Jeg er enig med Nagel. Det viktige er ikke å være forfatter, det viktige er hva du skriver. Hvis jeg skulle utgitt en bok, så ville jeg også brukt pseudonym.

Da ville jeg at boken skulle stått alene og uavhengig av meg. Og hvis lesertallene er veldig veldig viktige (f.eks hvis man har tenkt å leve av skrivingen), så er det flere eksempler på anonyme kjendiser. Husker dere Dr.Bombay? Han hadde tre hits minst for mange år siden … (bl.a s.o.s og taxi driverman). For ikke å snakke om bloggekjendisen scampus

Dine poenger er fullstendig gyldige, og jeg har ingen vanskeligheter med å innrømme at mange kan ha gode grunner for å holde sin person utenfor allfarvei. Generelt finner jeg det likevel feigt eller ubetenksomt at man gjemmer seg bak et psevdonym, og jeg synes ikke alle grunnene Kim Iseki oppgav, var tilfredsstillende. Det er nemlig ikke sant at hele kulturlivet handler om hvem som har skrevet hva. De fleste debutanter er ukjente og må gjennom sin bok vise hva de kan. De blir lagt merke til eller forbigått — og det henger i stor grad sammen med hva de har prestert litterært.

Forøvrig er det ikke forfatteren alene som bestemmer hvordan hans bok skal formidles, siden det forlaget som velger å gi den ut, overtar en del av rettighetene i så henseende. Forfatteren kan insistere på å bli holdt utenfor markedsføringen, men da står det forlaget fritt å ikke undertegne kontrakten. For de fleste debutanter vil det derfor være tilrådelig å hengi seg til kulturlivets urbane jungel.

Personlig synes jeg at det negative synet folk har på kulturlivet som en pengemaskin, er både overdrevet og misforstått. Overdrevet fordi man som regel altså må prestere noe litterært gangbart før man blir lagt merke til. Misforstått fordi det nettopp er pengene som får det hele til å gå rundt. En av de beste er ingen groundbreaker blant årets bøker. Den har ikke “markedsført seg selv” og solgt i tusenvis av eksemplarer. Derfor, hvis alle debutanter skulle tenke at de ville være anonyme, ville det ikke bli mange utgivelser. En debutant bør være villig til å stille opp for sitt verk og hjelpe det inn i verden, ikke bare til trykkeriet, men også til bokhyllene i de tusen hjem. Først når verket selv begynner å tale, kan forfatteren tie.

Det er ingen motsetning mellom å ønske at verden skal lese ens bøker, og å holde sin person utenfor allfarvei. Det er kun en motsetning hvis man vil at flest mulig skal lese boken, men hvis man ønsker dét for enhver pris, turde man bli en vakker kvinne og la seg avbilde naken i samtlige sladderblader i landet.

Jeg synes faktisk forfatteren, som jeg tror er en kvinne, har et glimrende poeng. Fokuset på forfatteren medfører at et skjevt perspektiv ved tolkningen av boken. Man ender opp med å lese boken gjennom briller som er preget av fordommer om forfatteren, hvilket høyst sannsynlig gir en annen leseropplevelse enn å lese boken uten dette bakteppet.

Kim Iseki kan ha gode grunner for å ikke ønske et slikt perspektiv; perspektivet kan til og med ødelegge budskapet fullstendig hvis det er en kjent forfatter med en tidligere klar profil som står bak. Hvis en forhenværende AKP-ml-er skriver en bok om individets frihet, kan jeg garantere at du ikke klarer å løsrive deg fra forfatterens fortid når du leser boken, og således kan du gå glipp av interessante poenger.

Mot dette kan man innvende at mer informasjon om forfatteren gjør at man forstår boken bedre, og det er kanskje slik. Men det er forfatteren som bestemmer hvordan hans bok skal formidles, og all den tid oppfatningen av boken preges av dette, er det hans valg, og det kan til og med være et klokt valg, om han vil publisere under et psevdonym.