Hopp til innhold

Syphilia Morgenstierne og Kim Iseki

Egentlig er det på tide jeg sier noe om bokbransjen. Vi har jo hatt en forholdsvis rolig litteratursommer, ikke noen langvarig debatt av den typen som Ari Behn og Tore Renberg kastet seg ut i sommeren 1999, da de sogar fikk med seg en rekke andre forfattere på lasset. Oversetteraksjonen har oppdatert sine hjemmesider, men har ellers ikke gjort så mye vesen av seg i offentligheten den siste måneden.

Men helt rolig har det ikke vært. For riksanarkisten Syphilia Morgenstierne, som forøvrig er forlegger i forlaget Fritt og vilt, har laget stort oppstuss om sitt litterære hjertebarn, romanen En av de beste, skrevet av en forfatter som går under psevdonymet Kim Iseki. Årsaken er at boken ikke ble innkjøpt av Kulturrådet, hvilket frøken Morgenstierne mener skyldes at forlaget hennes ikke er medlem av Forleggerforeningen. Statistikken viser angivelig at mens over nitti prosent av alle påmeldte bøker fra organiserte forlag blir innkjøpt, blir femti prosent av alle påmeldte bøker fra uorganiserte forlag nullet.

Nå er jo denne forskjellsbehandlingen forsåvidt grunn til uro (det er jo skattepengene som brukes til dette formål; Kulturrådet er ikke en privat stiftelse som kan skalte og valte med pengene som de lyster), men jeg synes det er langt mer urovekkende dersom prinsippet i forlagsbransjen skulle bli: Vi utgir bøker som vi tror vil bli innkjøpt

Forresten kan man jo bare droppe hele innkjøpsordningen og se om forlagene fortsatt vil gi ut bøker skrevet av alskens forfatterspirer rundt om i det ganske land. Ville de ha gitt ut min bok? Se, det lurer jeg på.

Kim Iseki er forøvrig en pussig figur, som har valgt å skrive under psevdonym og overhodet ikke opptre i offentlighetens lys. (I motsetning til Mathias Faldbakken, som bare gjemte seg bak Abo Rasul da han forsøkte å få debutboken antatt.) Hvis ikke denne Iseki er Syphilia Morgenstierne selv, eksperimenterende med romangenren og forfattermyten, er det grunn til å lure på hvorfor vedkommende har valgt å holde seg skjult. Selv skriver han/hun:

Hei! Jeg er Kim Iseki. Jeg har skrevet romanen ”En av de beste” på Forlaget Fritt og vilt. Mer får du ikke vite om meg. Jeg kan si litt om hvorfor:

  • Det å skrive bøker er et voldsomt konsentrasjonskrevende og ensomt arbeid. Man blir litt ”rar”, trenger tid til å tenke, trenger å være i fred, særlig når man driver og brygger på en bok.
  • Det å opptre i offentligheten er det motsatte av alt dette. Man skal komme rett fra frisørsalongen og te seg strålende naturlig på tv-programmer og andre arrangementer som forlaget presser en til å delta i, bare for at de skal selge noen eksemplarer ekstra.
  • Det er blitt verre og verre. Hele kulturlivet dreier seg i dag bare om hvilke kjente personer som har skrevet ditt og datt, ikke hva som står i bøkene.
  • Jeg har tenkt å skrive flere bøker. Jeg har tenkt å fortelle flere historier som ikke er fortalt før. Jeg har tenkt å gi deg litt av hvert å tenke på. For at det skal være mulig, kan du dessverre ikke få se meg på tv.

Kilde: http://www.frittogvilt.no/eadb/iseki.html

Selv om jeg skal være den første til å innrømme at forfatterens identitet bør være irrelevant for hvorvidt boken skal bli innkjøpt av Kulturrådet, finner jeg det underlig at en forfatter vil lukke seg så mye inne i forhold til offentligheten. Hvorfor i det hele tatt ønske å publisere sine verker hvis man mener at kulturlivet kan ryke og reise? Slik jeg ser det, er det en del av yrket å delta på arrangementer, promotere boken og sørge for at ens mesterverk blir lagt merke til. Slik det er nå, blir En av de beste i stor grad forbigått, og hvis det er en god bok (jeg har ikke lest den), så fortjener den bedre.

Kim Iseki avslutter sin presentasjon med å si at man skriver for ettertiden, mer enn for nåtiden. Jeg kan ikke være mer uenig. For å trekke en liten parallell: Jens Bjørneboe sa at den litteratur som ikke vekker forargelse i dag, er stendød i morgen.

Hva får Iseki til å tro at hans/hennes litteratur vil være levende for ettertiden, hvis den passerer ubemerket hen i våre dager?

Facebook

4 kommentarer til “Syphilia Morgenstierne og Kim Iseki

  1. Nagel

    På ett punkt er du skikkelig på skogstur, med telt som lekker og giardia i drikkevannet.

    Det er ingen motsetning mellom å ønske at verden skal lese ens bøker, og å holde sin person utenfor allfarvei. Det er kun en motsetning hvis man vil at flest mulig skal lese boken, men hvis man ønsker dét for enhver pris, turde man bli en vakker kvinne og la seg avbilde naken i samtlige sladderblader i landet.

    Jeg synes faktisk forfatteren, som jeg tror er en kvinne, har et glimrende poeng. Fokuset på forfatteren medfører at et skjevt perspektiv ved tolkningen av boken. Man ender opp med å lese boken gjennom briller som er preget av fordommer om forfatteren, hvilket høyst sannsynlig gir en annen leseropplevelse enn å lese boken uten dette bakteppet.

    Kim Iseki kan ha gode grunner for å ikke ønske et slikt perspektiv; perspektivet kan til og med ødelegge budskapet fullstendig hvis det er en kjent forfatter med en tidligere klar profil som står bak. Hvis en forhenværende AKP-ml-er skriver en bok om individets frihet, kan jeg garantere at du ikke klarer å løsrive deg fra forfatterens fortid når du leser boken, og således kan du gå glipp av interessante poenger.

    Mot dette kan man innvende at mer informasjon om forfatteren gjør at man forstår boken bedre, og det er kanskje slik. Men det er forfatteren som bestemmer hvordan hans bok skal formidles, og all den tid oppfatningen av boken preges av dette, er det hans valg, og det kan til og med være et klokt valg, om han vil publisere under et psevdonym.

  2. Stian M. Landgaard

    Siden du selv skjuler deg bak et psevdonym, regner jeg med at du identifiserer deg mer med Isekis sak enn jeg gjør. Og som jeg mener å ha gjort klart, fremstiller jeg slett ikke noen almengyldig moralsk regel for forfattere her, og således er min skogstur med sveiserosttelt kanskje ikke et utslag av ren tåpelighet, men simpelthen en ekstremsportsutøvelse.

    Dine poenger er fullstendig gyldige, og jeg har ingen vanskeligheter med å innrømme at mange kan ha gode grunner for å holde sin person utenfor allfarvei. Generelt finner jeg det likevel feigt eller ubetenksomt at man gjemmer seg bak et psevdonym, og jeg synes ikke alle grunnene Kim Iseki oppgav, var tilfredsstillende. Det er nemlig ikke sant at hele kulturlivet handler om hvem som har skrevet hva. De fleste debutanter er ukjente og må gjennom sin bok vise hva de kan. De blir lagt merke til eller forbigått -- og det henger i stor grad sammen med hva de har prestert litterært.

    Forøvrig er det ikke forfatteren alene som bestemmer hvordan hans bok skal formidles, siden det forlaget som velger å gi den ut, overtar en del av rettighetene i så henseende. Forfatteren kan insistere på å bli holdt utenfor markedsføringen, men da står det forlaget fritt å ikke undertegne kontrakten. For de fleste debutanter vil det derfor være tilrådelig å hengi seg til kulturlivets urbane jungel.

    Personlig synes jeg at det negative synet folk har på kulturlivet som en pengemaskin, er både overdrevet og misforstått. Overdrevet fordi man som regel altså må prestere noe litterært gangbart før man blir lagt merke til. Misforstått fordi det nettopp er pengene som får det hele til å gå rundt. En av de beste er ingen groundbreaker blant årets bøker. Den har ikke "markedsført seg selv" og solgt i tusenvis av eksemplarer. Derfor, hvis alle debutanter skulle tenke at de ville være anonyme, ville det ikke bli mange utgivelser. En debutant bør være villig til å stille opp for sitt verk og hjelpe det inn i verden, ikke bare til trykkeriet, men også til bokhyllene i de tusen hjem. Først når verket selv begynner å tale, kan forfatteren tie.

  3. Tilbaketråkk: Plinius » SK 29/06: Syphilia og skjønnlitteraturen

  4. ingjerd

    (Kanskje det er jeg som står bak?)

    Jeg er enig med Nagel. Det viktige er ikke å være forfatter, det viktige er hva du skriver. Hvis jeg skulle utgitt en bok, så ville jeg også brukt pseudonym.

    Da ville jeg at boken skulle stått alene og uavhengig av meg. Og hvis lesertallene er veldig veldig viktige (f.eks hvis man har tenkt å leve av skrivingen), så er det flere eksempler på anonyme kjendiser. Husker dere Dr.Bombay? Han hadde tre hits minst for mange år siden ... (bl.a s.o.s og taxi driverman). For ikke å snakke om bloggekjendisen scampus

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.