Hopp til innhold

Frid Ingulstad vs. Forfatterforeningen

Jeg ville heller ikke følt meg komfortabel hvis det var jeg som satt i Anne Oterholms sted da Hans Olav Brenner fra NRK Bokprogrammet spurte meg, med klar ideologisk overbevisning og uten et fnugg av journalistisk objektivitet, hvordan Forfatterforeningen kunne ha hjerte til å utelukke den koselige og folkekjære forfatteren Frid Ingulstad fra egne rekker.

Frid Ingulstad vs. Forfatterforeningen.

For å få et godt bilde av denne pinlige situasjonen bør man absolutt beskue hele Bokprogrammet fra 23. januar. Det utspilles som et drama i samme stil som den litteraturen Forfatterforeningen brutalt ekskluderer. Protagonisten (heltinnen) er Frid Ingulstad, og all sympati ligger på hennes side. Som antagonister (skurker) utpekes de som står i veien for heltinnens mål -- som er å bli medlem av Forfatterforeningen.

Det er tydelig fra første stund at antagonistene, Ann Kavli (forfatter og leder i Det litterære råd) og Anne Oterholm (formann i Forfatterforeningen), ikke har en sjanse. Ikke etter at Brenner har demonstrert hvilken flott dame vår heltinne er, som trekker hundrevis av fans på historisk vandring ved Akerselven, og som stiller opp i et kvinnefengsel og forteller om sine bøker. Hun er elsket av folket, og hun er de svakes beskytter. En uslåelig kombinasjon.

Konfliktens kjerne er at Forfatterforeningen ikke vil ha Frid Ingulstad som medlem, for hun skriver ikke bøker av litterær verdi. Hun skriver ikke dypsindig kunstprosa med noe vesentlig på hjertet, noe som overklassen fra Oslo vest kan fordype seg i over en cognac på Bristol. Derimot skriver hun lettleste serieromaner som behandler basale menneskelige temaer, hat, kjærlighet, svik, og som appellerer til vanlige folk, arbeiderklassen, kassadamer og uføretrygdede husmødre i Troms og Finnmark (for å låne noen termer fra Kjetil Rolness' herlige politiske ukorrekthet i gårsdagens Dagbladet).

Bokprogrammet har en snappy stil som er svært underholdende, men dessverre utarter den seg også til det overfladiske og tendensiøse. Programleder Hans Olav Brenner begynner med å stille seg spørsmålet: "Hva er litterær verdi?" Så løper han rundt i sentrum av Oslo og formidler dette spørsmålet til den vanlige mann og kvinne i gata. Uforberedt og sannsynligvis i tanker om helt andre ting blir de stående der og undre seg -- til noen av dem kommer frem til: "Tja, det må jo være noe som gir leseren et eller annet. Men det kommer jo selvfølgelig an på smak."

Etter at "folket" har talt, er vi slett ikke blitt mye klokere, for litterær verdi er tydeligvis noe subjektivt (som alt annet). Vi spiller derfor opp med klassisk musikk i bakgrunnen og tar turen til -- ja, nettopp -- Bristol for å gå i rette med Overklassen og dens fisefine objektive kriterier, her representert ved Ann Kavli, som er leder for det rådet som bestemmer hvilke forfattere som slipper inn i Forfatterforeningen, og som værsågod skal få besvare det imperative spørsmål: Hva er litterær verdi?

Ann Kavli gjør en iherdig innsats, men får ikke sagt mye. Hun lister opp fire kriterier: 1) språket, 2) originaliteten, særpreget ved teksten, 3) det håndverksmessige, og 4) "det", altså det uutgrunnelige, magiske skurret som oppstår mellom teksten og leseren, X-faktoren. Ingenting mer blir sagt om hva som ligger i språket, originaliteten og håndverket, før Brenner fører saken videre og hevder at mange lesere mener disse tingene er ivaretatt i Frid Ingulstads bøker. 

Når Ann Kavli da prøver å svare på dette, blir vi vitne til at antagonisten og fortelleren snakker forbi hverandre. Om det skyldes programmets redigering eller hennes egen unnvikenhet, er det umulig å svare på for en utenforstående. Istedenfor å gå i rette med Brenner hva angår de nevnte kriterienes innhold, begynner hun nemlig å snakke om forskjellige genre, at underholdningslitteraturen må vurderes ut ifra egne forutsetninger og ikke kan settes i bås med seriøs litteratur.

Til hjelp for oss uinnvidde seere trekker hun en analogi til Hotel Cæsar versus en Ingmar Bergman-film. Men dette premisset, at det er et objektivt skille mellom underholdningslitteratur (Frid Ingulstads bøker) og seriøs litteratur (som skrives av Forfatterforeningens medlemmer), er ikke på forhånd blitt fastlagt og kommer derfor inn i dramaet som et ubegripelig og derfor overflødig element. En mislykket deus ex machina, så å si.

Siden det ikke på noe tidspunkt gjøres et forsøk på å vurdere Frid Ingulstads bøker i forhold til de fire nevnte kriteriene, enn si utdype disse kriteriene, slik at vi forstår hva de dekker (hva er godt språk, hva er godt litterært håndverk, hva er originalt?), er vi like langt og vet ingenting mer om litterær verdi i denne omgang.

Senere i programmet møter vi formannen i Forfatterforeningen, Anne Oterholm. Stadig som den uuttalte beskytter av folkesmaken og sympatiske heltinner spør Hans Olav Brenner hvorfor vi i Norge er så opptatt av å differensiere mellom godt og dårlig. Oterholm svarer med å påpeke at det er nettopp det vi ikke er, og at Forfatterforeningens oppgave bør være å verne om den virkelig gode norske litteraturen. Da er det selvsagt noe som må falle utenfor.

Men heller ikke her forstår vi hva det er som bør falle utenfor. Heller ikke her blir det et spørsmål om Frid Ingulstad skriver godt eller dårlig. Anne Oterholm ender bare opp på et refreng som sier at det er forskjell på serielitteratur og seriøs litteratur, på en som skriver fire bøker i året, og en som skriver én bok på åtte år, og at disse to leire simpelthen ikke ville hatt de samme interesser og mål innen litteraturpolitikk, siden de har så forskjellig utgangspunkt.

Oversatt til et klarere språk mener Anne Oterholm dette: Frid Ingulstad selger 1,4 millioner bøker i året, innenfor serielitteraturen, så hun bryr seg hverken om seriøs litteratur eller om støtteordninger for forfattere som selger lite. Derfor har hun ingenting i Forfatterforeningen å gjøre.

Så da er det kanskje så enkelt som dette: Frid Ingulstad tjener for godt til å bli medlem av Forfatterforeningen.

Men hva med "seriøse" forfattere som selger godt? Det er angivelig ikke salget som har noe å si for medlemskap, men vi må til en artikkel i Dagbladet fra 2005 for å høre Oterholm utdype dette: "En bestselger i bokklubb kan gi deg levebrød i et år eller to, men gir ikke livsopphold i årevis. Ikke engang Jan Kjærstad eller Dag Solstad kan leve av forfatterskapet alene i årevis. Husk at det norske markedet er svært lite. Skal et lite språksamfunn ha en skjønnlitteratur, krever det en stipendpolitikk."

Men hvis man tjener godt eller har en formue man kan leve på resten av livet, har man kanskje ikke interesse av å diskutere stipendpolitikk eller støtteordninger, og da bør man altså ikke være medlem av Forfatterforeningen? Hvorfor er i så fall Jostein Gaarder medlem?

Som et siste tappert forsøk prøver Hans Olav Brenner å ryste serieforfatterne sammen med de seriøse forfatterne i god, gammeldags kan-vi-ikke-alle-være-venner-stil: Hva om vi tar Frid Ingulstad inn i varmen og "lærer henne triksene"? Så kanskje hun blir en seriøs forfatter på linje med de andre. Igjen synger Anne Oterholm refrenget: Denne foreningen vil fokusere på litteraturpolitikk, og det har (ikke sier hun, men impliserer hun) Frid Ingulstad ingen interesse av. Punktum finale.

Brenners naive problemstilling er selvsagt helt urealistisk. Hvorfor i all verden skal Frid Ingulstad plutselig slutte å skrive serielitteratur og begynne å forfatte Solstad-romaner? Oterholm gikk dessverre ikke i rette med Brenners fantasier, så vi seere blir nærmest støtt av hennes avvisende holdning til vår stakkars heltinne. Antagonistene har ikke klart å gi oss den minste forståelse av hvorfor de holder Frid Ingulstad utenfor. Om vår manglende forståelse skyldes NRK eller Ann Kavli eller Anne Oterholm, er vanskelig å svare på.

Heltinnen selv uttaler at hun tidligere har søkt om medlemskap og fått avslag og blitt skuffet, men at hun ikke nå lenger bryr seg om Forfatterforeningen. Og hvorfor skulle hun, hvis Forfatterforeningen er en solidaritetsklubb for fattige forfattere som har slått seg sammen for å påvirke Staten til å gi dem enda mer penger for å skrive smal og uselgelig litteratur? Frid Ingulstad kan fø seg selv og et helt regiment med forfattere, hun trenger hverken litteraturpolitikk eller stipendordninger.

Det er også Bokprogrammets konklusjon, som avslutter skurken Annes opptreden med å panorere kameraet over en svær folkemengde som er kommet til Akerselven for å høre heltinnen Frid fortelle om bakgrunnen for sin romanserie Sønnavind. Frid Ingulstad er elsket av folket og trenger ikke statlige penger eller anerkjennelse av parnassets høye herrer og damer. Hun har tapt kampen om innpass i Forfatterforeningen, men har likevel vunnet den moralske seier: Folkets kjærlighet, min belønning.

Men det er likevel dårlig gjort å holde henne utenfor Forfatterforeningen? Våre to antagonister har jo ikke klart å gi noen god begrunnelse for hvorfor, og Hans Olav Brenner er like langt i sin ikke-fullt-så-verdinøytrale undersøkelse. Så skal vi hjelpe ham?

Den norske Forfatterforening kunne godt ha hatt som formålsparagraf at enhver person som har gitt ut et par bøker, har rett til medlemskap. Det er imidlertid ikke slik den 114 år gamle organisasjonen er gestaltet. Den søker isteden å forbeholde dem medlemskap som skriver bøker av en viss litterær kvalitet, innenfor det som tradisjonelt sett er oppfattet som "seriøs litteratur". Vi har ikke noe godt begrep på norsk for dette, men på engelsk brukes hyppig betegnelsen "literary fiction", som en kontrast til "genre fiction" eller "popular fiction". Det var dette Ann Kavli forsøkte å forklare, men hun hadde ikke screentime nok, og skillet hadde inntil da ikke vært noe tema i programmet.

"Genre fiction" er skjønnlitteratur som skrives innenfor en bestemt genre for å appellere til bestemte lesergrupper, f.eks. kjærlighetsromaner til kjærlighetshungrige husmødre eller fantasyromaner til Tolkien-fans. Felles for all genre fiction er at den tilstreber visse genrekonvensjoner for å skape en umiddelbar gjenkjennelse hos leseren, slik at denne med letthet kan identifisere det skjønnlitterære verket som f.eks. en kjærlighetsroman. Leseren vet dermed hva han får. Han vet riktignok ikke alt, og deri ligger spenningen og nyskapningen, men han vet f.eks. at helten og heltinnen vil få hverandre.

Skulle romanen avvike fra et bestemt formular, vil den være en skuffende opplevelse for en slik leser, og da var den kanskje et mislykket forsøk på genre fiction, eller så var det faktisk "literary fiction" som av denne leseren ble misforstått til å være det første. Forlagene sørger av og til for å unngå slike misforståelser ved å utstyre genre fiction med dramatiske tegninger i sterke farver. Du skal vite at hvis du plukker opp en bok i Frid Ingulstads serie Sønnavind, er det ikke tid for å sette seg på Hotel Bristol med et cognac-glass mellom fingrene. Det er tid for å flytte til Nord-Norge og leve på uføretrygd mens du koker fiskeboller i hvit saus og smugleser innimellom røringen.

"Literary fiction" betegner skjønnlitterære verker som ikke forsøker å etterleve genrekonvensjoner, med unntak av de genrekonvensjoner som tilkommer f.eks. novellen, og de helt basale konvensjoner som konstituerer et litterært verk (f.eks. at teksten er bygget opp av meningsfulle setninger). Literary fiction kan godt benytte seg av genrekonvensjoner, som en kjærlighetshistorie, men er ikke bundet til disse konvensjonene. Utfordringen når man skriver literary fiction, er å bryte konvensjoner, danne noe originalt som for leseren kan oppfattes fremmedartet og besværlig, men som likevel danner resonans på et dypere plan enn det genre fiction makter.

Dessverre er det helt umulig å gi noen fullgod beskrivelse av literary fiction, siden ethvert litterært verk fornyer eller tilstreber å fornye denne "genren". Den litterære smak er også avhengig av konvensjoner, og det kan være svært delte meninger om hvorvidt et verk er "litterært høyverdig".

Det betyr imidlertid ikke at man må oppgi hele ideen om et skille mellom literary fiction og genre fiction, slik Kjetil Rolness prøver på. For mange lesere er det kanskje ingen forskjell, de kan ikke se hva som gjør Dag Solstads prosa bedre enn Margit Sandemos. Men det finnes også et kulturmiljø i Norge som forvalter og skriver litteratur, og som ser disse tingene ganske tydelig. Det er ikke nødvendigvis slik at man kan peke på én og én setning, men når man har lest en del bøker i forskjellige genre, begynner det å avtegne seg et mønster.

Det man derimot kan reagere på, er at de høye herrer og damer ser ned på genre fiction. Frid Ingulstads serier er utvilsomt genre fiction, men det kan likevel være god lesning, ut ifra visse kriterier. En spennende historie, interessante karakterer, og en historieleksjon på kjøpet! Bevares, dette er mer enn nok for mange lesere. De trenger ikke snirklete setninger og filosofiske betraktninger av den typen man leser eller lirer av seg over et glass cognac på Bristol. Men trenger serielitteraturen noe mer enn det den allerede har -- millioner av lesere?

Forfatterforeningen har definert seg som den seriøse litteraturens høye beskytter. Det har den full rett til. Andre forfatterforeninger i andre land har definert seg annerledes. Det har de også full rett til. Men jeg synes det er et sunnhetstegn, om enn det smaker av elitisme, at en så profilert forening våger å ta ord som "kvalitet" og "verdi" i sin munn, og jeg er helt enig med Anne Oterholm i at vårt samfunn gjennomlever en forflatningstid, hvor ingenting skal få lov til å være annerledes.

Jeg likte Frid Ingulstads opptreden i Bokprogrammet. Hun virker som en hardt arbeidende, hyggelig dame, og hun gjør en god innsats for leselysten med sine serieromaner. Men hvorfor vil hun på død og liv definere seg som forfatter på linje med Dag Solstad? Hvorfor trenger hun det? Jeg er ikke overbevist om at hun virkelig trenger det. Det er vi som gjør det. Det er vi som trenger vår evige bekreftelse på at ingen er bedre enn andre, på at klassesamfunnet er en saga blott, og på at elitismen er død og begravet. Norge i et nøtteskall.

Nei, jeg sier det rett ut: Frid Ingulstad trenger ikke Forfatterforeningen, og Forfatterforeningen trenger ikke henne. Hvis hun absolutt vil være medlem av noe, kan hun starte sin egen forening, for eksempel Serieforfatterforeningen, sammen med Margit Sandemo, Anne-Lise Boge, Trine Angelsen, osv. De vil i hvert fall ikke ha behov for statlige støtteordninger i det selskapet.

Nå, Hans Olav Brenner, var dette til hjelp, synes du?

Facebook

23 kommentarer til “Frid Ingulstad vs. Forfatterforeningen

  1. Anne Sofie

    Ja, dette var da det absolutt beste jeg har lest om dette temaet. Og det sier ikke lite, for det har blitt skrevet en hel del om dette i det siste. Endelig et resonnement som bedriver logisk analyse av opprinnelsen til diskusjonen og som fokuserer på oppklaring i steden for å bare skrike "Dumme Forfatterforeningen!". "Så skal vi hjelpe ham?" He he! Ja, her hjelper du nok både Hans Olav Brenner og mange andre, hvis de orker å fölge lengre logiske resonnement. For i alle de andre innleggene jeg har lest i denne debatten har det blitt presentert fint lite forslag til hvordan man synes det burde fungere. Men at det er galt for at Forfatteforeningen "gjör forskjell på folk", ja det er man salig enige i.

    Mitt inntrykk av denne saken, för jeg leste innlegget ditt, var nettopp at det som det egentlig handler om er at man har problem med at visse ting blir vurdert höyere enn andre. Huff, sånn kan vi ikke ha det i Norge! Rart man ikke bor der lenger... 😉

  2. Hertugen

    Kan forstå begge sider av saken. Salg er ikke lik kvalitet, og det ligger langt mer tid og arbeid bak en seriøs roman enn bak en serie-bok. Samtidig mener jeg mennesker er like mye verdt, og at man derfor bør vise respekt også for dem som leser ingulstads bøker.

    du vet kanskje dette bedre enn meg: er det ikke slik at forfatterforeningen mottar midler for offentlig bruk av bøker, som de fordeler til sine medlemmer? et slags bøkenes TONO? slik at forfattere som blir stengt ute også går glipp av midler som kommer inn også evt. som følge av sine egne verker?

    Forøvrig burde jo dette innlegget være en sterk søknad om medlemsskap stian, nå trenger du bare få ut andreboken så er du inne 😉

  3. Anne Sofie

    Tror du er inne på noe sentralt her, Hertugen. "Samtidig mener jeg mennesker er like mye verdt, og at man derfor bør vise respekt også for dem som leser ingulstads bøker." Ja, absolutt. Selvfölgelig bör man det. Men det som slår meg som underlig er at man automatisk antas mene at mennesker er mindre verd for at de leser böker som ikke lever opp til visse krav...

  4. Hertugen

    Basert på min uttalelse, det som eventuelt burde slå deg som undelig er at man automatisk antas mene at mennesker er mindre verd hvis man ikke viser respekt for dem som leser ingulstads bøker.

    Det er lett å si at man mener mennesker er like mye verdt. Men den ytterste konsekvensen av det er at alle menneskers smak er like mye verdt, og da trenger man ikke komitéer for å avgjøre litterær kvalitet, da holder det med salgstall.

    Det er forøvrig et paradoks at forfattere, som ofte er politisk radikale, bidrar til å opprettholde et høyst konservativt system.

  5. Anne Sofie

    Jeg ser det personlig ikke på den måten at menneskers smak er noe som avgjör deres verdi som mennesker.

    Men Forfatterforeningen burde kanskje egentlig ha höye salgstall som hovedkriterium for medlemskap, da? Skulle tro at også det kriteriet skulle tråkke en og annen på tärne. Sikkert noen som skulle föle seg mindre verdt da også...

  6. Stian M. Landgaard

    Anne Sofie: Takk for komplimenten! Jeg innså at dette kom til å bli lengre enn de fleste orker å lese, men slik måtte det bare bli. Skal man ha noe sagt, må man bruke alle de ordene som er nødvendige.

    Hertugen: Jeg synes heller ikke det er noen grunn til å betrakte Frid Ingulstads arbeid som mindreverdig i seg selv. Hun skriver bøker, hun selger dem, hun lever av det, og folk nyter godt av hennes innsats. Ærlig arbeid er ingen skam.

    Men på tross av dette kan man godt betrakte hennes litteratur som litterært mindreverdig i forhold til f.eks. Dag Solstad. For meg har dette ingenting å gjøre med hvorvidt mennesket Frid Ingulstad er mindre verd enn mennesket Dag Solstad. Det har å gjøre med idealisme innen litteraturen. Vi tror nemlig at enkelte typer bøker utsier noe mer vesentlig om mennesket enn andre bøker gjør, vi tror at enkelte former for språk er mer estetisk enn andre. Vi tror at for mennesket som sådan er det "bedre" å lese høyverdig litteratur enn serieromaner.

    Men hvis du trekker den konsekvensen at respekt for litterær smak er jevngodt med respekt for menneskets likeverd, ender du også med den konklusjonen at man må ha toleranse for alt man ikke liker, bare fordi andre liker det. F.eks. må vi stilltiende tolerere tvangsekteskap, æresdrap, pedofili, nazisme, kommunisme. Med andre ord kveler vi all meningsytring og meningsutveksling, så jeg tror ikke egentlig du mener det. 🙂

    Problemet med å la salgstall være bestemmende for medlemskap ligger i at man da definerer kvalitet som kvantitet. Hvis folket kjøper en bok, må den jo være god. Men vi har opp gjennom historien ofte sett at bøker som ikke solgte i det hele tatt da de utkom, senere ble kanonisert. Og omvendt: bestselgere som senere ble regnet som trivielle bøker.

    Personlig er jeg ikke så ekstremt opptatt av disse tingene, for jeg vet at litterær høyverdighet er en konvensjonsbundet størrelse som endres over tid, og som det aldri hersker full enighet om. Men hver tid og hvert samfunn trenger sine helter, og man liker å tro at deres heltestatus skal være evigvarende.

    Jeg er forøvrig ikke politisk radikal, hvis du med radikal mener venstreorientert. De fleste forfattere og kunstnere er det, og det trengs virkelig en motvekt.

    Forfatterforeningens "TONO-fond" vet jeg lite om, dessverre, men jeg vet at foreningen også yter hjelp til ikke-medlemmer.

    Om dette innlegget konstituerer et godt argument for at jeg skal bli medlem etter andreboken, vil nok vise seg, men takk for tilliten. 🙂

  7. Ken Jensen

    Det er interessant at Frid Ingulstad visstnok er Norges mest leste forfatter. Jeg har aldri hørt om henne. For øvrig et prima innlegg, Stian.

    Er Anne Holt medlem i Forfatterforeningen? Bøkene hennes kan vanskelig sies å oppfylle kravene for litterær kvalitet, så hvis hun er medlem, bør det åpne opp for de fleste andre.

  8. Hertugen

    Anne Holt har tilbud, men nekter fordi hun mener forfatterforeningen er pompøse idioter eller noe i den dur. Sterke uttalelser, ihvertfall.

    Stian, jeg sa ytterste konsekvens. Som mitt første innlegg antyder er jeg mer stemt for en mellomløsning mellom dagens system og det tyske, hvor alle med to bøker slipper inn. Jeg synes for eksempel ikke at rent pornografiske forfattere passer naturlig inn.

    Men jeg synes forfatterforeningen bør ta inn over seg at det å underholde mennesker har egenverdi i seg selv. God underholdning er også en kunst ikke alle behersker.

  9. Stian M. Landgaard

    Ken: Takk for det. Det er flere bestselgerforfattere som ikke er medlem av foreningen. Av og til skyldes det at de skriver underholdningslitteratur som selger godt, men som kanskje ikke holder høy litterær kvalitet, så de er redd for å bli avvist hvis de søker (f.eks. Tom Egeland). Men jeg tror Hertugen har rett når det gjelder Anne Holt. Og Unni Lindell meldte seg ut i protest mot Forfatterforeningens angivelige forstokkethet.

    Hertugen: Ytterste konsekvens notert. Jeg er enig i at det å underholde mennesker er en fin ting, og det er selvsagt ikke barnemat å skrive serieromaner. Likevel synes jeg man skal akseptere at det er forskjell på denne type kunst og høylitterær kunst. Derfor er det uproblematisk at Forfatterforeningen har definert seg som en forening for utøverne av sistnevnte kategori.

  10. Grenseløs

    Forfatterforeningen er en kvalmende eliteforening for finkulturen. De definerer hva som er bra og hva som er dårlig. De fortjener all den mobbing som blir dem til del. Selvfølgelig er det "problematisk" (mer enn det, my mer) at de har definert seg som en forening for "høylitterær kunst", hva fan det måtte være. Jeg anser ikke dem som eksperter på området. Det finnes eller burde ikke finnes noen eksperter.

    Jeg forstår dog heller ikke hvorfor Ingulstad vil bli medlem. Jeg kommer aldri til å søke om medlemskap der.

    Jeg synes dog du skrev et elendig innlegg Stian, mest fordi du er altfor snill mot forfatterforeningen og dens medlemmer.

    Jeg har fulgt denne "debatten" i mange år, også da Margit Sandemo og Kjell Halbing ble utelukket. Forfatterforeningen har ikke blitt noe mindre forstokket med årene, så utrolig det enn kan høres.

  11. Stian M. Landgaard

    Grenseløs: Du har åpenbart lagt visse premisser til grunn, f.eks. at det ikke finnes eller burde finnes eksperter på skjønnlitteratur. Er det fordi skjønnlitteratur ikke er en eksakt vitenskap med fasitsvar, eller misliker du generelt at noen besitter større innsikt enn andre på visse områder?

    Et annet premiss du legger til grunn, er at eliteforeninger og finkultur er noe negativt. Jeg deler ikke det premisset. Jeg mener derimot det er bra at noen våger å rangere ting. Det kan gjerne være litteratur.

    Sluttelig ser jeg heller ingen problemer med at en forening definerer seg sånn og slik. Det er et fritt land. Alle kan lage seg foreninger og si at "vår forening er sånn og slik". Hvorfor skulle Forfatterforeningen være noe unntak?

  12. fehode

    Meget velskrevet bloggpost!

    Like fullt: Du er vel klar over at TV (bokprogrammet) med sitt volum av publikum betyr 10.000 ganger mer enn denne bloggposten, selv om sistnevnte er 1000 ganger mer opplyst?

    Hva er dine refleksjoner rundt dette? Hvis fx NRK og DB/VG ønsker å tvinge «eliten» i kne ved lavpannet demagogi over uker og måneder, hva har det opplyste ord å stille opp mot dette?

    Volum vs. fornuft... Jeg er redd jeg vet hvem som vinner! 🙁

  13. Stian M. Landgaard

    Takk, fehode! Den situasjonen du beskriver der, gjelder forsåvidt alt jeg foretar meg, inkludert boken min. De fleste har ikke hørt om den. Volumet står altså fremdeles ikke i min makt. Men like fullt gir det meg glede at én person her, én person der leser min bok og setter pris på det jeg lirer av meg her på bloggen.

    Lavpannet demagogi kan ha god effekt, men det er jo fremdeles fullt mulig å publisere avvikende meninger i avisen. Så at det skulle bli et demagogvelde med det første, tror jeg vel egentlig ikke.

    Jeg kunne sikkert ha prøvd å skrive om disse tingene i avisen, men det ville ha krevet mer tid og energi, og så viktig er det ikke for meg å nå ut til folket om akkurat denne saken. Bloggen min får holde i første omgang. 🙂

  14. fehode

    Skjønner, men blir ikke det litt som å rope i skogen?

    Dagbladet kjører noe jeg oppfatter som kampanjejournalistikk mot at noe (litteraturen) kan være annerledes, i sin serie «Bokbransjen i endring»: http://www.dagbladet.no/litteratur/bokbransjen.html

    Dette minner meg litt om Konkurransedirektøren for etpar år siden, som med sin bredside mot særordninger innenfor litteraturen nærmest virket irrasjonelt provosert over at noe i vårt samfunn fulgte en litt annen logikk enn resten. Hva er forskjellen på å selge brødristere og bøker? leste man liksom mellom linjene.

    Med NRK med på laget kan denne kampanjen lykkes, det er jeg overbevist om!

  15. Stian M. Landgaard

    Hm. Tja. Jeg betrakter vel det som en annen debatt, hvorvidt man skal støtte litteraturen med statlige midler. Mitt hovedpoeng her er å opponere mot ideen om at all litteratur er like god, og at den ubeleste mannen i gata er like kompetent til å vurdere litteraturen som en "ekspert" på området.

    Men jeg tror ikke alt går til helvete, for vi har fremdeles ildsjeler som rykker ut og sier sin elitære mening. Senest min edle kollega Gabriel Moro med "Folkelighetens tyranni" i Dagbladet i dag.

  16. bloodymary

    Det er gledelig at noen endelig rykker ut og forsvarer kvalitetsbegrepet, om det er i blogg eller avis.. Ikke minst at noen peker på forskjellen mellom kvalitet og verdi (som jeg vil anta at både serieforfattere og "kvalitetsforfattere" vil ha en formening om når de ser på saldoen på bankkontoen sin).
    BM

  17. Anne Sofie

    Susan Sontag har sagt noe klokt om dette med smak og kvalitet.

    Da hun ble spurt hva hun ville velge av popgruppen The Doors og forfatteren Dostojevski svarte hun:

    "Of course, Dostojevski. But why should one have to reject other pleasures? Why should one be asked to choose? Of course it is very important to start with the responsible. Of course if one has to choose then of course one chooses something that is exalting and serious, and inspiring and nourishing, and not merely amusing or adorable or charming. But why can’t one also have the amusing and adorable and charming? To have a plurality of taste doesn’t mean you don’t have a hierarchy of tastes. It just means that there are many levels and we do many things with our lives. But that doesn’t mean we loose the sense of what things are more valuable than other things."

    Jeg synes hennes formulering om "hierarchy of tastes" er veldig god.

  18. bloodymary

    Jeg hadde glemt denne..
    Fint at du minnet meg på den, siden jeg skriver en semesteroppgave om akkurat disse tingene nå, og presser mitt elitistiske hode gjennom Ingulstads "Gullnålen", for å forsøke hva dt er hun gjør i bøkene sine, som er så kvalitativt annerledes enn det en Solstad eller en Fløgstad for eksempel gjør. De to siste har dessuten fremstilt seg, paradoksalt nok, som "folkets" eller "de undertryktes" talerør i den norske literaturen. Tror de har fått noe å bryne seg på her. Jeg har dessuten hatt glede av ditt utfall mot fantasy-litteraturen, som på mange måter kan overføres på serielitteraturen, selv om førstnevnte kanskje er mer mangfoldig i uttrykket.
    Skrive videre nå..
    BM

  19. Erik F

    Litt sent ute, men: Det var en særs velskrevet og god analyse av problemstillingen. Den burde stått på trykk i avisen og ikke bare på din nettside. Jeg er ikke sikker på at jeg er enig; jeg mener at Den norske Forfatterforening er i ferd med å utvikle seg i en sær retning, og ikke ville hatt vondt av å få noen medlemmer med erfaring fra underholdningslitteratursegmentet. Jeg vet ikke om det på sikt er klokt med mer enn én forfatterforening i et lite land. Erik

  20. Tilbaketråkk: Kampen mellom underholdning og seriøs litteratur | Hvert ord er en fordom

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.