Hopp til innhold

Facebook

Den nyeste nettsamfunngrillen hertillands er Facebook, og selv om jeg opprinnelig var skeptisk (jeg er ikke så fan av nettbaserte datingtjenester og lignende), ble jeg etterhvert sugd inn som følge av massivt påtrykk fra omgivelsene. Og her er resultatet etter snart tre ukers moderat aktivitet:

Stian M. Landgaards Facebook-profil 6. mai 2007.

Facebook ble opprinnelig laget for amerikanske collegestudenter, men siden september 2006 har det vært tilgjengelig for alle med e-postadresse. Rundt årsskiftet var det ca. 3000 norske brukere, men de siste par-tre månedene har den norske brukermengden eksplodert. Antallet mangedobles hver uke, og nå er det over 154.000 brukere registrert i det norske regionalnettet. Det er sannsynligvis langt flere nordmenn innpå, for veldig mange av dem unnlater å registrere seg regionalt, eller de registrerer seg i et universitetsnettverk isteden. (Man kan imidlertid registrere seg både regionalt og i et universitetsnettverk.)

Det som etter min mening gjør Facebook hakket mer interessant enn diverse andre nettsamfunn, er at man her forventes å bruke sitt fulle navn. Hensikten er altså ikke først og fremst å hale i land "blind dates", men å gjenopprette kontakt med gamle kjente. Selv har jeg funnet venner jeg ikke har snakket med på 11 år, så hvis man er interessert i slikt, er Facebook et ypperlig hjelpemiddel. Det er ikke lenger comme il faut å bare plukke opp telefonen og ringe vedkommende, slik det var i gamle dager. Og skriver man et brev, får man trolig aldri svar uansett.

Nå har jeg som sagt vært på Facebook i snart tre uker (man skjønner jo hvorfor jeg ikke blogger lenger (egentlig skriver jeg selvfølgelig på min roman)), og jeg har begynt å få en viss følelse med hvordan ting fungerer. Jeg liker veldig godt at man kan legge ut allslags tekst og bilder (og noen pøser jo ut bilder av seg selv), og at man alltid kan se hvilke venner de forskjellige brukerne har (selv om de har begrenset tilgangen til informasjon om seg selv), og at designet er strømlinjeformet. Jeg klikker helt av disse MySpace-sidene med musikk og alskens visvas. Men ett minus ved Facebook hvis man er en norsk bruker: Norsk og engelsk tekst mikser ikke helt splendid på profilen.

Søkefunksjonen på Facebook er fin. Hvis man finner noen man kjenner, kan man legge dem til. De får da en beskjed om dette og må bekrefte at de faktisk kjenner deg. Stadig flere registrerer seg, så den personen man ikke fant i dag, kan godt være der i morgen.

Imidlertid virker det som om noen synes det er et mål i seg selv å ha så mange venner som mulig. Jeg leter etter og finner langt flere mennesker enn jeg umiddelbart ønsker å legge til som venn. Ikke fordi jeg ikke liker dem, men fordi jeg ikke har noen spesiell fortid med dem, og fordi det kan virke som om man legger dem til bare for å booste vennelisten. På den annen side synes jeg ikke selv at det gjør noe at andre legger meg til, så lenge jeg i hvert fall vet hvem de er.

Forresten har jeg merket meg at det er mange jenter på Facebook som poserer med en venninne på selve profilbildet. Hva er egentlig poenget med det? Å skape forvirring om hvem profilen gjelder? Eller å fortelle oss "hei, jeg har faktisk venner!"? Eller kanskje det er tryggere å ta med seg en venninne? Både til abortklinikken og på Facebook.

Oppdatering kl. 10:18: Som et lite apropos til dette med venninner og profilbilder gjorde jeg meg denne overraskende oppdagelsen nå nettopp. Lurer på om unge herr Heimly forsøker å forsikre oss om at "hei, jeg har faktisk venner!"

Per Heimlys profil på Facebook.

Facebook

11 kommentarer til “Facebook

  1. Stian M. Landgaard

    Jeg hadde lest de to første innleggene og leste nå -- takket være deg -- det tredje.

    Jeg kan vel tenke meg disse (subjektive) fordelene med Facebook fremfor blogging og mail:

    På Facebook knytter man enkelt kontakt med navngitte personer. Blogging er mer ensomt; man aner ikke hvem som er innom og leser, og man har sjelden en tosidig og varig kontakt med dem som eventuelt kommenterer på blogger. Mail er mer gunstig for kortvarige utvekslinger med folk man ikke kjenner så godt, eller hyppigere utvekslinger med dem man har jevnlig kontakt med.

    Men den viktigste forskjellen er at i blogg og på mail må man ha et tema, noe viktig å formidle, og det har man kanskje bare med noen få. Facebook tillater at man opprettholder kontakt med mange mennesker uten at man trenger å si så mye til hverandre.

  2. bloodymary

    Hehe... Det er litt sånn: hva skal jeg bruke dette til, da?" og "Se hvor mange kule venner jeg har". Ser man bort fra det, er det vanvittig hvor mange folk jeg ikke har snakket med på over ti år, som jeg plutselig har kontakt med. Det er jo morsomt. Det begynte som en nett-kollokvie, og har etterhvert fått andre, mindre formelle, bruksområder. Det er flott synes jeg. Bortsett fra at man fort kan bli sittende og skrive frem og tilbake om relativt unyttige ting, mens man i realiteten burde lest til sin avsluttende eksamen (som er i morgen)
    Hasta la vista (kom til å tenke på at jeg hadde en avtale med hjernen min)
    BM(arianne Furumo)

  3. Kenneth

    Spectatia: Personen i den første bloggen du linket til, har misforstått. Man er jo ikke nødt til å registrere seg med fullt navn på Facebook. Det finnes drøssevis av køddeprofiler der inne, noe man lett finner ut hvis man søker på f.eks. "Osama bin Laden" e.l.

    Det kan forresten godt tenkes at den "Per Heimly"-profilen er nettopp en slik køddeprofil.

  4. Spectatia

    Kenneth: Jeg skjønner hva du mener. Det er jo sannsynlig at det alltid vil finnes noen sånne. Men hvis man registrer en "køddeprofil" på Facebook, så får man vel liksom ikke det samme ut av det, altså mulighet til å knyte alle de kontaktene som etter hva jeg har forstått skal være vitsen med å være der...?

  5. Kriss E

    Hei!
    Ramla inn på sida her ved en tilfeldighet, og tar meg den frihet å kommentere litt. Jeg er enig i at et profilbilde kun bør vise den som eier profilen, men å dra det så langt som å sammenligne med et besøk ved en abortklinikk? Er ikke det litt drøyt?

  6. Kriss E

    Jeg skjønner. Og jeg kunne sagt: Gratulerer, det virket, men det veit du jo fra før. Riktige doser etos, patos og logos ga meg en trang til å forsvare jenter rundt om. Det gnager litt enda, da det helt strider mot mine prinsipper. Jeg kjemper ikke for noen, bare litt for meg selv. Selv om det egentlig ikke trengs, da jeg selvfølgelig er mye bedre og annerledes enn alle andre. Jeg fronter (om ikke annet) Facebook aleine;)
    Lykke til med romanen du selvfølgelig skriver på!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.