Hopp til innhold

Den vanskelige andreboken

Jeg har debutert, blitt en del av den litterære offentligheten. Jeg har kontakter i forlaget, jeg har til og med en håndfull lesere. Hvorfor skulle jeg ikke skrive min neste bok nå? "Den vanskelige andreboken", som man sier.

I forgårs holdt Aschehoug høstmøte med bokhandlerne i Tromsø. Jorun Thørring, Endre Lund Eriksen og jeg var tilstede som forfattere. Jorun fortalte om sin andre bok, Glassdukkene, Endre leste fra sin kommende utgivelse, Pitbull-Terje og kampen mot barnevernet, og jeg leste fra Herrer i åndenes rike.

Etterpå spiste vi en bedre middag på hotellet, før vi brøt opp rundt midnatt. Endre hadde bil, så jeg satt på til Breivika. Men før jeg tok farvel, sa han noe som festet seg: "Det er lurt å komme i gang med skrivningen så snart som mulig."

Selvfølgelig. Jeg har jo nådd dette stadiet nå. Jeg har debutert, blitt en del (en ganske liten del, riktignok) av den litterære offentligheten. Jeg har kontakter i forlaget, jeg har til og med en håndfull lesere. Hvorfor skulle jeg ikke skrive min neste bok nå? "Den vanskelige andreboken", som man sier.

Når man er predebutant, er virkeligheten langt enklere. Man kan skrive hva som helst, bruke flere år, forkaste, omskrive, leke seg som man vil. For det er ingen som forventer noe som helst, ingen går rundt og tripper, det er ingen fallhøyde. Det er heller ingen prestasjonsangst -- kanskje med unntak av det øyeblikket man faktisk sender inn sitt første manus.

Men når man allerede har en bok ute, da fortoner det hele seg litt annerledes. Man har et rykte å ta vare på, man skal helst både fornye seg og forbedre seg, samtidig som det skal sitte igjen et visst preg fra den første boken. Man skal jo helst være "den samme forfatteren", på godt og vondt.

Nå er jeg imidlertid litt heldigere stilt enn en rekke andre på akkurat dette punktet. I hvert fall foreløbig. Jeg har nemlig ikke debutert med et brak. Jeg har ikke blitt slått stort opp i mediene. Jeg har bare såvidt blitt anmeldt. I Tromsø har det riktignok blitt litt oppstuss siden jeg skildrer en helt spesiell arbeidsplass her oppe. Men stort sett er det lite oppmerksomhet rundt boken. Det lille som er, handler om universitetskritikken. Og det er jo hyggelig, selv om jeg gjerne vil at boken skal bli sett som noe mer enn et debattinnlegg i form av en studentroman. Derfor snakket jeg om noe helt annet enn Kvalitetsreform, Nietzsche og Universitetet i Tromsø da jeg presenterte min bok for rundt seksti av Tromsøs bokhandlere i forgårs.

Siden jeg altså ikke har utmerket meg som noen litterær wonderboy, innbiller jeg meg at jeg står ganske fritt til å pusle med min neste roman i fred og ro. Det er neppe altfor mange som går rundt og venter i åndeløs spenning på neste verk fra Landgaards hånd. (Trond Haugen venter riktignok, og jeg håper jeg slipper å skuffe ham.)

Men hva vil det si å pusle med sin neste roman? At man skriver jevnt og trutt, eller at man hviler på sin sparsomme omtale og sine uteblivende royalties mens man fortsetter å jobbe i bokhandel for å overleve, samtidig som man grubler en halvtime daglig på sitt neste prosjekt? Jeg gjør forsåvidt det siste, men jeg håper at jeg etterhvert skal kunne pense inn på det første sporet.

Faktum er at jeg har en idé til en ny roman. Jeg unnfanget den 14. september 2004, mens jeg satt og brøt i meg en meget velsmakende tacomiddag i min tidligere leilighet. For et hint om hva jeg har tenkt å skrive om i romanen, se bildet under.

1899-1902

Dette var altså et halvt år før jeg begynte på Herrer i åndenes rike. Ideen lå på is i over et år. Jeg tok den tilfeldigvis frem igjen like før Aschehoug meldte sin interesse for Herrer, og våren 2006 måtte andreboken pent vike for førsteboken.

Når jeg sier "vike", mener jeg imidlertid ikke at andreboken døde. Jeg skrev faktisk 23 sider med notater og 36 sider på romanen, samtidig som jeg prøvde å skrive en masteroppgave, bearbeide Herrer i åndenes rike og ferdigstille oversettelsen av Morgenrøde. Men til slutt måtte jeg dypfryse minst to av disse prosjektene: masteroppgaven og andreboken.

Nå er det september. Herrer er ute, oversettelsen er snart ferdig (etter planen kommer den ut i april 2007), og spørsmålet jeg uunngåelig må stille meg er: masteroppgave eller andrebok?

Det er utvilsomt fordeler forbundet med begge prosjektene. Masteroppgaven vil ikke føre til noen akademisk karriere (i Herrer i åndenes rike har jeg redegjort for dét problemet), men jeg vil i det minste ha en mastergrad i filosofi, og den kan komme godt med når jeg innser at jeg ikke kan leve av å være forfatter.

På den annen side har jeg allerede gjort meg til forfatter, og det er jo dette som har vært målet mitt i ti år. Begynner jeg på andreboken nå, blir den kanskje ferdig til neste år. Og hadde ikke dét vært noe å tilstrebe?

Samtidig som jeg trekker opp disse polariseringene, er jeg jo en diplomatiets mann, og jeg innbiller meg tidvis at jeg kan gjøre begge deler: skrive masteroppgaven og andreboken i løpet av den kommende høsten og våren. Når sant skal sies, ville jeg være ekstremt fornøyd med meg selv dersom jeg skulle levere inn masteroppgaven våren 2007. Det hadde faktisk vært helt genialt.

Men enda mer genialt dersom jeg på samme tid var midt i et lovende romanmanus som bare ventet på å bli fullført.

Hm. Det er verdt å prøve.

Facebook

11 kommentarer til “Den vanskelige andreboken

  1. Stian M. Landgaard

    ... but not if you chase them one at a time. Naturligvis kan jeg ikke skrive fullt på begge deler samtidig, men er nødt til å arbeide først på det ene, og mens det ligger til tørk og modnes, kan jeg ta fatt på det andre.

    To kaniner i forrådet er bedre enn én. Men én er riktignok bedre enn ingen.

  2. Stian M. Landgaard

    Ved nærmere ettertanke innser jeg at mitt ynkelige forsvar ikke står seg mot den nagelske rambukk. Det blir sannsynligvis et spørsmål om enten-eller, uansett hvordan jeg vrir og vender på det. Enten velger jeg ett prosjekt, ellers blir jeg sittende med to halve og udugelige prosjekter. Det ene må legges helt bort så lenge jeg jobber med det andre. Takk for the wake-up call, edle Nagel.

  3. Nagel

    Vel, masteroppgaver behøver jo ikke være uoverkommelige hindre. Dersom du skriver bok nå og har et førsteutkast klart litt over jul en gang, er du sikkert tekstblind som bare faen. Dermed har du en måned på deg til å gulpe opp en masteroppgave mens din blindhet leges.

    Jeg har lært en smertefull lekse i løpet av studiet: KIFS = Keep It Fucking Simple. Sensorene vil ikke være i nærheten av den materielle kontroll på de tema du tar opp i masteroppgaven som du selv vil ha. Derfor bør fokus være på klarhet, metode og språk. Det er ikke materielle som avgjør karakteren. Det er ingen doktoravhandling, bare en masteroppgave. Ingen forventer noe banebrytende, og det er ingen grunn til å svi av brysthårene sine for å få det til heller - til det er rammene for snevre.

    Moralen er altså: Når roman-kaninen ligger i sekken, kan du jo se om du får inn et lykketreff på den andre - på veien hjem før du flår den første.

  4. Stian M. Landgaard

    Din tale om å holde masteroppgaven pulende enkel er kanskje en vis tale. Mitt håp har hele tiden vært å kunne bibringe "ny" kunnskap til en viss grad, men jeg tror du har rett i at klarhet, metode og språk vil være de avgjørende faktorer.

    Romanskrivning først og masteroppgave når romanen er exhausted. Det er noe sånt jeg tenker på. Men det er ikke sikkert det lar seg gjøre å starte på et helt nytt prosjekt mens det andre ligger og modner. Dog, jeg sier som T.R.:

    Pray not for lighter burdens but for stronger backs.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.