Astrallæren skal du imidlertid få ha i fred.

(Ikke egentlig, jeg akter selvsagt å parodiere den til alle sølvtrådene i de majestetiske tekstilene ryker, og keiseren står naken igjen.)

Det som er annerledes, er at jeg er fylt av en større kjærlighet enn før. Til livet, til omgivelsene. Til meg selv. Til litteraturen. Jeg er ikke så selvdestruktiv som før. Jeg vil leve. Jeg vil skrive. Jeg vil elske. Jeg vil skape.

Hva vil jeg skape?

En ideell utgave av virkeligheten på den ene side, og en refleksjon av den reelle virkelighet på den andre side. Jeg vil altså både beskrive verden slik den burde være – og verden slik den er. Både som separate størrelser og som en omvendt helhet.

Selve kjernen av samfunnskritikk er jo nettopp å mislike verden slik den er, og ytre et ønske om å forandre på den. Og der er vi brått inne på vår innledningsvise polemikk, Stian. Vi er nok ikke så ulike når det kommer til stykket.

Når jeg sier at jeg skriver fordi jeg føler meg misforstått, mener jeg ikke bare misforstått av omverdenen, men også av meg selv. Jeg skriver fordi det er visse ting som ikke henger på greip, enten med meg selv eller med samfunnet eller med verden. Skrivningen blir en måte å forstå dette på, et slags strukturerende hjelpemiddel plassert inn i en kaotisk virkelighet.

Dette utelukker ikke at jeg vil fortelle gode historier. Jeg vil fortelle gode historier nettopp fordi de kan tjene til å få grep om virkeligheten. Men for å kunne få grep om virkeligheten må man begynne med seg selv. Jeg innser at jeg ikke har svart på Nagels kommentar, og dette blir like mye et svar til ham.

Hva vil det si at man har noe å formidle? Noe almengyldig som gir mening for andre? Nagel får det til å virke som om det er noe man må skue ut i den store verden for å finne. Men hva skulle det være? Alle almengyldige problemstillinger bunner i individuelle problemstillinger. De begynner som en idé hos et bestemt menneske. De ligger ikke bare ute på gaten og slenger, hvor alle kan se dem klart og tydelig og ta fatt i dem.

Imidlertid skal det ikke underslås at det navlebeskuende i seg selv ikke er nok. Man må begynne der og arbeide seg utover. Likevel er det ikke alle som klarer å løfte blikket tilstrekkelig, ikke alle har noe almengyldig å formidle. Spørsmålet er bare hvorfor og hvordan man skal formidle noe hvis man ikke først har et problem med et eller annet, gjerne med sin egen navle.

Det overrasker meg at du, etter eget utsagn, begynte å skrive fordi du følte deg misforstått. For min del ønsket jeg å fortelle gode historier, og det gjør jeg ennå, samt bidra med oppbyggende, opplysende litteratur. Jeg er enig i det meste Nagel sier ovenfor, men jeg er ikke enig i at navlebeskuelse nødvendigvis er et dårlig utgangspunkt. Det kan faktisk være en ypperlig startgrop. Det som teller, subjektivt, for meg, er hvorvidt boken griper meg på et eller annet plan. Perspektiver, innsikt, underholdning. Tre fine ord. Bør være med i en god bok, men ingen betingelse. Det eneste jeg forlanger av en bok, er at den gir meg noe, at jeg sitter igjen med noe etter å ha lest den (og da tenker jeg ikke på en følelse av at jeg har kastet bort tiden min).

Forøvrig er det fint at det oppstår små diskusjoner her iblant, på tross av at bloggen oppdateres lite for tiden. Dette skyldes egentlig ikke annet enn prioritering av tid og krefter. Romanskrivning turde gå foran bloggskrivning.

Jeg hadde personlig trodd at det skulle bli en større offentlig debatt i kjølvannet av masteroppgaven “Norske romaner”, men kanskje er det litt som Nagel sier: Dette vil ikke den litterære offentligheten vedkjenne seg, dette må forties. Få Forfatterbloggen har det riktignok vært litt diskusjon rundt problemstillingen, ennskjønt de fleste later til å ta forfatterne i forsvar. Det gjør forsåvidt til en viss grad jeg også, samtidig som jeg skjønner kritikken.

Vel, dette ble en metakommentar; jeg tror jeg har sagt nok i hovedinnlegget.