Interessant at du mener boken ikke slår hardt nok mot universitetet, instituttet og enkeltpersoner. Den hadde vel flere agendaer, og det viktigste lå vel i hovedpersonens egen dannelse. Forøvrig virker det nesten som om du har en bok i bakhodet selv.

Uansett kjempegøy å høre at du er “med på laget” videre. Flere utgivelser skal det nok bli.

Jeg hører nok ikke til blant bokens mest ihuga fans og kjenner igjen en del av kritikken fra mine egne tanker: At den ikke slår hard nok mot universitetet, instituttet eller enkeltpersoner, manglende flyt og drive, at den lander mellom flere stoler mm.. Språket føler jeg meg ikke kompetent til å bedømme.

At du får utgitt bok og nå en oversettelse gleder meg uansett mye. Jeg blir å følge fremtidige utgivelser med stor interesse.

Kan jeg anta at herren med siste setning antyder at han har lest den skjønnlitterære utgivelsen fra i fjor?

Ser nok mer frem til noe nytt skjønnlitterert, jeg

Såvidt jeg forstår er “Childhoods End” nettopp en allegori over Slik talte Zarathustra. I 2001 er en av de sentrale musikkstykkene Also Sprach Zarathustra, i tillegg til der Schønen, Blauen Donau. Sluttscenen i 2001 der Dave kommer tilbake som et foster, er vel et hint:

After passing over the landscape of an alien world, Bowman arrives in a Louis XVI-style room (the alien-sounding music of Ligeti’s “Adventures” is heard through an echo chamber). As he walks about the room, he is depicted suddenly ageing, first in his spacesuit, then in an ornate dressing robe, sitting down to a well appointed meal. He accidentally knocks his glass on the floor, smashing it and breaking the silence. Looking up from the broken glass, he sees himself lying on what appears to be his deathbed, at the foot of which appears a fourth and final monolith. Bowman slowly reaches out to it and is seemingly transformed into a fetus-like being enclosed in a transparent orb of light. Bowman, now in the form of a “Star Child”, approaches the Earth. In the film’s final, ambiguous shot, he gazes at the world through new eyes, as “Thus Spoke Zarathustra” climaxes once more.

http://en.wikipedia.org/wiki/2001:_A_Space_Odyssey_%28film%29

Simon: Jeg kan ikke tale for de andre, men selv har jeg ikke lest noe av Arthur C. Clarke. Generelt leser jeg ikke science fiction, men “mannen, løven og barnet” får meg umiddelbart til å tenke på “kamelen, løven og barnet”, en lignelse fra Slik talte Zarathustra.