Hopp til innhold

Krig er et helvete

Da nordstatenes general William T. Sherman invaderte sørstatene under den amerikanske borgerkrigen i 1864 og stod klar til å erobre Atlanta, evakuere sivilbefolkningen og brenne ned all infrastruktur i byen, var det flere innbyggere der som appellerte til ham om å spare byen på grunn av de mange eldre, syke og gravide som det ville bli risikabelt å flytte. Sherman sendte et brev til borgermesteren og bystyret hvor han svarte at hans beslutning stod fast:

"I shall not revoke my orders, because they were not designed to meet the humanities of the cause, but to prepare for the future struggles in which millions of good people outside of Atlanta have a deep interest. We must have peace, not only at Atlanta, but in all America. To secure this, we must stop the war that now desolates our once happy and favored country. To stop war, we must defeat the rebel armies which are arrayed against the laws and Constitution that all must respect and obey. To defeat those armies, we must prepare the way to reach them in their recesses, provided with the arms and instruments which enable us to accomplish our purpose."

General William T. Sherman

Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen ble nylig intervjuet i Morgenbladet om Norges militære innsats i utlandet. Ethvert spørsmål journalist Maria Reinertsen stiller forsvarsministeren, har som premiss at det nærmest er skammelig at Norge kan delta med militære styrker i utlandet, siden dette enten vil kunne medføre at norske soldater dreper sivile eller blir forvekslet med den store, stygge ulven: amerikanske soldater.

Nå er det riktignok ingenting i veien med en debatt om hvorvidt Norge skal delta militært i utlandet, men det er et så godt eksempel på at følelser fortrenger all fornuft i dagens medievirkelighet, og at man ikke har det minste begrep om krigføring lenger, når journalisten formulerer seg slik til forsvarsministeren:

-- Men det er du som skal forklare dette når norske medier lager stygge overskrifter som "Norske soldater skyter på barn".

For det første er denne journalisten selv en del av det mediekonglomeratet som elsker å blåse slike saker ut av proporsjon ved å bruke villedende overskrifter av denne typen. For det annet er det tydeligvis en gjengs oppfatning i Norge at soldater ikke har rett til å forsvare seg dersom de blir angrepet av sivile eller bevæpnede barn. Som Henrik Hovland påpekte i en kronikk i Aftenposten:

Når velutstyrte nordmenn kommer i kamp med dårlig trent milits eller rusede barnesoldater, kan resultatet lett bli noe som i etterkant kan se ut som en massakre, selv om drepingen har vært legitim og i selvforsvar.

De som sitter i sine trygge stuer, godt skjermet for alt annet enn TV-vold, løper en stor risiko for å ikke ha den fjerneste anelse om hva krig innebærer. Uansett om det er en rasende folkemengde bevæpnet med stener og slagvåpen eller en tropp soldater som angriper, har man rett og plikt til å forsvare seg med alle midler. Retten handler om selvforsvar, plikten handler om krigens vesen. Hvis fienden innser at han kan sende barnesoldater eller sivile i kamp mot oss, siden vi da ikke vil forsvare oss av frykt for "stygge overskrifter" i Morgenbladet, vil han utnytte dette som sitt sterkeste og beste våpen. Og da vil det være umulig for oss å vinne krigen. 

Det er nemlig ikke nok å være materielt overlegen, slik mange synes å tro. Man må også ha den moralske overbevisning om at man har rett til å kjempe og vinne med de midler som er nødvendige. For har man først bundet seg til å føre krig mot en urokkelig fiende, må man vite at den eneste måten å oppnå fred på, er ved å nedkjempe ham fullstendig og betingelsesløst. Slik gjorde nordstatene det overfor sydstatene i den amerikanske borgerkrigen, slik gjorde de allierte det overfor Tyskland og Japan i annen verdenskrig.

"War is hell," sa general Sherman. Nettopp derfor bør vi strebe etter å gjøre krigen så effektiv og kortvarig som mulig. Men kompromisser og tilbakeholdenhet konsoliderer fienden og bidrar bare til å forlenge den.

Facebook

6 kommentarer til “Krig er et helvete

  1. Nagel

    Stilig bilde. Han ser skikkelig hissig ut.

    Denne motstanden mot krig og den totale motstanden mot total krig er bare en forlengelse av den nye religionen i Vesten: Pragmatismen. Det finnes ingen prinsipper, ingen verdier det er verdt å kjempe for, ingenting er hellig, bortsett fra pragmatismen selv. Dermed er det kun halvveis-innsats og kompromisser som anses for saliggjørende.

  2. Palo

    Mer enn en smule nyansefritt må jeg si, Landgaard. Et par spørsmål:
    - Er alle som argumenterer for å søke ikke-voldelige løsninger naive?
    - Satt eksempelvis Gandhi "skjermet i sin trygge stue"?
    - Må man alltid utrope sin motpart til fiende, for så å "nedkjempe ham fullstendig og betingelsesløst"?
    - Er alt fritt vilt i en krigssituasjon?
    - Er det alltid legitimt for oss å sende soldater til fjerne strøk, og gi dem mandat til å "forsvare seg"?

    Det at innlegget ditt er kort får sikkert bære mye av skylda for det som er en tilsynelatende mangel på refleksjon. De fleste kan være enige i at norske medier er patos-tunge i omtalene sine av voldelige konflikter. Men det vil være en logisk feilslutning å avfeie kritikk og dissens på såpass tynt grunnlag som du legger opp til i dette innlegget.

  3. Stian M. Landgaard

    Dine spørsmål er betimelige, Palo. For å svare på det siste spørsmålet ditt først:

    Nei, som jeg sa i innlegget, kan man alltid diskutere hvorvidt man bør sende soldater til utlandet. Men har man først bestemt seg for å gjøre det, er det helt nødvendig at man hevder soldatenes moralske rett til å forsvare seg mot ethvert angrep der de er. Det spiller ingen rolle hvem som angriper dem, barn eller voksne.

    Du spør om alt er "fritt vilt i en krigssituasjon", og da mener du sikkert: Tilsier min moral at alt bør være fritt vilt? Til det vil jeg si at i utgangspunktet bør ingenting være fritt vilt, siden eiendomsretten (inkludert retten til liv) bør gjelde hele tiden. Det er kun når én part bryter den annen parts eiendomsrett, at sistnevnte har rett til å gjengjelde dette. Altså: den som ikke anerkjenner andres rettigheter, forkaster sine egne. Oversatt til krigssituasjonen: En hær (regulære soldater, terrorister, gerilja) som angriper et annet land, har samtidig "samtykket" til at det andre landet kan forsvare seg med alle midler -- inkludert å tilintetgjøre denne hæren. Nå eksisterer ikke en slik hær i et vakuum, og i Hizbollahs tilfelle (som jo er et nærliggende eksempel å trekke inn i våre dager) skjuler de seg blant libanesiske sivile fordi de vet at dette vil avskrekke Israel fra å angripe dem. De vil altså ofre sine egne sivile som kompensasjon for underlegen våpenmakt. Men hva vil være riktig for Israel å gjøre i en slik sammenheng? Sitte på gjerdet og vente til den neste raketten treffer dem i hodet? Nei, de har all rett til å angripe Libanon, selv om dette innebærer tap av libanesiske sivile. Det betyr ikke at de sivile er "fritt vilt", men at Israel ikke kan holdes ansvarlig for sivile som blir drept på den siden. Det er nemlig Hizbollah -- som initierte krigen, og som velger å skjule seg blant de sivile -- som bærer alt ansvaret for dette.

    Du spør om man alltid må utrope sin motpart til en fiende som betingelsesløst må nedkjempes. Det kommer helt an på i hvilken grad det kan regnes som sannsynlig at gjenforening og forbrødring kan inntreffe mellom de to parter. Etter den amerikanske borgerkrigen var det kanskje nettopp general Sherman som var mest forhatt i sydstatene, siden han var den som i størst grad ødela infrastrukturen i landet. (Men den virkelige plyndringen og angrepene på sivile var det hovedsakelig desertører -- fra nord og syd -- som stod for.) Imidlertid tjente Shermans metoder målet -- som var å føre krigen til en rask slutt. Hver gang Vesten har gått inn i Midtøsten, har den gjort det uten moralsk tiltro til sin sak. Vesten har kommet dit, bekjempet noen soldater og deretter nærmest beklaget sin tilstedeværelse. Et godt eksempel er Irak. Når man gjør det på denne måten, oppmuntrer man i realiteten fienden -- som er dønn sikker i sin sak -- til å fortsette kampen. Islamistene vet at Vesten ikke eier moralsk ryggrad, ikke våger å trumfe igjennom sine verdier, men lever i en hengemyr av kulturrelativisme. Dette vet de å utnytte.

    Jeg er ikke tilstrekkelig ekspert på Gandhi til å uttale meg om hans kamp mot det britiske kolonistyret, men jeg vil ikke uten videre hevde at alle som argumenterer for ikke-voldelige løsninger, er naive. Tvertom. Vold bør kun brukes når ingen andre løsninger fører frem. Men i visse tilfeller har man sett i tiår etter tiår at fredelige løsninger er dømt til å mislykkes. Islamistene i Midtøsten -- som, vær du trygg, hater Vesten og gladelig hadde utslettet oss hvis de hadde hatt sjansen -- spiller en såpass dominerende rolle der at selv såkalte moderate muslimer sympatiserer med dem. Derfor blir ikke islamistene isolert og knust, men fortsetter å leve trygt i sine hjemland, hvorfra de planlegger terrorangrep og annet faenskap. Vesten må innse at islamistene aldri vil bli våre venner, og at det i mange tilfeller kun vil være en massiv militæroperasjon som kan sette en stopper for deres uhumske planer. Demokrati i Midtøsten er ingen garantist for fred (Hamas ble folkevalgt, i likhet med Hitler). Det er først når det dannes sekulære, produktive stater basert på individuelle rettigheter, at det overhodet er noen mulighet for at det kan bli fred der nede. Men det kommer til å bli en lang og tornefull vei. Og mye blod vil flyte. Ingen "våpenhvile" i regi av FN vil noensinne forandre på dét.

  4. Palo

    Mange takk for detaljert svar, Landgaard. Vi er nok grunnleggende uenige på en del punkter, men jeg skal ikke starte en større debatt her.

    Det kan være greit å klargjøre at jeg ikke bestrider en del av premissene du fremsetter. Eksempelvis at radikale islamisters ypperste mål er å tvinge vesten (inkludert Israel) til underkastelse, eller å utslette oss. Jeg har ingen illusjoner om at en kan gjøre seg til venns med ekstremister.

    Jeg vil bare avslutte med å påpeke det underligste og klart svakeste av argumentene dine:
    Landgaard: "Det betyr ikke at de sivile er “fritt vilt”, men at Israel ikke kan holdes ansvarlig for sivile som blir drept på den siden. Det er nemlig Hizbollah — som initierte krigen, og som velger å skjule seg blant de sivile — som bærer alt ansvaret for dette."

    Dette synet er nyanseløst på grensen til det fundamentalistiske. Selvfølgelig bærer Hizbollah noe av ansvaret for massakrene på sivile i Libanon - men ikke det fulle og hele. En israelsk hær som farer frem uten ansvar for sine egne krigshandlinger, som en slags tanketom Golem, er en fullstendig uakseptabel tanke. Som Gandhi sa:
    "What do I think of western civilization? I think it would be a good idea!"

    Etter det samme argumentet kunne for eksempel en mann si til sin kone: "om du er utro, får du selv ta konsekvensene av det." Når han deretter finner henne i seng med en annen og dreper henne, er det hun som bærer det hele og fulle ansvaret. Mannens eiendomsrett var krenket, og han advarte om konsekvensene på forhånd.

    Med en slik moralsk målestokk ender man selv opp med å bli like ekstrem som islamistene en prøver å bekjempe.

  5. Stian M. Landgaard

    Palo, jeg forstår at du -- i likhet med de aller fleste -- mener man skal være pragmatisk innstilt uansett hva som skjer. Men jeg mener altså at enkelte ting har så gjennomgripende betydning for hele sivilisasjonen at man må være prinsipiell.

    La meg først påpeke at utro-eksempelet med bruken av mitt argument ikke holder vann. En manns eiendomsrett er ikke krenket hvis hans kone er utro, for han eier ikke henne. Eiendomsretten innbefatter ikke retten til å eie andre mennesker som om de var ting.

    Hvis du hevder at Israel må holdes ansvarlig for sivile som blir drept som følge av en militæraksjon i selvforsvar, legger du til grunn at det ikke er noen moralsk forskjell på å angripe noen og forsvare seg for et angrep. Det blir som å si at det ikke er noen moralsk forskjell på å voldta og bli voldtatt. Da får man slike konsekvenser som at en kvinne ikke har lov til å yte for sterk motstand mot en voldtektsmann, siden dette kan medføre at han blir alvorlig skadet.

    Men det praktisk verste med moralsynet du her forfekter, er at det tillater enhver diktator og krigshisser å gjøre som han vil -- for så å løpe og gjemme seg blant sivile. Da har han liksom immunitet fra omverdenen.

    Før i tiden forstod man tydeligvis i noenlunde større grad hvor forkjært et slikt moralsyn er. Det var ikke så mange nordmenn som anklaget England for å drepe norske sivile da de bombet tyske mål i norske byer (f.eks. fikk Bergen seg en kraftig trøkk på Nøstet og Laksevåg -- med dusinvis av sivile tap). Man gav tyskerne skylden, som hadde startet krigen og okkupert landet. Man visste at Englands handlinger, selv med disse tragiske følgene, var nødvendige for å knuse den tyske krigsmakten.

    Det du kaller "å bli like ekstrem som islamistene en prøver å bekjempe", kaller jeg å ha like stor moralsk tiltro på sin egen sak som de har på sin sak. Det er en uunnværlig del av å føre krig. Ellers vil man tape. Og den eneste grunnen til at Vesten ikke har tapt, er at vi har en overlegen materiell velstand og militærmakt. Men det vil ikke redde oss for alltid.

  6. Palo

    Nok en gang: takk for presist svar.

    Vi skal ikke gå dypere inn på det her, men jeg er nok ikke for ren pragmatiker å regne. Jeg ligger nærmest en etisk universalisme, med stor tro på kategoriske imperativer i bunn. Altså (blant annet) at de krav jeg stiller til andre må jeg også stille til meg selv.

    Utroskapseksempelet mitt var selvsagt en spissformulering. Du påpeker på hvilke punkter du oppfatter den som upresis, og bruker en voldtekt som eksempel. Vel, la meg trekke det videre. Om voldtektsofferet skulle forsvare seg med vold, og alvorlig skade voldtektsmannen, ville jeg se på det som legitim forsvarsrett. Men om voldtektsofferet utvidet sitt "forsvar" til å skade voldtektsmannens familie, eller tilfeldige forbipasserende, ville saken endret seg drastisk. Hun kunne ikke lagt ansvaret for slike handlinger på voldtektsmannen alene.

    Det overrasker meg at du argumenterer for så romslige muligheter for total ansvarsfraskrivelse i krigssituasjoner.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.