Nå går alt så meget bedre. De siste par dagene har jeg lest gjennom deler av min oversettelse av Morgenrøde og funnet mye bra der, tross alt. Småtterier å utsette på det ene og det andre, men intet ufikselig.
Det verste er imidlertid å oppdage feil som har vært der i tre år (enda de er blitt bemerket av konsulent). Det var én slik -- nesten helt i begynnelsen av boken. Jeg antar at jeg har stirret på det avsnittet så lenge at jeg tok dets perfekte utforming for gitt. De vanskeligste feilene å oppdage er dem hvor den norske versjonen gir mening, selv om den ikke korresponderer helt med originalens mening.
Ellers oppdager jeg tidsvis feil når jeg leser en oversatt passasje og synes noe skurrer der. Et sted hadde jeg oversatt vertauschen med "forveksle", og det var noe pussig med avsnittet. Det gav liksom ikke mening, helhetlig sett. Så innså jeg at det var ordets andre betydning som gjaldt her -- "skifte ut". Og det burde jeg ha sett da jeg første gang oversatte passasjen, men da var jeg nok så språkblind at jeg kun så ord og uttrykk, ikke hele setninger, og i hvert fall ikke hele resonnementer. Og det er, når sant skal sies, oversettelsens død.
I tunge stunder har jeg tatt frem Sylfest Lomheims Omsetjingsteori (Universitetsforlaget, 2. utgave 1995) og lest litt om de mange problemer som en stakkars jævel risikerer å støte på når han prøver å 1) forstå meningen i kildespråket og 2) formulere seg idiomatisk korrekt på målspråket. Og en ting som jeg ikke var fullstendig klar over før jeg begynte å lese denne boken for noen år siden, var at når man oversetter, skal man ikke overføre det språklige innholdet, men skape kommunikativ likeverdighet.
Altså: Man skal ikke oversette ord for ord (det vet de fleste), men heller ikke nødvendigvis setning for setning. Man skal oversette slik at det budskapet som er i originalteksten, beregnet på originaltekstens lesere, får en ekvivalent versjon i oversettelsen, beregnet på dem som leser denne.
Selvsagt kan man aldri få et perfekt resultat her, for hvordan vet man hvem originaltekstens lesere er (eller var)? Lomfest selv ser ikke ut til å skrive så mye om dette, men jeg har selv kommet frem til at man i oversettelsen må basere sin vurdering av kommunikativ ekvivalens på tre ting: språkområde, kulturell kontekst og tidsepoke.
Språkområdet er forholdsvis greit. I mitt tilfelle oversetter jeg fra standardtysk, dog i en litt eldre versjon enn man finner i dag. Kulturell kontekst er litt verre; Nietzsches tekster baserer seg ofte på innforståtthet med datidens hot topics. Derfor er det mange referanser til tidstypiske teorier og ikke minst til grekerne (på 1800-tallet var det fortsatt en utbredt tanke at antikken representerte en høyere sivilisasjon enn vår egen). Bøkene hans er beregnet på datidens tyske intellektuelle. Her må jeg gjøre flittig bruk av fotnoter for å forklare den norske leseren av i dag ting jeg ikke vet om han har forutsetninger for å forstå.
Tidsepoken har også en sterk innvirkning på språket. Nietzsches 125 år gamle tysk kan godt leses av moderne tyskere, men noen av dem vil nok ha vanskeligheter med å dechiffrere meningen i de mest omstendelige setningene. Når jeg oversetter til norsk, må jeg delvis oppdatere språket til en mer moderne variant (kortere setninger, mer utfyllende bruk av verb), men delvis også la språket virke gammelmodig. For det er nemlig noe som heter stil, og den må det tas hensyn til når man oversetter.
Herunder gjelder det å la tvetydigheter og upresise formuleringer leve videre i oversettelsen -- hvis mulig. Noen ganger kan man faktisk ikke gjøre det, hvis ikke målspråket tillater den samme tvetydigheten som kildespråket. Da må man fortolke. Og det er den vanskeligste balansegangen for en oversetter. Det blir subjektivt, og man begynner å tvile på sine egne evner. Hva om man tar feil? Hva om det sitter en eller annen allvitende filolog et eller annet sted som umiddelbart ville ha sett at Nietzsches mening er åpenbar, og at bare en uerfaren tosk kunne gå glipp av den? Det er derfor vi bruker konsulenter; så er vi i det minste to om tabben (selv om det bare er jeg -- oversetteren -- som blir hengt ut med navn når boken kastes til leseløvene).
Vel, sånn er nå dét. Jeg lekte altså nå nylig med tanken på å aldri oversette mer etter denne boken, men nå er jeg jammen ikke så sikker mer. Selv om man kanskje bare har en timelønn på to kroner, er det jo ikke penger som først og fremst driver oss. I hvert fall ikke meg. Nei, oversettelse er et kall. En profesjon for idealister. I hvert fall inntil Oversetteraksjonen klarer å forhandle frem langt bedre betingelser enn de rådende.
Men derom har jeg dessverre mine tvil.
Fornøyelig lesning om det umuliges kunst; fin utdypning av Lomsyl Festheims teorier. Jeg håper endelig at a) du ikke gir opp oversettelse etter denne boken, og at b) Oversetteraksjonen får gjennomslag for sine krav.
Ekteparet Kari og Kjell Risvik, to av kongerikets mer velrenommerte utøvere av oversetterfaget, leverer interessante perspektiver i følgende intervju:
http://www.universitas.no/?sak=659
Günter Grass holder seminar for sine oversettere! Hm, tenk om du hadde hatt samme tilgang på Friedrich mens du oversatte Morgenrøde ... Turde du finne frem Ouija-brettet?
Jeg håper du gir opp oversettelse og bruker tiden på å skrive egne bøker og spille gode strategispill på pc-en. Jeg kan forestille meg bedre tidsfordriv enn oversettelse, og å kalle det arbeid med den lønnen ...
En forfatter kan tilegne seg mange fiffige dramaturgiske og fortellertekniske grep ved å oversette andres verker, slik at hans egne bøker blir bedre. Ikke ueffent, det. Noe av det som gjør oversettelse til en nobel geskjeft, trass i det ydmykende honorarnivået, er nettopp det som ovennevnte Kari Risvik påpeker: "Oversetterne gir forfattere muligheten til å la seg påvirke av romaner som aldri ville blitt skrevet på norsk."
Fin link, Klaudiuz. Du er frempå når det gjelder å grave opp innsiktsfull informasjon på nettet.
Selv om Nagel selvsagt har rett hva lønnen angår, er det ikke for pengenes skyld jeg oversetter en bok. Det er også derfor jeg nok aldri kommer til å være oversetter på heltid. Det vil kanskje bli en bok hvert jubelår, fortrinnsvis av Nietzsche. Det ser ikke akkurat ut til å være stor konkurranse om å få lov til å oversette ham. Og det gjenstår fremdeles en del verker.
Jeg har også lekt med tanken på å oversette Oswald Spenglers Der Untergang des Abendlandes. Norsk tittel: Vestens undergang. Jeg kan ikke tenke meg noe mer passende i disse tider. Men så spørs det om det er noe forlag som vil utgi den på norsk, siden den foreligger på engelsk og er svært lang -- og derfor dyr å oversette.
Selv om det nok er riktig at man som forfatter kan tilegne seg fiffige dramaturgiske og fortellertekniske grep ved å oversette andres verker (også Nietzsches?), tror jeg man kan klare seg fint med å lese mye og skrive mye. Jeg planlegger å gjøre begge deler i stort monn fremover.
For som forfatter vil jeg vel si at det verste med å oversette er at man må være tro mot en høyere autoritet. Man er ikke selv Gud i eget univers. Og det er jo en viss hemsko for forfattere. Hvorfor valgte vi denne profesjonen, hvis det ikke var for å leke diktatorer i eget rike?
Men man kan jo selvsagt, som Nagel gjør, spille strategispill isteden. 🙂
"Selv om man kanskje bare har en timelønn på to kroner, er det jo ikke penger som først og fremst driver oss. I hvert fall ikke meg. Nei, oversettelse er et kall. En profesjon for idealister. I hvert fall inntil Oversetteraksjonen klarer å forhandle frem langt bedre betingelser enn de rådende.
Men derom har jeg dessverre mine tvil."
Fint innlegg. Her kunne jeg ha skrevet masse, masse... men jeg har ikke tid. Ikke nå.
En ting skal du i hvert fall vite: Den siste Oversetteraksjonens "gode resultat" er bare et bedrag, for forlagene har fremdeles rett, ifølge normalkontrakten, til å betale en oversetter akkurat så mye eller lite de vil.
Dette står under punktet Særskilte bestemmelser:
"Alle avvik fra normalkontraktsvilkårene skal spesifiseres, osv."
Mao.: Forlaget kan når som helst bestemme seg for å avvike fra normalsatsen på kr. 152,3 per 1000 tegn.
Og det gjør de hele tiden. Jeg var nede i under 100 kroner per 1000 tegn på en bok for CappelenDamm så sent som i fjor.
Men på den jeg har nå, får jeg 152,3 per 1000 tegn.
De gjør akkurat som de vil. Alle forlag gjør det. Og er ikke oversetteren fornøyd, kan han/hun finne seg et annet forlag.
Og, ja, ofte, når boken er vanskelig, ligger timelønnen min på rundt femti kroner. Noen ganger under.
Men i motsetning til deg oversetter jeg for pengenes skyld. Dette er levebrødet mitt. Derfor betrakter jeg idealistiske oversettere som deg som en uting. Det er nemlig idealistene (oversetterne som ikke trenger pengene) som holder oss alle nede.
Nå skal du høre mitt perspektiv på saken, Roar. Jeg betrakter oversettere av ditt format som en uting. Det er nemlig de som virkelig trenger pengene, som tar til takke med altfor lite og dermed bidrar til å holde honoraret lavt. Forlagene vet at det sitter en gjeng utsultede oversettere rundt omkring i verden som går med på latterlig betaling, og dermed bruker de dere. Jeg kommer aldri til å oversette for mindre enn standardhonorar. Da gjør jeg heller noe annet. Det burde du også gjøre.
Forøvrig tror jeg du misforstår min "to kroner timen". Det er ikke her snakk om lavt honorar som sådan, men om at jeg brukte fire år på oversettelsen. Jeg arbeidet ikke med den 365 dager i året, men jeg oversatte hele boken minst to ganger før det ble bra nok.
Men vi som virkelig trenger pengene, har ofte ikke noe valg! Det er dette du ikke skjønner. Vi kan ikke bare "finne oss noe annet å gjøre". Så lett er det bare ikke. Si det til en rørlegger som har lagt rør i tretti år, du.
Likevel har du til en viss grad rett: Det ER de profesjonelle oversetternes egen skyld at honorarene er så lave.
Men dette er en vanskelig bransje, nesten som film- og teaterbransjen. Man betaler for talent, og særavtaler inngås hele tiden (selv om det eksisterer såkalt hovedavtaler eller normalkontrakter). Akkurat som med forfattere, selvfølgelig. Noen får vanvittige honorarer og forskudd (og reklamebudsjetter). Andre får nesten ingenting.
Arbeidsgiverne/oppdragsgiverne har enorm makt - fordi det er så utrolig mange som vil bli oversettere (eller jobbe i forlag). Forlagene vet at kilden er utømmelig. Hvorfor skal de da gå med på tøffe krav?
Så dette har aldri vært enkelt for oversetterne heller. Akkurat som det aldri har vært enkelt for forfatterne.
Skjønner problemet. I Ayn Rands verden ville du imidlertid ha begynt å jobbe i stenbrudd helt til du ble oppdaget av rasjonelle forlagsfolk som betalte deg rikelig for å oversette for dem.
Vel, jeg jobbet faktisk i et steinbrudd (dvs. jeg studerte på Blindern) da jeg ble oppdaget av forlagsfolk (en redaktør i Hjemmets bokforlag), som ville ha meg til å prøveoversette en bok ("Golgotha Falls" av Frank de Felitta (http://www.fantasticfiction.co.uk/d/frank-de-felitta/golgotha-falls.htm). Dette var i 1983. Dessverre var de så fornøyd med det første kapitlet at jeg fikk resten av boka. Dermed var mine studiedager talte og mitt liv ødelagt.
Så jeg er ikke overbevist om at den der Ayn Rand-varianten er så mye bedre.