Nå, hvis det er det man ønsker, er det ikke noe galt i det, men personlig vil jeg gjerne fortelle gode historier også. For mye “kjære leser” eller “Torstein stoppet opp og tenkte … eller tenkte han egentlig? Han var jo bare en romanfigur.” tilfører etter min mening ikke litteraturen noe som er så nytt og originalt at det er verdt å surre rundt med det.

Men notatbøkene mine fra 2002 er fulle av disse eksperimentene.

Fordelen med å gjøre det på denne måten (takk gud for Scrivener!) er at jeg lett kan velge å droppe kapittelene, sette alle disse småkapittelene sammen til et avsluttende, oppsummerende kapittel eller rett og slett droppe metafortellings-kapittelene… Det er historien som fortelles som blir er det viktigste og der essensen i romanen ligger.

Det jeg har merket meg etter at jeg begynte med metafortelleren – er at jeg fikk en klarere stemme i de fortellingene jeg nå for tredje gang omskriver. Stilen er satt på en måte.

Jeg opererer heller med en slags “uvitende allviter”, som i grunnen er svært lite til stedet, som seg selv (metaforteller) i romanen. Men vi vet at han er der, vi vet litt om han, og vi vet det er ham som i utgangspunktet har satt historiene sammen med det materiale han for seg. Og historiene er sanne (basert på bl.a. nedtegnelser fra de historien handler om), og metafortelleren (Arthur Mogens) er også med i noen av historiene som utbroderes…

Men du fikk meg til å tenke på om jeg skal våge meg på dette metafikseriet…Fordi det kanskje faktisk blir enkelere for meg å samle de løse trådene og skrive en helhetlig historie. De er nemlig så godt som ferdigskrevet.

Arthur: Takk, Arthur, ikke minst for dine egne tanker rundt metalitteraturen. Ett av mine mer negative perspektiver på metalitteraturen er det samme som jeg tidvis beskylder modernismen for. Det er noen som har karakterisert modernismens prosjekt som “a tale told by an idiot”. Og kan det ikke være en slags fluktrute for dem som ikke klarer å komponere et skikkelig kunstverk, det være seg en roman eller et maleri, at de lager noen streker på lerretet og kaller det et uttrykk for en fragmentarisk verden hvor ingenting er sant og ingenting henger på greip? Likeledes med metalitteraturen: Jeg klarer ikke å skrive en god og helhetlig fortelling, så jeg går meta og gjør det til poenget med romanen: Ja, kjære leser, nå skulle jeg gjerne ha beskrevet hovedpersonens reise gjennom Ulan Bator, men siden jeg aldri har vært der og ikke vet noe om byen, velger jeg å overlate beskrivelsen til din fantasi.

Roar: Hey, nice! Ser ut til at man må begynne å kikke mer på den LB-versjonen etterhvert.

Du kan se det her.

I mitt prosjekt nå, som jeg har skrevet på i 3-4 år har jeg skrevet så mange historier og det er så mange løse tråder, at jeg har begynt å leke med tanken på en metaforteller (Arthur Mogens) som kan ordne litt opp for meg, men i min bruk av metafiksjon har jeg prøvd å gjøre metalitteraturen så lite kunstferdig som mulig. Og ikke blande metafortelleren alt for mye inn i teksten, gjøre det mest mulig virkelighetsnært til hverdagen, men samtidig la leseren forstå at historien blir fortalt av en forteller, en forfatter – en som i sitt strev med å fullføre en roman, prøver å finne forbindelseslinjer, mellom en knippe historier han har samlet på over en tid.

Jeg har tro på at det lar seg gjøre at leseren kan bli kjent med denne fortelleren og få en følelse av at dette er en person, som sliter litt med å samle trådene i det som skal bli en roman. Og at fortelleren, gjennom arbeidet, sakte men sikkert finner sammenhengene og det blir drivkraften i verket fra fortellerperspektivet, samtidig er det historiene han forteller, som hele tiden står sentralt.

Jeg føler jeg har opparbeidet meg en del stoff på dette området, som kan gjøre det interessant for en leser, bl.a. gjennom min snart tre år i ulike litteratursamfunn som blogger etc. Jeg har lyst å bruke den erfaringen for det det er verdt, men hele tiden minne meg på at det er fortellingen, som skal frem i første rekke og ikke fortellerens problemer med teksten.

Tja – så langt er jeg kommet i mine tanker om å kanskje innlemme metafiksjon i verket mitt etter å ha begynt å samle fortellingene i det geniale programmet Scrivener. Jeg har vel skrevet om ca. 20 sider nå i julen og jeg har følelsen at det kan fungere. Om det vil fungere derimot – det vil jeg nok ikke finne ut av før utpå våren en gang. Jeg krysser fingrene…

Takk for at du fikk meg til å sette ord på det!

For min del har jeg til gode å lese ham, men jeg har Wergeland-trilogien og skal ta fatt på denne når pinseværet kommer over meg.

Jeg tror du kunne ha stor interesse av å lese syvbokserien The Dark Tower av Stephen King. En av karakterene er, nettopp, Stephen King. Er det virkeligheten eller fiksjonen som har innhentet forfatteren? Den første boken ble vel skrevet i 1970, og den er ikke spesielt bra, men det er til gjengjeld de øvrige seks. Sørg bare for at du leser revidert, utvidet utgave.