Jeg tipper det kunne avstedkommet en riktig så livlig diskusjon der inne.

Årsaken til at det ikke har vært tradisjon for å lese hverdagslitteratur som stor litteratur, er at det er drittkjedelig. Hva er spennende ved historien om nabokona som strikker mens hun lurer på om hun skal gå fra gubben? Eller den mer moderne varianten: Hva er spennende ved historien om nabokona som tråkker på step-maskinen mens hun lurer på om hun skal ha sex med venninnen sin.

Det som gjør litteratur til stor kunst, er forfatterens evne til å formidle et budskap som _rører_ ved leseren, som påvirker leserens oppfatning av virkeligheten og kanskje til og med leserens liv. Hverdagslitteratur gjør sjelden dét.

Jeg tror også kvinner generelt er mer selvsentrerte. Dermed skrives flere bøker av kvinner som skildrer forfatterens umiddelbare nærhet (som normalt også er drittkjedelig). Menn har gjerne litt mer guts når de er selvsentrerte, og flytter i det minste egoet ut på en fet slagmark der skjebnen til millioner av mennesker avgjøres.

Dette er pur generalisering, og det finnes naturligvis unntak hos begge grupper, både innovertiss-gjengen og utovertiss-gjengen. Men generaliseringer sier noe om båsen man beskriver, og det er jo saftig moro.

Godt innlegg.

Til å begynne med må jeg absolutt si meg enig i at det er irrelevant for litteraturens kvalitet som sådan hvilken gruppering som har skrevet den.

Jeg synes bare at dette resonemanget biter seg selv litt i halen: “Tradisjonen dikterer nok i stor grad hva som regnes som litterær kvalitet, men tradisjon er ingen uforanderlig størrelse. Det beste hver individuelle kvinne (og mann) kan gjøre, er å skrive gode bøker. Før vi vet ordet av det, har bøkene deres skapt en ny tradisjon.”

For hvis tradisjonen i stor grad bestemmer hva som er litterær kvalitet, da er det jo lite sannsynlig at noe helt annerledes plutselig skal regnes som høykvalitativt. Og da tror jeg ikke disse bøkene skaper en ny tradisjon “før du vet ordet av det”. Da tror jeg det kommer til å ta veldig lang tid.

Og til den tid kommer skal vi da altså bare gå ut fra at forklaringen er at kvinner velger å skrive mindre kvalitativt enn menn…? *klør meg i hodet*

Det er kanskje også på sin plass å opplyse om at jeg ikke synes kvotering er løsningen på stort og smått, og at en stor overvekt av mine favorittforfattere er menn.

La oss si at omtrent halvparten av den norske befolkningen har mørkt hår, mens den andre halvparten har lyst hår. Og slik har det vært gjennom uminnelige tider. Ingen har hittil undersøkt hvordan disse grupperingene er blitt statistisk tilgodesett eller forfordelt. Jeg antar det er fordi ingen bryr seg.

Tehme: Tusen takk!