Hopp til innhold

Anmeldelse i Dagbladet

Vel, vel. Etter lang anmeldetørke på Herrer i åndenes rike-fronten flesket altså Dagbladet til med en kort og bortgjemt tekst i mandagens papirutgave. Jeg fikk den ikke med meg før redaktøren min sendte meg e-post i dag, for Dagbladet har ikke klart å legge anmeldelsen ut på nett sammen med de andre debutantanmeldelsene fra 18.12.06. Jeg lurer veldig på hvorfor. Vil de ikke at folk skal finne den?

Det skal i hvert fall jeg rette på. Anmeldelsen lyder som følger:

Stian M. Landgaard   

«Herrer i åndenes rike» Aschehoug

Gode ansatser i en ikke helt vellykket roman om Nietzsche i hverdagen.

Anmeldt av Cathrine Krøger

Høsten 2006 har ikke vært debutantenes høst. Både fordi det har vært så mange såkalte kanoner som har gitt ut bøker. Men også fordi bokbransjen nå har blitt så beinhard, at en debutant nærmest må geniforklares for i det hele tatt å synes blant bokstablene. Alternativt skrive en kioskroman.

Årets debutanter er muligens verken genier eller bestselgere. Men de har noen fellestrekk. Et oppsiktsvekkende stort antall skriver om selvmord. Samt at mange har en tendens til å legge hovedperson og plott tett opptil eget liv. Stian M. Landgaard har gjort begge deler i sin debut. Der møter vi filosofistudenten Christian Winther, som skriver en masteroppgave om Nietzsches moralfilosofi. Ja, han ikke bare skriver den, han lever den ut. Winther tror på overmennesket og forakter svakhet. Det gjør at han bl.a. overser sin følsomme lillebror, og ligger med sin venns kjæreste. Noe som ikke uventet får dramatiske konsekvenser.

Filosofi i hverdagen, altså. En sjanger som både kan bli spekulativ og banaliserende. Landgaard unngår begge deler i ei bok som både er kunnskapsrik og desperat. Men den burde vært langt bedre knadd. De filosofiske utlegninger er skikkelige nok, men han får ikke bakt dem inn i hverdagshendelsene. Som på sin side ikke blir helt troverdige, med sin nokså abrupte introduksjon og manglende miljøfyllstoff. Svakheten skyldes muligens en manglende distanse til stoffet, som gjør at Landgaard verken klarer å forløse stoff eller hovedperson.

«Herrer i åndenes rike» kan også leses som en universitetsroman. Det vil si - en studentroman som gjennom sin rasende polemikk mot den såkalte kvalitetsreformen, maner til opprør. Sånn sett kan denne stort tenkte boka blant mye annet karakteriseres som en «politisk roman».

Facebook

5 kommentarer til “Anmeldelse i Dagbladet

  1. Nagel

    "ei bok som både er kunnskapsrik og desperat."

    Noen ganger tar jeg meg selv i å lure på om anmeldere har en gigantisk bolle med kuler i. På hver kule står et adjektiv. Når boken skal beskrives, trekkes et antall kuler og passende adjektiver plukkes ut.

    Dette var en svært dårlig anmeldelse, ikke fordi den er negativ, men fordi den er nær innholdsløs. Man skulle nesten tro at anmeldeleren plutselig fant boken under sengen en dag og kom på at hun hadde lest den for noen uker siden og glemt å smøre sammen noe faenskap.

  2. poetrixx

    men et overmenneske som kommer ut i vansker fordi han knuller kjæresten til
    dama, blir ikke det litt puslete i forhold til raskolnikov f.eks?

    Du er visst en mester til å reklamere for forfatterskapet ditt, landgaard, bl.a. gjennom dine bevisst naive spørsmål om innleveringstidspunkt for manus, hva man gjør med usolgte bøker etc…så den siste artikkelen din bør du bare skruppelløst kjøre i LB!

    “- Om ti-tyve-tredve år (…) vil du angre bittert på at du ga bort for mange frieksemplarer. Den aller første boka min har jeg bare noen få eksemplarer igjen av. Det synes jeg er synd, svarer Tom Egeland.“

    Fanken at jeg i min barbariske ignoranse lempet på dynga i nesten ulest tilstand den utgaven av ragnarok som jeg fant her i en brukthandel nylig…hadde jeg visst at du bare hadde noen få eksemplarer igjen av dette uforlignelige mesterverket ville jeg selvsagt sendt deg min kopi.

  3. Landgaard

    Poetrixx: Litt puslete? Godt spørsmål. Jeg tror man kan besvare det både litterært og filosofisk.

    Litterært mener jeg at det avhenger fullstendig av settingen. Naturligvis kan man — sett utenfra med en viss objektivitet — betrakte knulling av kjæresten til kompisen (ikke dama :)) som mindre omkalfatrende enn mord på en pantelånerske. Når man derimot går inn i romanuniverset, gjelder ikke lenger den ytre standarden på samme måte. Det er romanen som setter sin indre standard for hva som er normalt, hva som er ekstremt, osv. Hvis Herrer i åndenes rike var en roman hvor en helt vanlig dag var fylt av mord og voldtekt, ville selvfølgelig et slikt kompisdameknull fortone seg trivielt. Men en helt vanlig dag i akkurat denne romanen er omtrent som en helt vanlig dag for de fleste av oss vestlige, siviliserte besteborgere ( tilsynelatende, selvsagt): Folk spiser opp gulrøttene sine, går på jobb, krysser gaten på grønt, følger forelesninger, går på fest, lekeslåss og diskuterer heftig. Men de knuller vanligvis ikke dama til kompisene sine. Når en slik hendelse settes inn i romanen, oppfattes det som et brudd med romanens hverdag, og vi har dramatikk.

    Hvis man skal se filosofisk på det, kan man nok argumentere for at en mann som går i dass etter å ha knullet dama til kompisen, neppe er like grovkalibret som en rovmorder. Raskolnikovs idé var jo at siden han var et overmenneske, var det hans rett å myrde en verdiløs pantelånerske. Denne gjerningen plaget ham imidlertid gjennom resten av romanen, helt til han gikk bort fra overmennesketanken.

    Så puslete? Jo, hvis man kun tar selve gjerningen i betraktning. Men virkningen den har på ham som utfører den, bør også tas med i betraktning. Det er ikke nødvendigvis de mest ekstreme handlinger — folkemord, serievoldtekt og kinesisk vanntortur — som er de mest interessante.

  4. Anonym

    joda I see what u mean…og er tildels enig, skjønt et slikt hverdagsdrama kan aldri sammenlignes med de anfektelser som raskolnikov gjennomgår… uansett hvor store sjelelige virkninger det har gjort på din litterære hovedpersons psyke at han har brutt en slik regel i samfunnets moralkodeks, det blir for bagatellmessig liksom … men sannelig greier folk med sin overutviklede samvittighetsfølelse framdyrket i dagens konfliktfrie og problemfrie samfunn å koke moralske og sjelelige spikre på ingenting og dermed forvandle seg selv til nevrotikere for det minste lille påskudd i dag…

    folk var nok litt mer robuste før i tiden…og mer følelsesløse og brutale også..

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.