Hopp til innhold

Oversetteraksjonen 2006

Denne våren fikk Norges oversettere nok av de lusne honorarene forlagene har gitt dem de siste årene. Etter at forhandlingene med Den norske Forleggerforening brøt sammen 1. april, gikk Norsk Oversetterforening og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening sammen og dannet Oversetteraksjonen 2006. Dette er oversetternes måte å streike på, og deres krav lyder som følger:

  • Vi vil bli behandlet seriøst! Vi er spesialiserte utøvere av et fag, ikke en salderingspost i forlagsøkonomien!
  • Våre honorarer må reguleres som lønn, ikke som forbruksvarer!
  • Vi må ha et normalhonorar på minst kr 244 pr. side!
  • Normalkontrakten må moderniseres!

Siste aksjonsform er noe så kreativt som å ta normalkontraktens ordlyd bokstavelig. Selv om man normalt sender inn manus i elektronisk format, slik at jobben med å sette det blir så meget enklere for forlagene, har det helt siden 70-tallet stått i normalkontrakten at manuskripter skal leveres i "maskinskrevet stand". Altså leverer oversetterne nå på papir. En skriv-sakte-aksjon, kunne man være fristet til å si.

Men hva er sakens kjerne? Penger, selvsagt. Oversetterne vil tjene såpass mye på å oversette at de slipper å jobbe tolv timer daglig for å klare seg. De vil med andre ord ta del i den alminnelige lønnsutviklingen i landet. Forleggerne sier nei til dette; oversetternes honorarer kan ikke bli høyere, for da blir det for dyrt å utgi utenlandsk litteratur.

Uheldigvis for oversetterne er det ingen som dør dersom det ikke kommer ut bøker på norsk de nærmeste årene, og derfor er det tvilsomt om vi får se riksmeglingsmannen og de involverte parter sitte rundt forhandlingsbordet på seksten timer overtid.

Både Klaudiuz (som har skrevet noen kommentarer på denne bloggen) og jeg hadde i flere år tanker om å bli oversettere på heltid når vi ble store. Dette slo vi fra oss da vi innså hvordan det forholdt seg med honorarnivået. Begge er vi språkrøktere som elsker å flikke og finpusse lenge på en tekst. Et slikt tålmodighetsarbeid blir man imidlertid ikke rik av når man lønnes etter hvor fort man oversetter.

Jeg har nå brukt tre år på oversettelsen av Morgenrøde, og selv om jeg hadde gjort arbeidet på heltid, ville jeg sannsynligvis ha brukt bortimot et år på å oppnå et forsvarlig resultat. Etter normalkontraktens satser skal jeg tjene i underkant av 60.000, hvilket er en tredjedel av hva man må prestere for å ha en noenlunde akseptabel årsinntekt. Jeg hadde altså måttet oversette verket på tre måneder dersom dette var mitt yrke. I kunstnerisk forstand er dette en uhyrlighet uten sidestykke, da Nietzsche er spesielt vanskelig å oversette, og både det filosofiske innholdet og den kunstneriske stilen må respekteres og ivaretas.

På den annen side må det innrømmes at vi oversettere ikke tenker så mye på forlagsøkonomi. Vi hører om millioner som går til å kjøpe rettigheter, om millioner som tjenes inn på bestselgere, og vi sukker tungt over våre to hundre tusen i året, mens jyplingene som gikk i klassen vår, og som klokelig valgte å satse på en karriere i næringslivet, håver inn det dobbelte. Siden vi er oppdratt innenfor det sosialdemokratiske paradis, tenker vi at uansett hva vi måtte ha lyst til å gjøre her i verden, er det en selvfølge at vi skal bli godt betalt for det. Uansett hvor stor verdiskapning vi står for, skal vi ha en "anstendig lønn" på lik linje med andre.

Beklager, folkens. Så lenge dere ikke kunne tenke dere et liv uten å oversette, vil forlagene vinne kampen. Før eller siden blir dere enige om enda et luselønnsnivå, og så er vi i prinsipiell forstand like langt.

Nå er det riktignok slik at de fleste oversetterne i dette landet forlengst har passert de femti, så om ti-tyve år er vi kanskje kommet dithen at halvparten av dem er avgått med pensjon eller døden. Da blir det straks færre om benet, for ikke å snakke om at fremtidens oversettere muligens vil være langt mindre inngrodd i sitt yrke enn dagens oversettere, og da må kanskje forleggerne endre oppfatning. Plutselig må de kanskje forstå oversetteren som en verdifull ressurs, et av de få mennesker på jorden som er i stand til å oversette fra dette fremmedspråket til norsk. Da kan vi begynne å forhandle om honorarer som gjør det til en attraktiv affære å oversette.

Alltid forutsatt at ikke engelsk blir vårt morsmål og all litteratur tilgjengelig på det språket alene.

Facebook

2 kommentarer til “Oversetteraksjonen 2006

  1. Klaudiuz

    Fint at du kaster lys over dette smertensbarnet, Stian.

    Oversetteraksjonen 2006 er nok dessverre også en kunst av den umulige sorten. Hadde oversetterne imidlertid fått gjennom sine rimelige krav, ville jeg trolig ha revurdert mine oppgitte tanker om å bli oversetter på heltid når jeg blir stor. Og ved Bastian, jeg ville ha blitt en habil oversetter.

    Men inntil videre må man altså se i øynene at oversettelse såvel som korrekturlesning tjener som salderingspost på forlagsbørsen.

    Meget vel. If you pay peanuts, you get monkeys.

  2. Nagel

    Vel, oversetterne turde kanskje revurdere sin aksjon. Det er et alminnelig avtalerettslig prinsipp at en avtale tolkes i samsvar med partenes felles forståelse. Dersom begge parter er klar over at oversettelsen skal leveres elektronisk, er det dette som er avtalt, uavhengig av hva avtalens ordlyd sier.

    Nå vil kanskje noen innvende at dette vanskelig kan bevises, men det skal nok ikke så veldig mye mer til enn å vise til at de siste fem oversettelsene ble levert elektronisk og at hele miljøet er klar over at det er e-post som gjelder. 🙂

    I all ydmykhet må jeg nok konkludere med at oversetterne er fucked.

    Forøvrig synes jeg kravene deres er helt urimelige. Oversettelsene bør verdsettes etter kvalitet, ikke etter sidetall. De beste turde få langt bedre betalt enn de dårligste.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *