Hopp til innhold

3

Man kan si meget om Klassekampens politiske tilsnitt, men på kulturfronten er de slett ikke så verst. De unnlot dessverre å anmelde min roman fra 2006, men de har omtalt oversettelsen av Morgenrøde samt intervjuet oversetteren nå i høst. Uheldigvis ligger ingen av delene på nett, så jeg ser meg nødt til å reprodusere teksten her.

Klassekampen er forøvrig den eneste avisen i landet som hittil har brydd seg med å omtale første bind av Friedrich Nietzsches samlede verker på norsk, som i regi av Spartacus Forlag skal utkomme de nærmeste årene. Så derfor -- fy til Dagbladet, som er mer opptatt av Norges mest sexy mannlige forfatter (selv om Tom Egeland tar seg jævlig godt ut på det bildet!), og fy til Morgenbladet, som man burde forvente hadde en viss interesse av et så betydningsfullt kulturløft. Nietzsches samlede verker på norsk. Kanskje hele tretten bind tilsammen. Og første bind ut: Morgenrøde, oversatt av Stian M. Landgaard.

Nietzsche på norsk

Klassekampen, 15. september 2007.

-- Nietzsche vil kanskje ikkje gjøre folk flest lykkelige, sier Stian M. Landgaard, som har oversatt Nietzsches «Morgenrøde» til norsk.

  • av Alfred Fidjestøl
  • oversatt fra nynorsk av Stian M. Landgaard [tysk er én ting, men den nynorske rettskrivningen ble for vanskelig å følge]

For første gang kommer den tyske filosofen Friedrich Nietzsches bok «Morgenrøde» ut på norsk. Og utgiveren, Spartacus Forlag, har ikke tenkt å gi seg med det.

Innen 2009 skal forlaget gi ut hele Nietzsches samlede skrifter på norsk. Allerede nå i høst kommer i tillegg til «Morgenrøde» «Moralens genealogi», «Om våre dannelsesinstitusjoners fremtid» og «Antikrist».

Men dette ante Stian M. Landgaard ingenting om da han for to år siden tok kontakt med forlaget og lurte på om de kunne være interessert i en norsk oversettelse av «Morgenrøde».

-- Jeg begynte med Nietzsche for alvor i 2002, men slet med å lese ham på tysk, og begynte derfor å oversette noen småtekster for meg selv for å komme inn i det. En sommerdag i 2003 bestemte jeg meg for å oversette en hel bok og valgte meg «Morgenrøde». To år senere tok jeg kontakt med Spartacus. Og det var jo full klaff, ler Landgaard.

Tidligere har Landgaard gitt ut en universitetsroman om en student som prøver å leve ut Nietzsches filosofi i praksis. Han har dessuten studert filosofi ved Universitetet i Tromsø, og i løpet av oversettelsesprosessen tysk samme sted.

Aforistisk

Den tyske originalen kom ut første gang i 1881, i det som er blitt kalt Nietzsches positivistiske fase, etter han hadde forlatt den nære forbindelsen til Schopenhauers filosofi og troen på at Wagners musikk kunne gi den tyske kulturen en ny storhetstid.

-- I denne perioden trodde Nietzsche på en strengt vitenskapelig tilnærming til virkeligheten, en tilnærming han igjen skulle forlate i den mer nihilistiske eller fundamentalkritiske fasen litt senere, forklarer Landgaard.

-- Likevel er stilen i boken poetisk aforistisk og ganske lite vitenskapelig?

-- Ja, det er ingen avhandling med premisser og konklusjoner, den er basert på notater han gjør seg mens han er på reise. Han skrev dessuten aforistisk fordi han ikke ønsket å være bastant, han ville ikke prakke synet sitt på leseren. Han trodde ikke at det han mente, var sannheten til evig tid, sier Landgaard og minner om at «Morgenrøde» kanskje er den eneste boken i litteraturhistorien som slutter med et «Eller?».

-- Men hva er det han vil i boken?

-- Hovedærendet hans er et angrep på den tradisjonelle europeiske moralen. Han spør seg hva som er hensikten med og grunnlaget for moralen. Han mener moralen bare er tradisjonsbundne lover, og bruker konkrete eksempler fra mange ulike folkeslag for å vise det. For eksempel viser han til et urfolk som mener det er galt å skrape sneen av skoene med kniv, og at det vil føre til ulykke. Han viser at mye av vår moral mangler fornuftig grunngivning, at den bunner i uforklarlig frykt. Men formålet med eksemplene er alt annet enn å henge ut overtroiske urfolk:

-- Ved å bruke slike eksempler på skikker, som er bisarre for oss, men som blir opplevd som helt nødvendige av dem som praktiserer dem, ønsker Nietzsche å vende speilet mot oss selv.

Foregriper

-- Men han er likevel ikke nihilist i denne boken?

-- Det er en viss nihilisme her, i den forstand at han stiller spørsmål ved den nedarvede moralen, spesielt den kristne altruistiske moralen. Han mener Europas storhetstid ikke kan lanseres uten at den kristne moralen blir grundig kritisert og testet. Men det han primært går løs på, er ideen om at vår eksistens og våre moralske ideer tilhører en høyere verden. Han mener at alt vi tenker, er resultater av fysiologiske prosesser i kroppen, og han snakker derfor om drift. Når vi vil og gjør noe, er det ikke et handlende ego, men driftene i oss som er motoren.

Litteraturprofessor Arne Melberg skriver i et etterord til utgivelsen at Nietzsche derfor peker fremover mot det 20. århundre og Freuds teorier.

Det er en lesning Landgaard kan støtte:

-- Nietzsche mener det tradisjonelle humanistiske verdensbildet, der mennesket er rasjonelt og forstår seg selv, er forkjært. Vi kjenner ikke oss selv, hevder Nietzsche, vi står fjernt fra oss selv. Det vi kan kalle det bevisste, er langt mindre enn det ubevisste.

Misbruk

Nietzsche ble brukt -- eller misbrukt, vil Landgaard trolig presisere -- av naziregimet i Tyskland, og etter andre verdenskrig lå derfor Nietzsche-interessen i Europa brakk. Men de siste 20--30 årene har han opplevd en omfattende renessanse, primært i litteraturvitenskapen.

-- Men ærlig talt, er nyutgivelser av Nietzsche det verden trenger i dag?

-- Hvis det verden trenger, er fred mellom sivilisasjonene og å løse fattigdomsproblemet, har ikke Nietzsche mye å gi oss. Men ser vi det annerledes og spør oss hvorfor menneskene er som de er, kan det være fordi vi ikke har tatt innover oss noen av Nietzsches innsikter, som for eksempel at vi egentlig ikke er så frie som vi tror vi er.

Likevel har Landgaard personlig et noe friere syn på Nietzsche nå, enn da han første gang kastet seg over bøkene hans:

-- Selv kom jeg til Nietzsche med en naiv entusiasme, slik mange unge, sinte menn kommer til Nietzsche. Men jeg er blitt rundere i kantene nå, og ser at man kan ha flere perspektiver samtidig. Og jeg ser at det ikke er sikkert Nietzsche er mannen som vil gjøre folk flest lykkelige. Men jeg tror likevel han har et potensial.

Så gir Klassekampen ordet til tre intellektuelle størrelser:

1) Er det en riktig prioritering å gi ut Nietzsches samlede verk på norsk?

2) Hvordan er Nietzsche relevant i dag?

Trond Berg EriksenTrond Berg Eriksen, professor i idéhistorie ved Universitetet i Oslo

1) Kanskje ikke. Jeg misliker at han blir forfremmet til en ufarlig klassiker, men er positiv til at de som ikke er tyskkyndige, får anledning til å lese ham systematisk.

2) Nietzsche er viktig fordi alle som skriver filosofi i vår tid, har lest ham. Han er en hovedreferanse for den moderne tenkningen som er eksperimenterende og sannhetshungrig, som legger all hensynsfullhet til side og vil betrakte livet som det er.

Espen SøbyeEspen Søbye, filosof, forfatter og kritiker

1) All filosofi er interessant, og det er viktig at hovedverkene er tilgjengelige på norsk. Men, alt, det vet jeg virkelig ikke. Jeg tror det kunne være vel så bra at en del av den analytiske filosofiens viktigste artikler ble samlet i en «reader». Dessuten er det en forlagsskandale at «Opplysningens dialektikk» (av de tyske filosofene Max Horkheimer og Theodor Adorno, red.anm.) fra 1947, et av det forrige århundrets viktigste filosofiske verker, ennå ikke finnes på norsk.

2) Når jeg støter på vanskeligheter og problemer som jeg trenger filosofi for å løse, er det aldri Nietzsche jeg griper til. Nietzsche er ikke bare, men hovedsakelig, en livsfilosof, den typen filosofi er jeg motstander av. Men det var kanskje Nietzsche også, og det er litt av problemet med ham. Han er borgerlig, og så er han anti-borgerlig, han er kristen, og så er han anti-kristen. Det var vel Adorno som sa at han ikke hadde forstått Hegels begrep om opphevelsen. Men hvem har vel det? Hans kritikk av slavemoralen er like viktig som herre-trell-analysen i «Åndens fenomenologi», og analysene er beslektet.

Inga BostadInga Bostad, filosof og viserektor ved Universitetet i Oslo

1) Det er etter mitt syn en gledelig begivenhet at Nietzsches samlede verk kommer på norsk, ikke minst fordi det kan bety mye for yngre lesere at det nå skapes litt blest om denne filosofen som de antagelig ikke har et så intimt forhold til. Nietzsche er på mange måter en filosof for ungdommen -- opprørskheten tilsier det.

2) Nietzsche er en av de få litterære filosofene som fomidler sitt tankegods og sin kritikk av den vestlige filosofien på en gripende måte -- som har en form og en uttrykksmåte som er åpen både for den tenksomme 17-åring, den vitenskapsteoretisk interesserte middelaldrende akademiker, og kanskje også for den mer alment lesende bokklubbkvinne. Da jeg først leste «Also sprach Zarathustra» (på norsk «Slik talte Zarathustra», red.anm.), var det like mye det litterære universet og den eksistensielle lengsel som grep meg, som de filosofiske resonnementene. Og jeg vil anta at en slik inngang til filosofien også er relevant og gyldig i dag.

Neste: "Gal manns verk" (anmeldelse av Morgenrøde i samme avis).

Facebook

6

Jeg blogget ikke like iherdig i 2007 som i 2006. Hittil i år har det vært 34 publiserte innlegg, mot 112 i 2006. En markant nedgang. Den skyldes for det første at bloggmediet var nytt i 2006, så jeg hadde mer å lire av meg. For det annet at jeg kom med min debutbok i 2006, og det var mye nytt å fundere over i den forbindelse. For det tredje at jeg var mer interessert i å eksponere diverse ukorrekte synspunkter, som jeg mottok tilsvarende krass kritikk for; jeg blogget mer for kommentarenes skyld i 2006.

For det fjerde har jeg kanskje vært mer lat i 2007. Inne på mitt bloggprogram har jeg lagret en rekke innlegg som aldri ble fullført. Nærmere bestemt seks stykker -- pluss fire fra 2006.

De seks fra 2007 er (i omvendt kronologisk rekkefølge):

  • Slutt på sex-forbud mellom student og veileder (sept. 2007)
  • Engler og demoner i det norske kongehus (juli 2007)
  • Bøker jeg har lest og skal lese i 2007 (juni 2007)
  • The Sword of Truth 1-3 (mai 2007)
  • Radiohelvete (april 2007)
  • Drama vs. melodrama (mars 2007)
  • Og de fire fra 2006:

  • Nietzsche og nihilismen (sept. 2006)
  • Nietzsche og den onde moral (sept. 2006)
  • Fantasylitteratur som nyreligiøs eskapisme (juni 2006)
  • Den refuserte forfatteren Tor Halstvedt (mai 2006)
  • Så kan man spekulere på hva jeg har skrevet eller hadde tenkt å skrive i alle de innleggene ...

    Facebook

    1

    Fremragende oppvisning på scenen i går, Jan!

    Foto: Stian M. Landgaard

    Torsdag 22. november besøkte Jan Kjærstad Tromsø på evighets- arrangementet Litteraten. I halvannen time satt han og intervjuer Erling Steenstrup på teaterscenen og pratet om løst og fast under litteraturens hvelving.

    Forløperen til bokbadet var vel egentlig Kjærstads nye essaysamlingsamling, Kjærstads matrise, som er en 950 sider lang bok bestående av tre essaysamlinger og noen bonusspor (som det begynte å hete da Litteratur-Norge skjønte at Musikk-Norge hadde et langt kulere vokabular å skilte med), ennskjønt det ble heller lite snakk om akkurat det verket.

    Likevel hadde Steenstrup skjønt noe vesentlig i forkant av bokbadet, og han annonserte det også: Kjærstad skulle få prate nærmest uforstyrret, for det er det han kan best. Heldigvis hadde vi halvannen time til rådighet, og samtalen på scenen gikk langsomt og digressivt for seg. Det var vel bare én gang de to virkelig snakket i munnen på hverandre, og det var da Kjærstad bare måtte skyte inn en av sine litterære maksimer: Leseren er intelligent; det er leseren som skriver femti prosent av boken i kraft av å lese den.

    For meg personlig er Kjærstad en av de store prosjektforfatterne i norsk litteratur. Det kan nok være flere ting ved hans bøker jeg ikke har helt sansen for, mens det er andre ting jeg setter pris på. Jonas Wergeland-trilogien er storslått og savner nok sidestykke i norsk litteratur, selv om jeg etterhvert merket en viss lede ved det jeg oppfattet som en uendelighet av gjentagelser. Kanskje stod ikke utførelsen bestandig i forhold til tanken bak, men verket som sådan var en ruvende opplevelse for meg.

    Som Aschehoug-kollega fikk jeg håndhilst på Jan Kjærstad for første gang like før forestillingen. Det var et historisk øyeblikk, rent personlig. I 2001--2002 var jeg umåtelig engasjert i Kjærstad og leste alt jeg kom over. I ettertid har jeg nok fordelt meg mer på flere forfattere, men jeg leser fremdeles alt Kjærstad utgir. Tegn til kjærlighet kom ut i en periode da jeg orienterte meg mot andre stemmer, så den har jeg dessverre skippet, men det kommer nok en dag ... Kongen av Europa lignet kanskje litt for mye på Jonas Wergeland-trilogen, selv om det var en fin bok på mange vis.

    Men når det gjelder Kjærstads litterære prosjekt, er jeg fascinert til fingerspissene. Jeg synes det er en fryd både å lese og lytte til hans ideer, visjoner, betraktninger om litteraturen. De to essaysamlingene Menneskets matrise og Menneskets felt, som jeg leste våren 2002, ble både tankevekkere og inspirasjonskilder. Menneskets nett fra 2004 har jeg bare lest flyktig i, og jeg gleder meg til å sette meg ned og lese alle essaysamlingene på nytt.

    I den forbindelse var det én ting ved arrangementet som overrasket meg litt. I min naivitet hadde jeg trodd at Kjærstad er like avhengig av å selge bøker som vi småforfattere er, og at han hadde tatt med seg en bunke titler som han hadde tenkt å signere og selge etter forestillingen. Den gang ei. Han vet kanskje av erfaring at tromsøværinger er slappe bokkjøpere. (Det vet i hvert fall jeg.) Så jeg fikk ikke kjøpt meg Kjærstads matrise i går.

    Den manglende etterskrubben la imidlertid ingen demper på bokbadopplevelsen. Litt synd at jeg ikke har skaffet meg båndopptager, for det ble sagt så mange ting som jeg kunne tenkt meg å høre igjen og igjen -- ikke minst da Kjærstad på spørsmål fra salen gav oss en begeistrende innføring i Tusen og én natt.

    Et annet gullkorn var hans oppfatning av skrivning: at nitti prosent av jobben ligger i å finne det rette stoffet, det som lar seg skrive ut til en roman. Dette i kontrast til det rådende synet i Litteratur-Norge: at du kan skrive om hva som helst, bare du skriver godt. Min erfaring ligger trolig tettere opp mot Kjærstads; man skriver ikke godt om et stoff som ikke er godt. Man skriver i hvert fall ikke engasjert og engasjerende, inspirert og inspirerende.

    Kjærstad hadde også noen interessante tanker rundt forfatterrollen. Vanligvis har en skjønnlitterær bok bare én forfatter, og selv om redaktører, korrekturlesere og konsulenter har rett og plikt til å befamle verket med sine klåfingre, er det likevel forfatteren -- dette besynderlige individet som har sittet der i time etter time, dag etter dag, natt etter natt, og lirt av seg alle disse sidene -- som har det siste ordet i alle sammenhenger. Dette til forskjell fra hollywoodske filmer og TV-serier, hvor det ofte er minst ti forskjellige forfattere innom manus for å skrive og fikse og flikke. Tanken bak er at de alle har sine styrker og svakheter, og når alle legger sitt spesielle talent i potten, må jo summen bli et vellykket produkt. Hadde det så ikke vært en god idé å gjøre det samme med bøker?

    Der smeller Kjærstad til med kontrapunkt: En bok skal ha svakheter. Den skal være et produkt av den individuelle forfatterens unike stemme, med alle de lyter, tilkortkommenheter og dumheter som hører til. For deri ligger også farvene, nyansene, originaliteten, det som gjør en bok særegen og verdt å lese.

    Kanskje er det derfor Kjærstad fortsetter å være en så populær og beundret forfatter, selv om hans bøker stadig kritiseres for det samme: unødvendig mye gnål om erotikk og erobring; enkle, instrumentelle setninger uten undertekst; gjentagelse på gjentagelse av de samme forslitte temaene og metaforene. Dette er Kjærstad, på godt og vondt.

    Jeg forlot salen i går med et smil om munnen. Kjærstad leverte varene. Og hvis jeg ikke tar helt feil av årstallene, kommer Kjærstad ut med en ny roman hvert tredje år. Bokhøsten 2008 kan virkelig bli noe å glede seg til.

    Facebook

    3

    Det er ingen hemmelighet at konflikt og dårlig arbeidsmiljø har preget Institutt for filosofi de siste årene. Nå skal et privat konsulentselskap inn for å foreslå endringer på instituttet.

    Dette står å lese i Utropia nr. 14 (ligger ikke på nett ennå), og her handler det selvfølgelig om Institutt for filosofi ved Universitetet i Tromsø. Instituttet befinner seg inni denne murkolossen med siloen til høyre.

    Foto: Statsbygg.

    De siste ukene har Utropia vært i kontakt med en rekke studenter og faglige ansatte på Institutt for filosofi, som forteller at vanskelig arbeidsmiljø og konflikt har prega instituttet de siste årene. Klagemålene til studenter og ansatte varierer, men felles for dem alle er at de forteller at de ikke føler at de våger å ta faglige diskusjoner og uenigheter opp internt på instituttet, og de ønsker ikke å stå fram i Utropia, angivelig fordi de frykter represalier fra instituttledelsen.

    Videre skriver avisen at instituttleder Atle Måseide ikke er enig i tingenes begredelige tilstand. Han innrømmer at det er visse problemer på instituttet, men intet som er verre enn andre steder.

    -- For at det skal kunne kalles en konflikt, må det jo være noen som er i tottene på hverandre. Siden det ikke er noen i tottene på hverandre, er det ingen konflikt, poengterer han.

    Ja, vi skulle så gjerne ha trodd på det, men konflikt kan det godt være selv om den ikke preges av ukvemsord eller fysisk vold. Det er tross alt snakk om filosofer her, og de foretrekker nok å tenke ganske lenge før de handler. Om de i det hele tatt handler, eller om de isteden lider under påbud og forbud, og ruger på edder og galle til kreften tar dem.

    Vi kan ikke alle være nietzscheanere.

    Jeg henviser til min roman Herrer i åndenes rike for en visjon av hva som kunne ha skjedd på Institutt for filosofi dersom en studerende nietzscheaner hadde reist seg mot vanstyret. Ja, det er en roman, men selveste instituttleder Måseide så seg nødsaget til å rykke ut i Utropia i fjor for å imøtegå enkelte påstander i boken.

    Jeg har dessuten nevnt konflikten på instituttet i to tidligere innlegg, Krig på universitetet (17.09.2006) og Karikert karaktersetting og andre historier (27.09.2006).

    Nå har jeg med Herrer i åndenes rike stukket nakken min temmelig langt frem. Ja, helt ut på riksnivå. Det som foregikk inni en lukket silo, ble plutselig skriftlig tilgjengelig for hele landet. På sett og vis var denne boken min protest mot vanstyret. Jeg har kanskje brent noen broer her og der, men å ligge under for et knugende overformynderi er ikke min stil. Represalier be damned.

    Facebook