Hopp til innhold

7

Innkjøpsordningen for ny, norsk skjønnlitteratur innebærer at staten kjøper inn 1000 eksemplarer av alle påmeldte (og godkjente) utgivelser, herunder romaner, noveller, lyrikk og dramatikk. Disse bøkene blir så distribuert til landets biblioteker (i tillegg kjøper bibliotekene inn noen bøker over eget budsjett, slik at det ofte er flere eksemplarer på hylla).

Innkjøpsordningen sikrer norske forlag mot økonomisk tap i tilfelle dårlig salg og gir forfatteren en ”garantiinntekt” ved utgivelsen. Dette virker umiddelbart som en gunstig ordning, men er den nødvendigvis gunstig i alle tilfeller?

Ordningen favoriserer utvilsomt diktsamlinger, novellesamlinger og smal litteratur som i utgangspunktet selger lite, men er ikke like fordelaktig for bøker med større salgspotensial. Mange tenker nemlig: Hvorfor kjøpe i bokhandelen når jeg kan låne gratis på biblioteket? Selv kort tid etter utgivelsen er det sannsynligvis noen eksemplarer som er ledige.

Dette er imidlertid ikke et problem for bestselgerne. Bøker av Erik Fosnes Hansen og Anne B. Ragde er så etterspurt at bibliotekenes beholdning langt fra er nok til å tilfredsstille lesernes behov. Selv flere måneder etter utgivelsen er det over hundre reserveringer av Løvekvinnen på Deichmanske bibliotek i Oslo. (Eremittkrepsene kan skilte med lignende tall.) Hovedbiblioteket og filialene har 30 eksemplarer. Skal jeg ha Løvekvinnen i minnelig tid etter utgivelsen, må jeg altså kjøpe den.

Innkjøpsordningen er en velsignelse for bøker som selger lite, og en ekstra bonus for bøker som selger godt. Men i mellomsjiktet svikter den. Bøker som selger passe godt, og som kunne ha innbragt forfatteren en viss inntekt, selger ikke så mye som de kunne ha gjort, og dette skyldes at bøkene er tilgjengelige på biblioteket like etter utgivelsen. Som debutant i 2006 oppdaget jeg at bokhandelsalget av min roman, Herrer i åndenes rike, stagnerte på 800 eksemplarer rundt juletider. Men på bibliotekene lever den videre. Den lånes flittig ut over hele landet. Det er tilsammen 17 eksemplarer på Deichmanske bibliotek, fire er utlånt, tretten er ledige. Boken kan skaffes på dagen.

Jeg er selvfølgelig glad for at boken leses, og jeg ser ikke med ublide øyne på dem som låner den på biblioteket. Tvert imot. Jeg blir svært smigret, og jeg låner selv bøker der.

Men dette handler om mer enn bare godvilje. Dette handler om økonomi. Den kanskje typiske norske forestillingen om at bøker er ”gratis”, må utfordres. Det samme gjelder den beslektede forestillingen om at kunstnere ikke skal tjene godt på det de skaper. Jeg har forståelse for at ikke alle forventer en betydelig inntekt, men for min egen del synes jeg det er langt bedre å leve av salg mot frivillige kjøpere enn av statlig stipend og garantisalg. Norge er et lite marked, det er alle enige om, og det er vanskelig å leve av forfattergjerningen. Skal man ha til litt mer enn salt i maten, er det påkrevet at man selger. For forfattere som befinner seg i det salgsmessige mellomsjiktet, er innkjøpsordningen derfor ugunstig i sin nåværende form.

Tillat meg derfor å foreslå en endring som ville tilgodese våre økonomiske interesser. Som vi vet, tjener man mest på en bok det første året den er i salg. Etter det er boken gjerne økonomisk ”død”, med mindre den kommer i pocket og selger i hundretusener.

Så hva om innkjøpsordningen endres slik at bøkene ikke blir satt i bibliotekhyllene umiddelbart? Hva om det innføres en ”sperrefrist”, kanskje på åtte-ti måneder, slik at man i denne perioden kjøpe bøkene? I teorien vil salget øke, selv om man risikerer å få færre lesere i begynnelsen. De som absolutt ikke vil betale for boken, kan da smøre seg med litt tålmodighet, slik de allerede må gjøre når de vil låne Løvekvinnen.

Jeg innser at det er kontroversielt å foreslå at staten skal betale i dyre dommer for tusen eksemplarer av en bok som må støve ned på et lager i flere måneder før de endelig kan se dagens lys på våre biblioteker. Her er det kanskje nødvendig med en smule nytenkning.

Dessuten er det nok noen som på ”moralsk” grunnlag vil innvende at man fratar fattige lesere muligheten til å lese gode bøker. Ikke bare ved at boken er utlånt, men ved at det ikke er lov å låne den ut. Dette går også på tvers av den allerede nevnte forestillingen om forfatteren som idealistisk kunstner.

Men leserne får tidsnok sine bøker, og de bør vite at ingenting er gratis, selv ikke bøkene som står på biblioteket. De har allerede betalt for dem med sine skattekroner. Og jeg tror på forfatterens moralske rett til å selge og tjene stadig mer, såfremt det er det han ønsker. Det er ikke snakk om å skrive ”mer kommersielt” for å tekkes massen. Det er snakk om å skrive gode bøker som blir lagt merke til, om å heve leserne opp til litteraturen man skaper. Markedet er lite, men det kan bli større.

Forfattere lever altså ikke av god omtale og bibliotekutlån alene. Vi må også tjene på det vi skaper, slik at vi har anledning til å skape videre. Som foreløbig representant for det økonomisk utsatte mellomsjiktet foreslår jeg derfor en endring som vil gjøre det mulig å selge bøkene våre en viss tid, før alle løper til biblioteket: Innfør sperrefrist i innkjøpsordningen!

Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv onsdag 11. april 2007.

Facebook

StudentUKA 2007 i Tromsø

Bokbad m/ Stian M. Landgaard og Helene Uri

Fredag 20. april, kl. 19:00. Driv, 4. etasje.

Stian M. Landgaard (Foto: Aschehoug)Helene Uri (Foto: Nina Kammersten)

Lingvist og forfatter Helene Uri jobbet for inntil noen år siden som forsker i lingvistikk ved Universitetet i Oslo. Hun har siden 1998 skrevet og publisert arbeider innen språkvitenskap. Hennes debutroman ”Anna på fredag” med undertittelen ”En ungdomsroman om språk og språkvitenskap” var et forsøk på å fremme interessen hos unge for akkurat dette. Hun er for tiden aktuell med sin nyeste bok, ”De beste blant oss”. En roman om forskningsintriger på Universitetet i Oslo. Det har vært utallige spekulasjoner i hvorvidt, eller hvor mye av denne boken som faktisk er selvbiografisk.

Stian M. Landgaard er forfatter og oversetter født og oppvokst i Tromsø. Er for tiden masterstudent i filosofi ved Universitetet i Tromsø. Landgaard har skrevet skjønnlitterær litteratur siden 1996 og gav i fjor ut boken ”Herrer i åndenes rike”, en roman om filosofistudenten Christian Winthers kamp med Nietzsche, universitetet, familien, vennene og livet. Også denne med klare selvbiografiske paralleller.

Uri og Landgaard møtes på Driv for å diskutere det deres siste romaner omhandler, og som burde være aktuelt for de fleste studenter i dag, nemlig universitetsmiljøet på godt og vondt.

Facebook

8

Den stille uke er uken mellom palmesøndag og påske. Jeg har fri fra bokhandelen og tar det forholdsvis rolig. Imidlertid har jeg tenkt å arbeide grundig med synopsis for Annenboken, slik at jeg har noe å presentere for min redaktør etter oppstandelsen.

Siden jeg ikke har så mye å si selv akkurat nå, henter jeg frem nok en privatanmeldelse av Herrer i åndenes rike, fra bloggen modus operandi: "Herrer i åndenes rike" - og meg.

Det er en kvinne som har skrevet anmeldelsen. Mer vet jeg ikke om vedkommende. Besøk gjerne bloggen, eller les anmeldelsen under (hvis frøken Modus har noe imot at jeg publiserer den her, får hun skrike ut når hun oppdager det):

"Herrer i åndenes rike" – og meg
modus operandi 27. november 2006

Så har jeg også lest "Herrer i åndenes rike" av Landgaard. Tror det er første gang jeg har lest en roman av en forfatter fra samme årskull som meg. Det i seg selv ga et interessant perspektiv. Gjennom hele boken har jeg stadig stoppet opp og tenkt at denne fyren er like gammel som meg, 28. Dette tallet har dermed ført til at jeg stadig har gått ut av det litterære og sett boken i sammenheng med tallet 28. Boken, meg og forfatteren. Alt dette ligger utenfor selve handlingen og den direkte påvirkningen boken har hatt. Andre bøker representerer ofte noe fremmed, og selv om denne bokens ramme, universitetet og filosofistudier, ikke er kjente rammer for meg, så oppleves den inkluderende. På et vis ble denne boken som en del av meg og jeg som en del av den. Det interessante er om dette skyldes tiden forfatteren og jeg har vokst opp i, eller om det skyldes forfatterens evne til å skrive godt. Som alltid tror jeg en virkning har flere årsaker.

Jeg tror det er denne indirekte effekten som også har sørget for den direkte effekten, nemlig at jeg nå ser på filosofi som en utrolig viktig innfallsvinkel til livet. Samtidig som jeg leste denne boken, har jeg også begynt å lese om filosofi og filosofene. For meg, helt personlig, har dette ført til en ny vinkling på livet, en nøkkel til forståelse av meg selv først og fremst. Selvfølgelig var den store deler av filosofidialogene som gikk langt over hodet på meg. Noe annet er jo ikke å forvente. Jeg har allerede sagt at universitetet og filosofistudier ikke er kjente rammer for meg. Men det er mye å utforske, mange innsikter som skal komme, og jeg gleder meg til å lese mer. Det er ikke ofte faglig "over-hodet-prat" inspirerer meg. I dette tilfellet gjorde det det. Jeg er overbevist om at det har å gjøre med måten Winthers liv er knyttet opp mot disse dialogene og tankene. Praksis og teori. Show and tell. Jeg har lest Sofies verden, det er riktignok lenge siden nå, men den boken står for meg som svada i forhold til denne romanen.

Når jeg har sagt noe om hvilken påvirkning boken har hatt på meg, som i grunn er det viktigste, må jeg si at jeg stort sett gjennom hele boken har vekslet mellom å synes at den er både genial og banal. Det er noen ord og vendinger som får meg til å reagere. Men dette kan like gjerne sees på som personligheten til Winther. Han har sine "ting", sine issues. Ellers vises det jo klart at boken skrives av en mann, eller at det er en mann som er hovedpersonen. Det i seg selv gjør boken i grunnen mer spennende, og hvis jeg da trekker noen tråder til det jeg sa i begynnelsen om at romanen oppleves inkluderende, er det en kompliment til forfatteren. Hovedpersonen balanserer også mellom det intellektuelle og det instinktive, disse motsetningene må jo også komme til uttrykk i språket.

Det var passasjer i boken der jeg leste med skrekkblandet fryd, ikke så mye for handlingens del, men fordi jeg fryktet forfatteren skulle ta av i actionscener. Jeg snakker om finlandshetter og balltre, om barrikader og knivstikking og selvmordsforsøk. Om dette vet jeg ennå ikke helt hva jeg skal mene. Det har uansett ikke klart å ødelegge for helhetsinntrykket av at dette er en bok som påvirker. Som alltid når jeg leser gode bøker, blir det tomt når jeg er ferdig med dem.

Facebook