Hopp til innhold

Herrer vi ere i Aandernes Rige

I en nu avlegs studentersang heter det: «Herrer er vi i åndens rike». Vi vet nu heldigvis at vi bare er tjenere i åndens rike, men allerede dette er et stort privilegium. Mens dens fleste jevnaldrende må bruke sin meste kraft og tid til kroppsarbeide -- om de da ikke i denne forbannede tid er arbeidsløse --, har den studerende ungdom åndsarbeidet som sin hovedoppgave, ved store ofre av samfundet og slekten, naturligvis ofte også fra dens egen side gjennem gjeld som veksel på fremtiden.

Johan Scharffenberg (1869-1965)
Johan Scharffenberg
Så skrev overlege og avholdsmann Johan Scharffenberg (1869-1965) i artikkelen «Hvad vil vi?», publisert i tidsskriftet Symra i 1933, som svar på spørsmålet: «Hvad kan så den totalavholdne studerende ungdom utrette som et litet ledd i den store bevegelse?» Den store bevegelsen er selvsagt «edruskapsrørsla», som etter Scharffenbergs oppfatning måtte arbeide for at hele befolkningen avholdt seg fullstendig fra alkohol. «Bruken føder misbruken» lød nemlig mantraet. Så for å forebygge at noen ble drankere, var det «uangripelig logisk» at alle lot være å drikke.
«Herrer vi ere i Aandernes Rige», for å være helt korrekt, er en studentervise forfattet i 1820 av den danske dikteren Christian Winther (1796-1876). Den kan leses i sin helhet på Kalliope eller i min roman, Herrer i åndenes rike (2006), hvor den forøvrig spiller en rolle som tidlig inspirator for hovedpersonen, også kalt (neppe tilfeldig) Christian Winther. Christian Winther (1796-1876)
Christian Winther

I romanen kommer Christian Winther, 25 år, til Tromsø i 2003, samme høst som Kvalitetsreformen innføres ved landets universiteter. Han er noenlunde irritert over det han oppfatter som en byråkratisering og strømlinjeforming av det frie Akademia, men satser på at dette ikke skal vedrøre hans prosjekt, som er å skrive masteroppgave om Friedrich Nietzsche og senere avlegge Norges første doktorgrad om selvsamme filosof. På instituttets pauserom blir han gjort oppmerksom på en studentervise som pleide å henge på veggen, men som nå er havnet i en haug kasserte utskrifter. Denne studentervisen var skrevet av Christian Winthers navnebror 183 år tidligere som en hyllest til studentene, «herrene i åndenes rike».

Dette setter griller i hodet på den unge Winther. Han skal ikke lenger bare snike seg gjennom universitetet, tolerere byråkratiet og de øvrige studentenes unnfallenhet, for så å avlegge sin mastergrad i ro og mak. Nei, han ser det som sin misjon å mobilisere studentene til kamp mot politiske reformers tukling med den akademiske frihet, for som det står skrevet: «Vi ere Værn om den helligste Have».

Hadde Winther visst at denne studentervisen var avleggs allerede i 1933, da den var blott 113 år gammel, hadde han kanskje visst bedre enn å prøve på noe slikt. Scharffenberg skriver jo: «Vi vet nu heldigvis at vi bare er tjenere i åndens rike». Hvorfor «nu»? Og hvorfor «heldigvis»? Formodentlig fordi den romantiske æra på det tidlige 1800-tall forlengst var et svundent minne om en håpløst naiv tid hvor man trodde på geniet, dyrket kunsten og de klassiske dyder, og levde i dionysisk utsvevenhet med piker, vin og sang. På det moderne og opplyste 1930-tallet innså man menneskets sanne formål: som dresskledde tannhjul i et velsmurt maskineri på vei mot et stadig mer teknologisk avansert samfunn hvor det var høyst nødvendig at alle fulgte timetabellen og oppfylte sin funksjon til punkt og prikke.

Hadde man i 1933 tid og anledning til å leke bajas etter greske idealer, slik man kunne tillate seg på det førindustrielle 1820-tallet? Aldeles ikke. Nå visste derimot den sunne, studerende ungdom «at de efter endt utdannelse skal gå til ansvarsfull gjerning i samfundet som læger, lærere, dommere, ingeniører o.s.v. Allerede dette medfører plikt til å holde sjeleorganet, hjernen, fri for skadelige påvirkninger. -- Og med de ansvarsfulle stillinger mange av denne ungdom senere kommer til å innta, følger stor innflytelse på opinionen og på skikkene og dermed plikten til et levesett som kan være forbillede for folket.»

Sytti år senere er totalavholdssaken forlengst oppgitt, men idealet om tannhjulsmennesket er enda sterkere, om enn ikke lenger like uttalt. Man snakker ikke i elitistiske vendinger om studenter som foregangsmennesker og forbilder for den gemene hop, og man har dessuten satt en gulrot foran den oppvoksende generasjon som heter SELVREALISERING. Man går på universitetet (eller leser en New Age-bok eller reiser verden rundt) for å finne seg selv. Men til syvende og sist er hensikten å bli et produktivt medlem av samfunnet. Individualismen er sterkt tilstede på overflaten, «vi er alle individualister», men de underliggende protestantiske dyder er fortsatt de samme: jobb, tjen, spar -- jobb hardere, tjen bedre, spar mere. Slike gutter, det vil gamle Norge ha.

Og hvordan fortoner universitetet seg i en slik kontekst? Visselig ikke som en institusjon hvor den frie tanke skal forvaltes, ikke et sted som Christian Winther lovpriser med ordene: «Her under Nathimlens rolige Skygge / Vil vi, o! Frihed, dit Tempel opbygge». Det moderne universitetet er ikke et frihetens tempel møysommelig oppbygget av studenter (man kan argumentere for at professorene også er studenter i denne sammenhengen, evige studenter i livets skole), men derimot en gjennomstrømningsanstalt hvor det gjelder å avlegge studiepoeng (jeg likte bedre den gamle betegnelsen vekttall, et mål for hvor vektig ens dannelse er), for instituttene tilmåles nå sine budsjetter etter hvor mange studiepoeng som avlegges. Det er derfor i professorenes og administrasjonens interesse å få så mange studenter som mulig gjennom kursene, slik at studiepoeng og budsjettpenger genereres. Institutt for filosofi kan være sjeleglad for at de har ex.phil., som gir dem en solid økonomisk base, så lenge det varer.

Hensikten med universitetet var en gang å danne mennesket. Christian Winther hadde trolig den humboldtske universitetsmodellen i sinne da han deklamerte studentenes dyder på vers. Wilhelm von Humboldt (1767-1835), som grunnla Humboldt-universitetet i Berlin i 1810, mente at forskningen skulle være fri og uavhengig, at undervisningen skulle være basert på forskning, og at studiene skulle preges av et humanistisk dannelsesideal. Wilhelm von Humboldt (1767-1835)
Wilhelm von Humboldt

Det som er igjen av det idealet nå, er en kort gjennomgang av de mest elementære klassiske dannelsespunkter, en lynkjapp filosofi- og vitenskapshistorie, alt sammen pent innpakket i læreboksformat og helt løsrevet fra enhver dypere sammenheng, og er man endelig fri til å spesialisere seg i et eller annet fag som kan føre frem til et godt betalt yrke i løpet av tre til fem år. Det er det alle fornuftige studenter gjør. De finner seg noe samfunnsnyttig, som medisin, jus eller statsvitenskap, og så feier de gjennom det. Men intet vondt sagt om disse fornemme vitenskapene. Selvsagt er det hardt arbeid å utdanne seg innenfor dem, selvsagt krever de konsentrasjon, vilje og disiplin. Men de er likevel, i siste hånd, innrettet for mennesker som ikke har noe større problem med å gli rett inn som produktive medlemmer av det etablerte samfunn. Heldige dem.

De ufornuftige blir derimot hengende omkring i humanioras nedslitte haller, snuser på filosofi, smaker på språk, funderer på litteraturvitenskap, og kommer etterhvert ut av det hele med en slags eksamen, bare for å oppdage at det ikke er bruk for dem i maskineriet. Hva har vel en filosof tilbragt sine studieår med? Å, han har tenkt? Hva har han tenkt på, da? Hva sier du? Har han tenkt på ting som andre ikke tenker på? Og dermed ler mannen i gata seg loddrett ihjel over et slikt narraktig og ikke minst unyttig liv.

Universitetet er, takket være demokratiseringen av høyere utdannelse, blitt et sted hvor de fleste havner i jakten på seg selv. Den gangen Scharffenberg kontrasterte den stakkars kroppsarbeidende ungdom med deres lykksalige studerende jevnaldrende, var universitetet en eliteinstitusjon. Håndverksyrket var for dem som ikke forstod seg på åndelige sysler. Nå er universitetet for dem som ikke forstår seg på praktiske sysler. En snekker tjener i dag minst like mye som en professor. Utarmingen av høyere utdannelse, marginaliseringen av akademikere, er grunnleggende demokratisk. Ingen er bedre enn andre. Ingenting er bedre enn demokratiet. Ingen trenger derfor å sitte og tenke på ting som ikke er umiddelbart anvendbart. Vi har allerede etablert hva som fungerer. Nå gjelder det bare å gjøre det etablerte enda mer knirkefritt.

Demokratiseringen har også ført til at det er blitt mange studenter. For mange. Riktignok befinner vi oss i et politisk-kulturelt klima hvor det å sette spørsmålstegn ved det åpne universitet gir assosiasjoner til fascistiske ideologier om rangering av mennesker, men vi kan dessverre ikke få et respektabelt universitet samtidig som vi bruker det som oppsamlingsanstalt for alle som ikke vet hva de vil med livet sitt. Når det ligger to nydelige, røde epler i en kurv, beundrer man dem og har lyst til å smake. Men tømmes en hel haug med råtne epler oppi samme kurv, får man avsmak for frukten som sådan.

Herrer i åndenes rike -- slik ser Christian Winther, både den eldre og den yngre, på studentene, men det er ikke hva de er lenger. Scharffenberg ville se studentene som tjenere i åndenes rike, men nå er de ikke det heller.  Og universitetet, overbefolket og overstyrt av stat og næringsliv, er ingenlunde et åndenes rike. For ånden er per definisjon fri. Hvis økonomiske og politiske hensyn skal avgjøre hvilke prosjekter som har livets rett, hvilke tanker og ideer som får manifestere seg i forskningen, har vi mistet universitetet.

I så fall er tittelen Herrer i åndenes rike på en roman utgitt i 2006 enten anakronistisk eller ironisk. Anakronistisk fordi studentene var degradert til tjenere allerede i 1933, og etter radikaliseringen av universitetet på 1960- og 70-tallet -- dette infantile forsøket på å revolusjonere menneskeheten med studentmassen i spissen -- har de fått sparken av samfunnet. Nå er studenter kun studenter, egentlig et skjellsord, med tanke på hvor unyttige de er, selvfølgelig med mindre de spesialiserer seg noe faderlig fort inn i en eller annen samfunnstjenlig funksjon.

Eller kanskje ironisk? Forfatteren skriver om en håpløst idealistisk fyr som søker en revolusjon, eller snarere en kontrarevolusjon, et invertert studentopprør anno 1968. Men alle vet jo at kontrarevolusjoner aldri fører tilbake til den opprinnelige, paradisiske tilstanden. Når visse rettigheter først er blitt innrømmet, er det umulig å ta dem tilbake. De «progressive» vinner alltid på en eller annen måte. Se på Russland. Vil noen hevde at den nåværende republikken er ille sammenlignet med de tidligere regimene? Først var det tsardømmet, som hadde en autoritær struktur, men likevel en viss intellektuell frihet. Tenk bare på litteraturen som ble produsert i Det russiske imperium! Så kommer det absolutte tyranni i form av bolsjevikene og raserer den russiske kulturnasjon til fordel for Sovjetunionen. Fra litt vondt til mye verre. Til slutt går dette selvfølgelig i oppløsning, slik all autoritarianisme til syvende og sist gjør, og vi får et demokratisk Russland, fylt av frie valg og fri korrupsjon. Noen vil sikkert hevde at tsardømmet var bedre på sine måter, men det er umulig å vende tilbake dit. Den samme dialektikken har funnet sted også i Frankrike, Tyskland og sogar Spania, hvor det utrolig nok lyktes tradisjonalistene å stable på bena et nytt monarki etter Francos død. Men et konstitusjonelt, altså seremonielt monarki. Ingen ville finne på å gi kongen reell makt. De gamle autoritetene er døde.

Og det er nettopp det som gjør opprør så latterlig. Autoritetene er borte. Det vil si, de er blitt erstattet. Autoritetene kommer ikke lenger i form av ærverdige menn i hatt og frakk som sitter bak et enormt skrivebord og dikterer sin personlige vilje til undersåttene. Nå er autoritetene en kollektiv masse av menn og kvinner som er kameratslige, hyggelige, kun vil tiltales ved fornavn, og er uangripelige i all sin trivelighet og likebehandling. Men de er alle sammen forent om visse idealer, visse premisser, visse udiskuterbare sannheter. Å skulle utfordre dette vil ikke bli møtt med fengselsstraff og korporlig avstraffelse, men med et smil, en hoderysten og dempet latter.

Derfor, å tro at en snart to hundre år gammel studentervise ved navn "Herrer vi ere i Aandernes Rige", å skulle tro at en ny roman ved navn Herrer i åndenes rike, skulle kunne ha en omkalfatrende virkning på studentersamfunnet -- er ikke det selve definisjonen på ironi? Nu vet vi jo heldigvis at alle dyr er like, men noen dyr er likere enn andre.

Facebook

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.