Som jeg har beskrevet til Lars Werp, sendte jeg sommeren 2004 inn et manuskript på 90 A4-sider til Damm Forlag, etter å ha vært i kontakt med forlagets hovedkonsulent, Karl Ove Knausgård. Manuskriptet var tenkt å bli en roman ved navn Paradigma, men denne ble forkastet etter at konsulentuttalelsen var mottatt og prosessert, og ideen ble isteden videreutviklet til et nytt manuskript som skulle bli romanen Herrer i åndenes rike.
Her er svarbrevet fra Damm med konsulentuttalelsen under.
20. oktober 2004
Kjære Stian M. Landgaard
Jeg vil takke for at du sendte ditt manuskript med tittelen «Paradigma» til vurdering hos oss. Det er et ambisiøst prosjekt som nok dessverre ikke lykkes helt. Det er noe av det vanskeligste man kan gjøre av åndsarbeid (eller hva du vil kalle det): Å gestalte filosofiske ideer i litteratur som tilfører både litteraturen og filosofien noe. Vanligvis forringes begge. Man kan så erstatte de litterære og filosofiske ambisjonene med for eksempel pedagogiske, men det er noe annet. Nietzsche har vært en kjærkommen følgesvenn for litterater i mange år, så spesielt original er ideen heller ikke. Et eksempel på en bok som gjennomsyres av Nietzches tenkning er Robert Musils Mannen uten egenskaper.
Manuskriptets andre hovedtema, forelskelsen i en mindreårig, er et nyere tema (av mange grunner), som særlig forbindes med Nabokovs Lolita. Disse to som du uunngåelig har med deg i ryggsekken, gjør den til en i overkant tung bør. Det er vanskelig å tenke Nietzsche bedre enn Nietzsche, det er vanskelig å skrive Lolita bedre enn Nabokov.
Du finner vedlagt en konsulentuttalelse som går nærmere inn på teksten, og vil se at konsulenten i tillegg har en del andre innvendinger. Men både konsulenten og jeg ser et talent hos deg, så dersom du fortsetter å skrive ser vi gjerne på eventuelle andre framtidige arbeider. Men dette manuset vil vi ikke anbefale deg å jobbe videre med. Du skriver at ditt ønske «for romanen er at den skal bevege seg i skjæringsfeltet mellom liv, filosofi og litteratur». Ambisjonen er fin, men skal du skrive en roman er det kanskje best å ha nettopp det som ambisjon: Å skrive en roman?
Manuskriptet returneres vedlagt.
Med vennlig hilsen
N.W. Damm & Søn AS
***
Stian M. Landgaard
Paradigma
Romanutkast
Paradigma handler om en ung mann, Stian M. Landgaard, som etter noen års studier i Bergen flytter til Tromsø for å ta hovedfag i filosofi der. I løpet av de 90 sidene jeg har fått lese, utvikler handlingen seg langs tre spor. Det første dreier seg om en fjorten år gammel jente, Julie, som bor i huset der hovedpersonen leier hybel: han begjærer henne, og skriver etter hvert et brev til henne hvor dette begjæret blir tilkjennegitt. Det andre dreier seg om studiene hans: han skal skrive oppgave om Nietzsche, og blir av sin veileder henledet til en mystisk student. Reidar, som visstnok beskjeftiger seg med samme tematikk, uten at forholdet blir avklart i dette utkastet, hvor hovedpersonen ikke kommer lenger enn til noen forgjeves forsøk på å få tak i ham, og så vidt begynner å ane at Reidar ikke bare studerer Nietzsche, men antageligvis også dealer. Det tredje sporet er hovedpersonens minner: fra oppveksten utenfor Tromsø, og fra studietiden i Bergen.
Språket flyter lett og er forholdsvis klisjéfritt, forholdet mellom handling og refleksjon er godt balansert, til sammen gir dette fortellingen bra framdrift, og gjør det klart at Landgaard kan skrive. Det betyr ikke at Paradigma er et godt manus. Refleksjonene er for en stor del uinteressante, og handlingen for en stor del uengasjerende. Jeg leser om denne hovedpersonen, men bryr meg overhodet ikke om ham. Om det er riktig, det jeg tror, at hovedpersonen er viktig for forfatteren, men ikke for leseren, er naturligvis spørsmålet forfatteren bør stille seg: hvordan gjøre hovedpersonen interessant? Hva er det som gjør en hovedperson interessant? Slik jeg ser det, handler det om forholdet mellom avstand og nærhet. På den ene siden er avstanden til hovedpersonen for stor. Dvs. at ingen av problemene han har, eller tankene han gjør seg, føles som hans egne. Å forelske seg i en fjorten år gammel jente handler om overskridelse. Det andre temaet, Nietzsche, handler også om overskridelse, om enn av en mer intellektuell art. I dette manuset forblir begge overskridelsene emblemer. De har betydning, men ikke liv, ikke troverdighet. Alt er utvendig, alt er avstand – jeg tror ikke et sekund på det.
Samtidig er også avstanden til hovedpersonen for liten. I manuset framstår han som uvitende og av og til ikke så lite dum, noen ganger er det vanskelig å ikke se på ham som et slags paradeeksempel på ung mannlig uvitenhet og dumhet – uten at jeg fornemmer at forfatteren nødvendigvis selv har tenkt det slik. Det er et alvorlig problem.
På det, finnes to løsninger. Den ene er å gå lenger innover. Skrive mye tettere på, komme mye nærmere virkeligheten slik den egentlig er. Tilstedeværelse i situasjonene, hele tiden med følgende i tankene: er dette sant? Er det virkelig slik det er? Mye i romanens ytre kan minne om Mykle, også hans Burlefot-romaner etterlater leseren i tvil: vet forfatteren egentlig selv hva slags mannlighet han gir bilde av? Men i Mykles tilfelle spiller svaret ingen rolle, fordi han er så tett på sin karakter hele veien at de eventuelle dumheter forfatteren deler med ham, faktisk blir interessante og bare gjør romanene mer komplekse.
Den andre løsningen er den førstes motsats: øke avstanden. Skrive om noe som ligger langt, langt unna en selv. Begge veiene fører til litteratur. Det gjør ikke den veien forfatteren har slått inn på i Paradigma. Spenningene som finnes i temaene (forbudte følelser/forbudte tanker) mangler helt i teksten. (Særlig Nietzche-tematikken er dårlig; det er ikke slik at en tenker preger en tekst dersom hans navn nevnes tilstrekkelig ofte, heller ikke en utlegning av tankene hans gjør det; skal man la en tekst være influert av Nietzsche, er det mot handlingen man må vende seg, gestaltningen, det er der romanens liv befinner seg, og det er derfor det er en kunst å skrive godt om slike ting: hvordan gestalter man ideer og forestillinger man har tilegnet seg når man har lest f.eks. en filosof? Å benevne leseakten går ikke, å spekulere videre går ikke (hvis man da ikke selv er en tenker av betydning), det må handling til, bevegelser, sansninger, liv.)
Problemene i dette manuset er så store og av en så grunnleggende art at jeg ikke vil råde forfatteren til å sende inn flere versjoner av det. Samtidig finnes det talent her, og jeg ser derfor med glede fram mot å lese eventuelt andre, framtidige manus fra Landgaards hånd.