell omtale av Min kamp 1 her, men mer en generell omtale av prosjektet, i motsetning til den notoriske omtalen av toer'n.

    Forøvrig ypperlig at du finner og kommenterer gamle blogginnlegg når disse atter blir relevante.

    Jeg ser for meg at du vil bli storbegeistret for Min kamp 2. Jeg hadde trodd Rolf også skulle bli det, men ...

  5. Ken Jensen

    Den stymperen blir aldri begeistret for noe som står å finne mellom stive permer, med mindre det er selvrealiserende New Age-vås. Håh-håh!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.