Så jeg er ikke overbevist om at den der Ayn Rand-varianten er så mye bedre.

Likevel har du til en viss grad rett: Det ER de profesjonelle oversetternes egen skyld at honorarene er så lave.

Men dette er en vanskelig bransje, nesten som film- og teaterbransjen. Man betaler for talent, og særavtaler inngås hele tiden (selv om det eksisterer såkalt hovedavtaler eller normalkontrakter). Akkurat som med forfattere, selvfølgelig. Noen får vanvittige honorarer og forskudd (og reklamebudsjetter). Andre får nesten ingenting.

Arbeidsgiverne/oppdragsgiverne har enorm makt – fordi det er så utrolig mange som vil bli oversettere (eller jobbe i forlag). Forlagene vet at kilden er utømmelig. Hvorfor skal de da gå med på tøffe krav?

Så dette har aldri vært enkelt for oversetterne heller. Akkurat som det aldri har vært enkelt for forfatterne.

Forøvrig tror jeg du misforstår min “to kroner timen”. Det er ikke her snakk om lavt honorar som sådan, men om at jeg brukte fire år på oversettelsen. Jeg arbeidet ikke med den 365 dager i året, men jeg oversatte hele boken minst to ganger før det ble bra nok.

Fint innlegg. Her kunne jeg ha skrevet masse, masse… men jeg har ikke tid. Ikke nå.

En ting skal du i hvert fall vite: Den siste Oversetteraksjonens “gode resultat” er bare et bedrag, for forlagene har fremdeles rett, ifølge normalkontrakten, til å betale en oversetter akkurat så mye eller lite de vil.

Dette står under punktet Særskilte bestemmelser:

“Alle avvik fra normalkontraktsvilkårene skal spesifiseres, osv.”

Mao.: Forlaget kan når som helst bestemme seg for å avvike fra normalsatsen på kr. 152,3 per 1000 tegn.

Og det gjør de hele tiden. Jeg var nede i under 100 kroner per 1000 tegn på en bok for CappelenDamm så sent som i fjor.

Men på den jeg har nå, får jeg 152,3 per 1000 tegn.

De gjør akkurat som de vil. Alle forlag gjør det. Og er ikke oversetteren fornøyd, kan han/hun finne seg et annet forlag.

Og, ja, ofte, når boken er vanskelig, ligger timelønnen min på rundt femti kroner. Noen ganger under.

Men i motsetning til deg oversetter jeg for pengenes skyld. Dette er levebrødet mitt. Derfor betrakter jeg idealistiske oversettere som deg som en uting. Det er nemlig idealistene (oversetterne som ikke trenger pengene) som holder oss alle nede.

Selv om Nagel selvsagt har rett hva lønnen angår, er det ikke for pengenes skyld jeg oversetter en bok. Det er også derfor jeg nok aldri kommer til å være oversetter på heltid. Det vil kanskje bli en bok hvert jubelår, fortrinnsvis av Nietzsche. Det ser ikke akkurat ut til å være stor konkurranse om å få lov til å oversette ham. Og det gjenstår fremdeles en del verker.

Jeg har også lekt med tanken på å oversette Oswald Spenglers Der Untergang des Abendlandes. Norsk tittel: Vestens undergang. Jeg kan ikke tenke meg noe mer passende i disse tider. Men så spørs det om det er noe forlag som vil utgi den på norsk, siden den foreligger på engelsk og er svært lang — og derfor dyr å oversette.

Selv om det nok er riktig at man som forfatter kan tilegne seg fiffige dramaturgiske og fortellertekniske grep ved å oversette andres verker (også Nietzsches?), tror jeg man kan klare seg fint med å lese mye og skrive mye. Jeg planlegger å gjøre begge deler i stort monn fremover.

For som forfatter vil jeg vel si at det verste med å oversette er at man må være tro mot en høyere autoritet. Man er ikke selv Gud i eget univers. Og det er jo en viss hemsko for forfattere. Hvorfor valgte vi denne profesjonen, hvis det ikke var for å leke diktatorer i eget rike?

Men man kan jo selvsagt, som Nagel gjør, spille strategispill isteden.

Ekteparet Kari og Kjell Risvik, to av kongerikets mer velrenommerte utøvere av oversetterfaget, leverer interessante perspektiver i følgende intervju:

http://www.universitas.no/?sak=659

Günter Grass holder seminar for sine oversettere! Hm, tenk om du hadde hatt samme tilgang på Friedrich mens du oversatte Morgenrøde … Turde du finne frem Ouija-brettet?